Jason Ringenberg

Jason Ringenberg, Krøsset 19/9-2019

Jason and the Scorchers var et av de kuleste cowboypønkbandene som fantes på 80-tallet. I dag drar frontfigur Jason Ringenberg rundt som historieforteller, med musikk som lever i beste velgående.

Jason Ringenberg akustisk på Krøsset i Oslo med under 200 mennesker som tilhørere. Kan fort bli litt kjedelig, tenker du kanskje? Slett ikke. Jason er en svært engasjert historienerd med introdialoger til låtene som varer lengre enn låtene selv. Og for å starte med slutten på konserten først: «Absolutely Sweet Marie», som Dylan ga ut på dobbelklassikeren «Blonde on Blonde» (1966) og som Flamin’ Groovies også hadde en cover av i 1979, holder vann.

Så det holder! (vann altså).

Jason holdt imidlertid på å drite seg fullstendig ut for 36 år siden, da bandet spilte live for å få landet en platekontrakt på The Palomino Club i Hollywood. Han sølte drinker over alle representantene for plateselskapene, etter først å ha fått streng beskjed fra manageren om å holde seg på matta. Hør Jason selv fortelle hvordan det gikk på den kjente klubben i LA, hvor blant andre Eagles og Jackson Browne var hovedattraksjoner første halvdel av 70-tallet.

Og plutselig er jeg tilbake på Nordstrand i 1985. På kollektivet – som jeg ikke var en del av, men frekventerte hyppig fordi det stadig var fester og gode kompiser som bodde der – var vi i vinylhimmelen. Det ble spunnet kontinuerlige diskusjoner om spillelister, fargelagt av innspurter med økende alkoholinntak til morgengry. Det gikk verbalt hardt for seg da vi kjempet om å få slippe stiften nedpå plater fra Bob Dylan, Janis Joplin, Lone Justice, Dream Syndicate og Katrina and the Waves. Men også EPen «Fervor» fra Jason and the Scorchers ble spilt i stykker. Den ble sluppet på et uavhengig selskap før de store plateselskapene kom på banen (og gitt ut på nytt på EMI i 1984).

Jason medgir at det er gått noen år siden den gang, men et unikt tilbud fra US National Park Service ga ham muligheten til igjen å spille inn et album. Forrige rockealbum var «Halycon Times» med Jason and the Scorchers fra 2010. I mellomtiden har han imidlertid blitt kjent i USA som Farmer Jason og gitt ut fire album som sitt alter ego. Det startet med at han kom opp med en karakter for å underholde sine egne barn. Etter hvert er det blitt noe av det mest vellykkede musikkprosjektet han har drevet med.

Jason vokste selv opp på en grisefarm i Illinois og synger barnesanger om dyrene på gården og hvor viktig naturen er for oss. Han tok selvsagt en slik barnelåt på Krøsset og fikk med seg godt voksen ungdom på allsang i låten «Tractor Goes Chug Chug Chug»

Men det er imidlertid årets album som er mest spennende. «Stand Tall» ble en realitet fordi han på oppdrag fra US National Park Service fikk bruke en avsidesliggende hytte i Sequoia National Park i California til å skrive nytt materiale. Jason forteller på Krøsset at han stod helt fritt til å komponere hva han ville og tilbragte én hel måned på en hytte uten strøm, internett og innlagt vann. Jason er opptatt av naturen og i Sequoia nasjonalpark finnes det noen av de største trærne på jorden, mammuttrærne i Giant Forest.

Dermed våknet historiefortelleren Jason for alvor, og han fant flere trær med navn han bare måtte finne opprinnelsen til. Den skotske naturforskeren John Muir var aktiv i parken for over 100 år siden og dannet blant annet den kjente organisasjonen The Sierra Club. Miljøvernforkjemperen Muir bidro til å beskytte de spesielle trærne i Sequoia nasjonalpark i Sierra Nevada (blant mye annet).

Jason mener at hvert enkelt tre bærer med seg sin egen historie og at han fikk en enorm inspirasjon i de harmoniske omgivelsene da han skulle komponere nye låter.

Men det er ikke bare sanger om natur og blomster på det nye albumet, men også mimring fra hans egen karriere med The Scorchers. I 1982 turnerte de med The Ramones i sørstatene. Det ble en ganske vill opplevelse, med et collegepublikum som nok heller var kommet for å se bypønkere fra New York City enn kupønkere fra Nashville. Det haglet med løse gjenstander mot et supportband som på den tiden eide verken egen bandbil eller egne forsterkere. Samtidig hevder Jason at publikum enten hatet The Ramones eller synes de var morsomme, det kan du høre i den nye låten «God Bless the Ramones».

Jason liker Oslo og Norge, som så mange andre amerikanske artister hevder de gjør. Han er spesielt opptatt av polfarerne Fridtjof Nansen, Hjalmar Johansen og Roald Amundsen (med snodig uttale på navnene) og mener de er noen av fremste heltene som noen gang har levd: Årsaken til at de ikke har fått en større plass i verdenshistorien er fordi de var fra et lite land som Norge. Det er i hvert fall Jasons teori.

Det kanskje morsomste og absurde ved hele konsertkvelden var når amerikaneren gir sin tolkning av den saklige, dagligdagse tonen i dagbøkene til Nansen:

«Jeg våkner til en ny dag i teltet. Det er minus 58 grader, og Hjalmar Johansen har nettopp fått frosset alle tennene. Jeg går ut for å finne en hvalross som jeg slår i hodet med en stekepanne til den dør, så jeg kan bruke blodet til å tine Johansens tenner», sa Jason med seriøs tullerøst.

Artisten er også levende opptatt av den dype urettferdigheten som har rammet deler av den amerikanske befolkningen gjennom historien. Han lagde i 2004 en låt om «the Tuskegee Airmen», de fargede pilotene som med drahjelp fra presidentfrue Eleanor Roosevelt fikk anledning til å kjempe på alliert side under Den andre verdenskrig.

Jason forteller i detalj om alle hindrene disse pilotene møtte til de var i lufta, men historiefortellingen skjemmes litt at han sprer en utbredt historisk misforståelse om at de svarte pilotene, som først og fremst beskyttet amerikanske bombefly, var så gode at de klarte å beskytte alle bombeflyene de eskorterte. Det korrekte er at de mistet 27 bombefly under Den andre verdenskrig. Snittet deres var langt lavere enn andre, og det er selvsagt kun en detalj, men viktig å ha slike fakta korrekt når Jason opptrer som historieekspert:-)

Selvsagt ingen Jason-artikkel uten klassikeren, «Broken Whiskey Glass». Det er en fornøyelse å kunne konstatere at materialet med Jason and The Scorchers fortsatt funker, selv uten band og med kassegitar. Det er noe spesielt med stemmen og fraseringen til Jason Ringenberg som gjør at dette materialet fortsatt blir annerledes og spennende. Men neste gang håper vi likevel han tar med bandet.

Her fra Farm Aid 1986, da de var ett av de mest banebrytende bandene innen countryrocken i USA