Kongene av Danmark
Ryktet om noe stort løper foran dem, men har ikke nådd så mange ennå. Heldige var derfor de rundt 300 (?) som hadde møtt opp på John Dee tirsdag kveld. Iceage kommer med ferskt og bejublet album under armen og inntar scenen med klassisk rock-attityd.
Kan fort redde sommeren
Noen plater høres ut som om de kunnet kommet ut omtrent når som helst mellom 1965 og vår samtid. Ofte er det et kvalitetstegn! Det nye albumet til duoen The Milk Carton Kids, «All The Things That I Did And All The Things That I Didn’t Do», er en slik plate.
Nytt gull med Rys metode
Ry Cooders rolle i amerikansk tradisjonsmusikk kan knapt overvurderes. Han har som gitarist, sanger og ikke minst fortolker i snart 50 år servert briljant formidling av den bunnløse gullgruven som utgjøres av countryblues, blues, gospel, soul, bluegrass, western swing og så videre.
Høyst sannsynlig 90-tallets viktigste album
Sommeren 1992: varme dager, og jeg var student i en søvndrukken by litt sør for London. Det var et spennende musikkår, 91/92, med banebrytende utgivelser fra blant andre Nirvana, Teenage Fanclub, My Bloody Valentine, Sugar og Primal Scream samt glitrende album som for eksempel Richard Thompsons “Rumor and Sigh”, Sonic Youths “Dirty”, Neil Youngs “Weld”...
Voldsomt, heftig og forførende
“Hurrah”, åpningssporet på danske Iceages femte album “Beyondless”, roper klassiker fra første takt. Det er ikke noe revolusjonerende med verken albumet eller låta – akkordprogresjon, vokal, gitar, hele kjøret er i grunnen ganske tradisjonelt. Men i likhet med ungkalvene i Shame har de etter hvert erfarne danskene denne ubeskrivelige evnen til å få rock til...
Rock i særklasse
Tenk å skrive en låt med tittelen “Crippling Self Doubt and a General Lack of Self Confidence”! Det høres ut som et notat stjålet fra psykologens notatblokk i en terapitime. Og kanskje er det nettopp det?
Janelle for president!
Da Donald Trump ble valgt, tenkte jeg at , ja ja, det kan i hvert fall stimulere til noe bra rock…og det har det jo gjort! Men som musikalsk kunstverk med relevans og betydning tror jeg Janelle Monáe Robinsons «Dirty Computer» må være det sterkeste som har kommet ut av denne amerikanske tragedien så langt.
Rått, ungt og klassisk!
Det varte ikke lenger enn drøyt 50 minutter, og ekstranumrene uteble. Likevel: dette var en konsertopplevelse av de sjeldne! For den primale energien, kicket, rock-essensen som unggutta i Shame leverer, er uvanlig kost i 2018. Eller, egentlig, uvanlig kost når som helst i rockhistorien. Trøkket fra scenen var på plass fra første stund – før...
Popkick – ukas utvalgte!
Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.
Live-plater blir ikke bedre enn dette
Essensielle gitarplater, del 10. B.B. King: “Live at the Regal” (1965)
