Lurer du på hva du ikke rakk å mene noe om forrige uke? Popklikk gir deg svaret, og forsøker å se på saken med friske mandagsøyne.

Det er vel liten tvil om at forrige ukes tema i sosiale medier, var nyansettelsen av en medarbeider til slottet, som skal arbeide nettopp med sosiale medier. Valget falt på 31-år gamle Christian Lagaard.

Ansettelsen har vært kritisert av både kjente og ukjente twitter-profiler, og debatten har blant annet foregått i kommentarfeltet til denne Kampanje-artikkelen. Kritikken går på at den nyansatte tilsynelatende ikke har noen profil selv, i landskapet av sosiale medier og tjenester. Hvordan kan en som ikke har kvitret en eneste tweet nå bli @kronprinsparets nye ansikt utad?

Bare én debattant antyder at kanskje det ikke var en twitter-kjendis av a, b eller c-format slottet jaktet på. Jeg tror denne debattanten er inne på noe.

Hva med å snu på flisa for å illustrere poenget? Dersom slottet hadde ansatt en profil med et sjenerøst rulleblad på twitter, i blogger osv., ville ikke noen da rettet søkelyset på denne kandidatens tidligere twitter-oppdateringer og blogginnlegg? Og hvordan ville det da sett utAngry Birds-Bouncer Banner?

Noen har kanskje gowalla-historikk som vitner om inngående interesse for ei litta schnaps både dann og vann. Andre kan ha meldt om pirataktiviteter som i opphavsrettslig forstand strengt tatt ikke er innenfor loven.

Eller hva med bloggere med innlegg så tjukke av banneord og personangrep at de kan gjøre Snoop Dogg mørkeredd.

Eksemplene er bare de første innfallene jeg fikk, og sikkert ikke de beste.

Jada, det finnes retningslinjer for opptreden i sosiale medier i mange virksomheter. Og det finnes også eksempler på at brudd på disse har gjort at folk har mistet jobben. Dette er velkjente ting. De fleste burde altså ha fått med seg at det de offentliggjør på egenhånd på sosiale medier er – nettopp – uhyre offentlig.

Har man forresten sett nærmere på hvem som blir twitter-kjendiser, bortsett fra de som allerede var kjendiser fra før? Det er selvfølgelig mange svar på det spørsmålet, men det er vel ikke tvil om systematisk rappkjeftethet og uttalt progressive holdninger til en del av jussen som regulerer medier og åndsverk er på suksesslista.

Kanskje har jeg tungt for det, men jeg har ofte slitt med å finne ut av hvor en del av de kjente profilene i sosiale medier trekker grensen mellom jobb, fritid, private meninger og personlig branding.

Kanskje er derfor ikke så rart hvis de som velger ut kandidater til  stillinger ved Slottet , ikke bare ser på «followers» og status i twittermiljøet, men også scanner den elektroniske bagasjen.

Akkurat som med alle andre stillinger ved Det Kongelige Hoff skader det ikke at slottskvitreren besitter en viss jomfruelighet.