Bare for å unngå enhver form for misforståelse: Dette prosjektet har ingenting med Den store slankekrigen å gjøre. Det er faktisk ikke en krig i det hele tatt: Det er min lille kamp for å bli en smule mindre enn jeg har vært de siste årene.

Jeg skal altså krympes.

Og for å være helt ærlig – og det skal man – er dette et resultat av at jeg er blitt altfor dyp. Det skjer jo. Det er bare å sidestille sin egen kropp foran speilet og ta en kjapp kikk på midtregionen. Med modenheten kommer også dybden. Derfor er jeg livredd for rett og slett å bli dummere av å krympe.

Dybden i gangsynet vil i hvert fall garantert forsvinne. Det er jeg så utrolig sikker på!!

Det første beviset foreligger allerede: Jeg har begynt å blogge om min egen krymping! Hvor tjukk i hue går det an å bli? Ikke nok med at jeg har store problemer med å kommunisere internt – med meg selv, om mitt eget slankeprosjekt (kommunikasjonskanalen fra hjernen til magen er faktisk laang)  – nå skal også andre involveres!!??

Alt bunner i et massivt press fra resten av redaksjonen i Popklikk. De mente det vil være godt stoff for en kulturblogg å fortelle om et prosjekt hvor leserne kan hente frem sine mest skadefro uttrykk og hviske til seg selv; «glad det ikke er meg!»»

Mitt mål i august blir å ende opp med å slå fast; «det var godt det ikke var dem».

Det andre beviset på at huet mitt blir tjukkere i takt med med mageskrumpingen, er timingen. Vi er på full fart inn i grillsesongen; dette er tiden hvor de endeløse diskusjonene om det faktisk går an å bygge et Babels tårn av fremmedartede ølbokser helt til himmelen eller ikke, når nye høyder. Og problemer tårner seg jo opp, hele tiden, uten at de lar seg løse på tom mage.

For eksempel er en av sommerens virkelige store kvaler om man skal sette til livs den sjette burgeren på under én time, eller heller knaske et par feite grillpølser fra Grilstad som ruller seg smektende rundt på grillen. Det valget slipper jeg nå.

Heldigvis.

Forventningene ifra krympeprosjekt-komiteen er smilende å akseptere at andre pælmer i seg godsakene på grillfestene i juni/juli:

«Joda, det er bare å forsyne seg, trenger ikke all den deilige grillmaten, jeg. Har selvsagt stått i steikende sol i to og en halv time for at dere skal meske dere med min mat, mens jeg sitter igjen med en kyllingsalat pakket inn i plast fra Kiwi, og ser at det røde Meny-kjøttet til 200 kroner kiloen, påsmørt 100 kroners grillsausen, bare glir ned de gapende ganene deres.»

Kanskje skal jeg gi….