Kjære Marit Larsen og Radioresepsjonen. Det er greit at dere ikke vil snakke om det. Men vis gjerne litt takknemlighet for at noen gidder.

I de siste ukene har vi vært vitne til noe forbløffende. Noe som nærmer seg en offentlig debatt om kjønn og feminisme i norsk popkultur. Jeg snakker selvsagt om reaksjonene på at Radioresepsjonen som kaller en 19-åring blogger knulledukke og doktorgraden om Marit Larsen og Marion Ravn. Endelig!, tenkte jeg. For mens internasjonale artister og kulturpersonligheter fra det store utland diskuteres, debatteres og dissekeres, ja til og med disputeres er det merkelig stilt her på berget. Det kan se ut som om at det er enkelte ting man rett og slett ikke skal bruke tid på å diskutere i den norske offentligheten. Med en gang man skrætsjer overflaten til medieyndlinger som Larsen eller Radioresepsjonen skriker kommentarfeltet: «Men heeeeerrreguda må jo være lov å ha det litt gøy, humørløse feminister», eller «Men heeeerregud da, er det dette skattepengene våre går til? Så poengløst! Brukt så mange år på å studere Marit Larsen, liksom». Det er ingenting nettroll elsker mer å hate enn feminister og akademikere (eller gud forby akademiske feminister) som våger å sette spørsmålstegn ved popkultur. Det er direkte upopulært å stoppe opp og ikke bare svelge unna alt som mediene pumper ut dag ut og dag inn.

Lanseringsjournalistikkens uutholdelige letthet
Kanskje vi bare ikke er vant til det. Både Radioresepsjonen og Larsen tilhører en gruppe av profilerte aktører innen kulturlivet som stort sett blir båret fram på gullstol av media uten at det noensinne stilles et negativt spørsmål eller forsøk på å problematisere. Dekningen av det de driver med begrenser seg stort sett til standariserte møkkakjedelige lanseringsintervjuer når de er klar med en ny plate eller nytt program. Svært sjeldent handler disse intervjuen om musikk eller fag. Enda sjeldnere sitter man igjen med noe fornuftig etter man har lest dem. Intervjuene kretser stort sett rundt privatlivet til artisten, gjerne med en historie om at nå føler artisten seg «voksen»/ «sterk»/»klar for barn» eller «trygg på seg selv». At det ender opp slik er ikke artistenes feil eller ansvar.

Jeg ler meg fillete av Radioresepsjonen og synes Marit Larsen er en av våre absolutt beste låtskrivere. Derfor har jeg lyst å si: Gratulerer med dagen!

Gratulerer med at noen faktisk har tatt dere på alvor. Gratulerer med at noen synes at dere har en såpass viktig posisjon i offentligheten at de tar seg bryet med å se nærmere på hva dere driver med. Ikke ta det så hardt. Vær stolt! Jeg forstår at det kan være vanskelig å forholde seg til denne type oppmerksomhet. Og dere trenger ikke være enig i tolkningen. Likevel kan det være greit å ta med i regnestykket at alle som er i stand til å tenke to tanker på en gang skjønner jo at det ikke handler om dere som privatpersoner. Det handler om hvordan dere framstår som kulturelt produkt.

Så lenge datteren min må vokse opp i en hverdag hvor hun må ta stilling til saker som som dette, dette og dette, ønsker jeg en hver debatt om representasjon av kjønn velkommen.

En klok poet, popkulturskribent og kunstner med navn Kate Durbin oppsumerer det perfekt: Pop matters. What we hear in the mall, in our cars, on YouTube, makes the world around us, which is to say that it makes us.

Her er link til hele Phd-en Marit Larsen and Marion Ravn: Popular Music and Gender in a Transcultural Context

Tilslutt bør du bruke noen minutter på Larsen siste, brilliante låt: