Edvard Munch malte den endelige utformingen av motivet «Skrik» i Berlin i 1893. Men trolig var det en skjellsettende opplevelse på Ekebergåsen allerede sommeren 1886, som med tiden skulle utkrystallisere seg til et skrik verden knapt har hørt eller sett maken til.

For det er ikke vanskelig å forestille seg at en ung og nervesyk Munch fra Ekebergåsens topp, med sin panoramautsikt over Kristiania, kan ha blitt rammet av en svimlende agorafobisk angst i det den røde aftensol vinket farvel før den forsvant ned i havgapet. En rød aftensol som farget skyene blodrøde. En angst som ifølge Munch selv svekket hans synsnerver slik at det for ham virket som om solen «gikk ned som en trykkende blodig masse», samtidig som han kunne føle et stort og uendelig skrik bevege seg gjennom naturen.

Men hva var egentlig opphavet til denne utmattende angsten og fortvilelsen? I Munchs erindringsperspektiv, «et pust av vemod» som han selv skriver, var det i første rekke moren og søsteren Sophies bortgang som vekket vonde minner.

Men også hans egne erfaringer med sykdom og angst kan ganske sikkert leses ut av de flammende skyene. For Munch hadde et komplisert og til tider besettende forhold til sykdom og arv.

Noe han selv beskrev på følgende måte: «To av Menneskenes frykteligste Fiender fik jeg i Arv – Arven til Tæring og Sindsykdom – Sygdom og Galskab og Død var de sorte Engler der stod ved min Vugge.»

Munch følte at han var blitt født inn i «gamle» og syke slekter der tragiske dødsfall og miljøer preget av tungsinn og religion, hadde risset seg inn i hans hukommelse for evig og alltid.

Kunsten som botemiddel (en aldri så liten spekulasjon)

I kunsten hadde Munch funnet et botemiddel som på en kreativ måte hjalp han både å bearbeide og lære av sin angst og sine lidelser. Og således ble sykdommen både en tjener og en medhjelper som han aktivt tok i bruk i sin kunst fremfor å stenge den ute, og som fikk han til å uttale at «uten livsangst og sykdom ville jeg vært som et skip uten ror».

Når Munch eksperimenterte brukte han sine egne livserfaringer som idégrunnlag. Erfaringer som gav ham en dyrebar innsikt som kunne hjelpe ham med å forklare livet og dets mening. Men som også kunne hjelpe andre til å forstå livet når de betraktet hans kunst.

Konsekvensene av å bli bedre kjent med sitt indre sjeleliv resulterte i at Munch etter hvert følte seg mer kompetent til å trenge dypere ned i allmenne menneskelige følelser. En styrke som gav ham kraft til å skape «Livsfrisen» der de store følelsene i livet; kjærligheten, angsten og døden, ble lagt under kniven. En livsfrise der «Skrik» er et sentralt bidrag. Et maleri som fant sin kraft i Munchs egen angst og sykdom, og som gjennom sin verdifulle, men smertefulle innsikt, gav ham muligheten til å male frem sin egen «sjel».

Nietzsche og tidsånden

Med tanke på at Munch var omgitt av svært mange Nietzsche-entusiaster
i Berlin, kan man meget vel tenke seg at «Skrik» var et forsøkt på å uttrykke hvordan den syke og dekadente tidsånden innvirket på det ensomme og fremmedgjorte individet.

Og ved å ribbe den skrikende skikkelsen for alle identitetsbærende attributter, slik at denne nærmest fremstår som en kjønnsløs skapning, forsøkte kanskje Munch å flytte problemstillingen fra det personlige til det allmenngyldige plan.

I og med at Munch levde i en tid der mange av hans kunstnerkollegaer følte at tidsånden var gjennomtrengt av det Nietzsche beskrev som slavemoralens syke idealer, var også Munch, akkurat som Nietzsche, smittet av dens sykdommer.

Den samme Nietzsche som Munch senere i livet skulle gjengi i et portrett som minner meget om «Skrik». Et portrett der den illevarslende solnedgangen i «Skrik» er erstattet av en soloppgang og et landskap, som med sine assosiasjoner til frisk luft og rene fjellvann, gir oss et bilde på individet og kunstneren Munchs søken etter helbred. En helbred der medisinen var hans kunst og hans sykdom.

Det normale (friske) versus det unormale (syke)

Munchs utfordrende og radikale kunst virket frastøtende på mange av datidens voktere av moralen. Akkurat som van Gogh og Gauguins malerier og Huysmans og Bourgets litteratur.

For dette handlet først og fremst om moral og sunnhetsbegreper, og svært lite om utviklingen innen kunst- og litteraturthistorien. Sunnhetsbegreper som legevitenskapen hentet ut i fra sine tabeller og statistikker når den skulle klassifisere hva som var normalt og unormalt.

Med et slikt sunnhetsideal var selvfølgelig Munchs atypiske bruk av form og innhold et skrekkeksempel på det unormale. Altså det syke. Og således var legevitenskapens krav om det «rene» og «normale» et hinder for kunstnere som ønsket å dreie kunsten mot nye horisonter som trengte dypere ned i den menneskelige eksistens.

Med Nietzsches sunnhetsbegrep var det annerledes. Han betraktet individet som sunt og friskt når det ikke lot seg holde igjen av gruppetenkning. Det var de banebrytende individene, som fremmet livsviljen og skapte nye verdier, Nietzsche satte sin lit til. Det var individer som i kraft av seg selv drev menneskeheten bort fra «normaliteten» og slavemoralens flokkmentalitet, som representerte de sunne verdiene i et ellers sykt og dekadent samfunn. En livsvilje der drivkraften ifølge Nietzsche var viljen til makt.

Hvorvidt Munch var en av disse banebrytende individer skal jeg ikke ta stilling til. Men jeg føler meg trygg på at mennesket og kunstneren Munch kjente seg mer igjen hos Nietzsches ensomme og viljesterke personlighet Zarathustra, enn blant menneskemassen på torget.

Punktering av verdiene

Munchs samtid var for mange kunstnere og intellektuelle preget av et åndelig og eksistensielt vakuum som måtte fylles med nye og meningsbærende verdier. For når man lever i en tid der «Gud er død», og alle samfunnets bærende verdisystemer med ett synes tappet for mål og mening, har man et desperat behov for å rekonstruere et meningsbærende kosmos.

Men når den fortvilede jakten på en ny og meningsfull virkelighet forble resultatløs ventet angsten og tomhetsfølelsen rundt hjørnet. Og kanskje var det nettopp en slik følelse av kaos og eksistensiell angst i det mange følte var en overgangstid, fin de siécle, Munch prøvde å formidle i «Skrik»? En overgangstid der stadig flere ønsket å utfordre det de følte var dekadente verdier.

Men nettopp fordi forutsetningene for en ny epokes kosmogoni var at de nye verdiene måtte skapes i kaoset som oppstod i kjølvannet av verdipunkteringene, var det mange som følte at kvalmen, uroen og svimmelheten, med den etterfølgende følelse av tretthet og livslede, til slutt tok overhånd.

Både Munchs «Skrik» og Arne Garborgs roman «Trætte Mænd» er slik jeg ser det en tilstandsrapport fra en tidsepoke der mange av de tradisjonelle verdiene; med sin forankring i kristendommens moral og vitenskapens rasjonalitet, for mange sakte men sikkert ble tømt for innhold.

Men der Gabriel Gram, hovedpersonen i «Trætte Mænd», sin ensomme reise førte inn i en blindvei der han utmattet og viljesvak følte at han måtte velge mellom «vanviddet eller Kristus», maktet Munch ved hjelp av sin kunst å skape mening i kaoset.

Nemlig!

Foto:munch.museum.no