latter-bjørn-herman-2Lett humring som tenderer til teit gurglelatter. Det hender definitivt at slike lyder stikker av gårde fra ganen når jeg en sjelden gang leser en morsom bok. Men finnes det bøker som er så hysterisk morsomme at dine nærmeste skvetter hver gang latterdøra slås opp på vidt gap? Ja, faktisk.

Jeg har pløyd meg gjennom minst tre bøker hvor det samme er skjedd. Det blir pinlig for omgivelsene (ikke for meg selv, selvsagt), spesielt hvis vi befinner oss på et offentlig sted, som en overfylt strand.

Jeg kunne ha trukket frem «Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant», fordi det var akkurat det som skjedde meg. Høy latter i sola på en strand. Men den blir litt for opplagt. En gammal kæll som stikker av fra gamlehjemmet på sin egen hundreårsdag, fra sin egen bløtkake. Han treffer en rekke kjente historiske personer underveis (mer enn godt inspirert av Forrest Gump), påvirker historiske hendelser, men er fullstendig uinteressert i politikk, og tar alt som det kommer underveis. «Det er som det er, og det blir som det blir!» sier hovedpersonen selv.

Allan Karlson har en forkjærlighet for sprengstoff, brennevin og mat – det er vel de eneste gledene i livet han virkelig brenner for.

En genial bok, en litt mindre genial film og en svensk forfatter (Jonas Jonasson) som tar ekstremt mange ting på kornet: Våre små forventninger til de eldste og deres reelle potensial, det at mange historiske hendelser i verden sannsynligvis er kommet som et resultat av flaks og tilfeldigheter, og hvordan god drikke og mat er universalnøkkelen til å løse de aller fleste verdensproblemer.

Men dette er ikke én av de tre bøkene jeg tenkte å trekke frem. Så bare ignorér det jeg har skrevet til nå.

Den første gapskratteren er av en forfatter jeg egentlig ikke har særlig sans for. Ikke personlig, men bøkene hans. Jeg har forsøkt å komme meg gjennom flere Erlend Loe-bøker tidligere. Og, til tross for det karakteristiske etternavnet, har jeg aldri ledd. Jeg synes det han har skrevet egentlig har vært ganske kjedelig.

Det var før jeg traff «Doppler»

tre-bøker

Forfatteren innrømmer selv at han synes «Doppler» er den morsomste boka han har skrevet. Morsomste betyr at han har skrevet andre morsomme verk, noe jeg altså bestrider (selv om jeg innser at barnebokforfatterskapet om Kurt sannsynligvis er humrebøker). Den ene morsomme boken Loe har skrevet handler om Andreas Doppler, en mann som ikke liker andre mennesker. Han føler seg fullstendig fremmedgjort, til tross for et tilsynelatende lykkelig liv med kone og to barn. Kan dette blir morsomt? Ja, hysterisk.

Doppler er en flink mann som finner ut at han må kjempe mot flinkhetens tyranni:

«Jeg har vært så flink. Jeg har vært så satans flink. Jeg var flink i barnehagen. Jeg var flink på barneskolen. Jeg var flink på ungdomsskolen. På gymnaset var jeg avskyelig flink, ikke bare faglig, men også sosialt. Jeg var flink uten å være fagidiot, uten bare å lese pensum, jeg var tildels opprørsk og frekk og behandlet lærerne mine på kanten av det tillatte og likevel likte de meg bedre enn de andre og for å klare det må man være flink på en omtrent grenseløst frastøtende måte, slår det meg i dag. Jeg studerte flinkt og fikk en superflink kjæreste som jeg giftet meg med på en flink måte blant flinke venner etter at man hadde tilbudt meg en jobb som var så flink at den viste fingeren til andre flinke jobber. Senere har vi fått barn som vi har vært flinke med og vi har skaffet oss hus og pusset det flinkt opp. Midt i all denne flinkheten har jeg vandret i årevis. Jeg har våknet i den, sovnet i den. Jeg har pustet flinkhet og gradvis mistet livet. Slik er det, ser jeg nå.»

På en sykkeltur får han et slag i hodet. I et klart øyeblikk begynner han å kjempe «mot flinkheten». Spesielt sin egen tilsynelatende vellykkethet.

Han vil tilbringe livet alene. Doppler slår opp et telt, bare et par hundre meter inne i skogen ved Sognsvann, endestasjonen på en av t-banelinjene i Oslo. Livet hans endrer seg radikalt da han dreper en elgku. Kalven som er igjen, nekter nemlig å fjerne seg fra Dopplers enkle bolig. Det resulterer i en flere timers lang elgkalvjakt hvor en desperat Doppler med øks til slutt må kapitulere og innse at det er best å bli venn med kalven i stedet. Han gir den navnet Bongo, og dyret blir hans beste venn.

Kalven er varm og fungerer godt som hodepute. Men han er også verdens beste pratekamerat. Doppler beklager overfor kalven at han drepte moren, mens hans spiser levningene hennes. Han beroliger kalven så godt han klarer om at den samme skjebnen ikke vil være en de avkommets fremtid; kalven kan komme og gå som den vil.

Mens han strigler Bongo med sin egen kam, forklarer Doppler at kalven virkelig ikke trengte dette brutale knivdrapet på moren midt i ungdomstiden. Samtidig skal Bongo være glad som har Doppler å støtte seg til i denne vanskelige perioden.

Burlesk humor? Ja, men når Loe bretter ut absurditetene så ler jeg. Høyt!

Her er et NRK-innslag om virkelighetens Doppler, kommentert av Erlend Loe

Doppler forteller at han er avhengig av skummet melk og blir etter hvert dratt mot ICA på Ullevål Stadion, hvor han overbeviser butikksjefen om at bytteøkonomien igjen er nær forestående. Han får ‘tradet’ elgkjøtt mot skummet melk. Mandag og torsdag skal det stå tre til fire kartonger med melk plassert ved lageret klokken syv om morgenen.

Her er Dopplers forsvar av skummet melk:

«Min gode mann, skummet melk representerer det ypperste av hva menneskeheten så langt har klart å oppnå. Enhver idiot har til alle tider kunnet skaffe seg vanlig kumelk, men skrittet over til skummetmelk krever en kongstanke og en sublim separasjonsteknikk som først i moderne tid har latt seg realisere. Og faktisk frykter jeg at menneskene aldri vil komme lenger. Skummet melk vil sannsynligvis alltid trone øverst. Men den gir oss noe å strekke oss etter. Skummet melk adler mannen.»

I ICA-butikken treffer han også sin kone. Da han forlot familien hadde han lagt igjen en lapp om hvor han skulle. Det var et halvt år siden. Siden gang har hans frue, som hele tiden altså har visst hvor Doppler har befunnet seg, vært på besøk flere ganger i teltet og forsøkt å overtale ham til å komme hjem. Da de møtes i butikken, forteller hans hustru at hun er gravid. Doppler lurer på hvordan det kan ha skjedd.

Doppler er i det hele tatt drevet av primærbehov og stadig på søken etter enkelhet i tilværelsen. Han har et konstant søtsug og drar ned til en bolig i skogkanten. Der er det et hus hvor han tidligere har pleid å forsyne seg fritt av maten i kjelleren. Düsseldorf heter eieren. Etter at Düsseldorf har begynt å låse døren til kjelleren føler Doppler seg tvunget til å ta elgkuen av dage for å skaffe nok mat. Selvsagt en relativt spesiell logikk, men en som vi egentlig ikke stusser over i forhold til Dopplers måte å se verden på.

Düsseldorf lever fortsatt for Den andre verdenskrig; dagen lang bygger han en modell av en scene fra krigen i skala 1:20 – en gjengivelse av Ardenneroffensiven fra midten av desember 1944. Doppler lar seg imidlertid ikke skremme av advarselskilt fra en krigsinteressert huseier som er lei av stadige innbrudd. Det er satt opp skilt om alarm, politi og andre sanksjoner. Doppler bryter seg nok en gang inn, med Bongo som vakt utenfor. Han er utrolig klar for en 4,5 kg Toblerone som blomstrer helt alene på kjøkkenbenken. Düsseldorf oppdager imidlertid at han har besøk av en innbruddstyv, klarer å fravriste ham den enorme sjokoladen og slår ham gjentatte ganger i hodet med sveitsersjokoladen til det svartner for Doppler.

Da hovedpersonen våkner, er han bastet og bundet – han får imidlertid vaktkalven Bongo til å gnage over repene.

I stedet for å stikke, som alle fornuftige innbruddstyver hadde gjort, blir Doppler værende i huset hvor han nettopp er blitt slått ned. Han får servert et glass sherry, mens de to herrene utveksler erfaringer om sine egne fedre. Düsseldorf er sønn av en tysk offiser som han aldri fikk møtt, og hedrer sin far ved å lage dette kunstverket av en slagscene i sin egen stue. Når han er ferdig med den siste offiserbilen skal han skyte seg selv i pannen, enten hjemme eller nede i Bastogne. Doppler tenker med seg selv at det er en stor ting å gjøre, det å hedre sin far som man ikke kjente.

Og slik fortsetter historien. Doppler er en velferdsavhopper som kan hoppe tilbake til det besteborgerlige livet sitt når som helst. Han utfordres av høyrevelgeren Bosse Munch som etter å ha advart mot sin gode venn skogeier Løvenskiold som ikke liker teltturister, selv flytter i egen mobil bolig ved siden av Doppler. Høyremannen forfekter plutselig mottoet «Skogen er for alle». Dette gjør at Doppler får klaus og flytter dypere inn i skogen. Han tar med seg Bongo og forsøker også å innprente sin nye livsfilosofi hos sin sønn Gregus .

Samlivshistorien om Doppler og Bongo er strålende underholdning. Det er en menneskelig bok som bit for bit plukker fra hverandre det besteborgerlige livet vi lever, en kontrollert verden jeg selv er en del av. Vi har et kontinuerlig behov for gjøre det rette til enhver tid, i stedet for å gi faen i hva alle andre mener. Selvsagt tar Loe dette til det ekstreme: Doppler tar en Nora, stikker av fra kone og barn og behandler familien egentlig på en ganske tvilsom måte. Elg i Ringsaker

Det endrer ikke det faktum at jeg lo høyt og lenge underveis, et tydelig tegn på at man lar seg underholde – selv av Erlend Loe.

Den neste boken som er verdt å trekke frem, er noen år eldre – den fokuserer på den unge studenten Christian Humle. Det er den første romanen til Lars Saabye Christensen som ble skrevet allerede i 1977. Han forsøker å få bragt amatørbegrepet til heder og verdighet igjen. Og Humle gjør sitt beste for å bevise at han er en amatør på alle livets områder. Han snorksover på forelesning, gjør skandale til eksamen og hater oppmerksomhet. Humle klarer naturligvis å gjøre seg bemerket overalt hvor han ferdes.

Appellen ligger i det enkle kunststykket det er å drite seg ut i all offentlighet, nesten til enhver tid. Det å mislykkes i en oppvekstfase før man etablerer seg, er kanskje ingen kunst. Hvem har ikke hatt den følelsen; at man egentlig kun ønsker å synke under jordoverflaten for å kunne være i fred fra alt og alle?

Forventningspresset fra de eldre er skyhøyt («det er din tur nå, vi har vært gjennom det samme»), og det forventes at man takler overgangen til voksenlivet elegant. Man er smertelig klar over at hele scenariet er en utopi; at de færreste vil klare å leve opp til foreldrenes, vennenes og omgivelsenes skyhøye krav som skal gjennomføres på den smale grusvei. «Alt er mulig for deg, du er så heldig», sier de eldre og sier i realiteten akkurat det motsatte. Veivalgene er egentlig allerede gjort: Du skal skaffe deg en god utdannelse, en skikkelig jobb med mulighet for opprykk, høy lønn, ekteskap, barn, hus, bil, bikkje, etc., etc.

Det er prisen du må betale for å bli en del av velstandssamfunnet i fellesskapet som binder deg til masta. Som i Doppler koker det ned til at du hele veien skal vise hvor flink du er for å kvalifisere. Christian Humle er ikke spesielt flink. Han sliter med tilværelsen, som egentlig er uutholdelig enkel; vennekretsen består først og fremst av den tørste filosofvennen Georg .Alt og AKP ML-venninnen Else Bratt, hun som nesten aldri blunker.

Det pinlige tar noen gang overhånd, og det er her kanskje Saabye er på sitt mest overbevisende. I et familieselskap forsøker Humle seg på et artig triks da han under familiemiddagen tar tak i den ene enden av duken og drar alt han kan, slik at porselensservise og glass flyr gjennom rommet. Advokatfamilien til kjæresten ser ikke helt humoren i dette. Det minner meg om første gangen jeg møtte lillesøstrene til min nåværende frue, altså mine fremtidige svigerinner. Man (les: jeg) var da opptatt av å imponere, men jeg er litt usikker på om dette faktisk ble førsteinntrykket da jeg gikk med faste skritt inn i stuen, snublet i teppet og lå vannrett i lufta mens den nystekte pizzaen fløy veggimellom.

Ikke god personlig omdømmebygging.amatøren-sogm

Saabye har selv bedyret at boken er selvbiografisk ned til minste detalj. Den dreier seg om hans tid i Sogn studentby, og det er til og med opprettet et studenthus med samme navn som boken.

Det å snorksove på en forelesning, som Humle enkelt fikser, har jeg selvsagt også vært gjennom. I en time med afrikansk antrolopologi, satt jeg på første rad i et klasserom på et amerikansk universitet og var en smule tung i hodet etter noen heftige festdager. Jeg våknet med et rykk, med hodet lent over mot høyre og sikkelet som dryppet ned på pulten fra bunnen av munnviken. Jeg var usikker på om den noe eldre amerikanske professoren – som stadig minnet oss om at han hadde fått hudkreft av den afrikanske solen – hadde merket noe. Når det gjelder de amerikanske studentene som satt bak meg i rommet, vel…

Tor Edvin Dahl beskrev i en anmeldelse i Aftenposten at bokens kjerne var Amatørens fremmedfølelse og opplevelsen av å ikke høre hjemme noe sted. Dahl slo fast at boken var et pussig innslag i bokhøsten 1977, men at Saabye Christensen definitivt kunne skrive. Det var da enda godt, siden han senere ble Norges kanskje mest kjente forfatter. Dagbladets anmelder Knut Faldbakken, var langt rausere og bekjente at «den hadde meg i gulvet minst et snes ganger under ukontrollerte latteranfall».

Humor.

Det er vanskelig å tekkes alle, men hvis noen yngre menn ikke kjenner igjen panikkanfallene til Humle mens han famler seg inn i voksenverden, har de vel knapt stukket nesegrevet sitt utenfor gutterommet. Det ultimate spørsmålet er imidlertid når man egentlig blir voksen? Har noen fasiten på akkurat den gåten? Send meg den i så fall på sms.

Den siste boken understreker vel akkurat de siste spørsmålene jeg stilte for to sekunder siden. Det dreier seg om en annen type livskrise; når hobbyen besetter livet ditt, og du ikke greier å riste den av deg. For middelaldrende, norske menn i segmentet til 35-65 (ja, jeg vet det er et skikkelig spenn), dreier mye av livet seg om fotball. Ikke på hjemmebane, i vår egen steinut, men på en forblåst øy like over sundet der noen vikinger hadde tatt turen noen hundreår tidligere.

Fascinasjonen for engelsk fotball er overhodet ikke rasjonell. Hvorfor drømmer man tilbake til Leicester-Stoke på 70-tallet? Det endte 1-1 i fire av kampene. Uavgjort på Leicesters daværende hjemmebane Filbert Street, en bane med brede trapper som så ut som de kun var bygget for britiske fish and chips fans, er det virkelig god ungdomsunderholdning på en lørdag?

Tippekampen la grunnlaget for alt sammen. Hver lørdags ettermiddag klokken fire. Plingparty. NRK-kommentatorene Rolf Hovden. Knut Th. Gleditsch. Øyvind Johnsen. Sølve Grotmol. Og den største av dem alle, legenden Arne Scheie.

scheie

«Man crush» på sitt beste. Boken jeg slukte med hud og hår starter dystert. En Crystal Palace-fan dør, og hovedpersonen i Tribunefeber, forfatter Nick Hornby – som har basert hele sitt 25 årige forfatterskap på lidenskapskombinasjonen musikk/fotball – har denne lakoniske digresjonen: «It worries me’, he says, ‘the prospect of dying in mid-season like that.’»

Det som bekymrer meg er dragningen mot disse mannstypene. De med ravnsvart humor, som enten har et korresponderende syn på livet, eller lever totalt annerledes enn jeg selv. Så lenge det er bøtter av selvironi inne i bildet er alt ok. Det må være personlig ironi, ikke ironi som distanserer. Jeg er heller ikke så glad i ren sarkasme som er slengt ut for å såre. Nei, man må innse sine egne svakheter og skjønne at andre gjenkjenner de samme utfordringene.

I «Tribunefeber» (bør leses på engelsk) er ikke de menneskelige svakhetene vanskelig å gjenkjenne. Hovedpersonen holder med Arsenal, det samme gjør jeg. Min far gjorde det, min datter gjør det, og som hun avslørte for meg for et par år siden, min farfar holdt med Gunners, selv om min far aldri avslørte akkurat det overfor meg. Kun overfor min datter, hans eget barnebarn.

Arsenal i fire generasjoner, et godt utgangspunkt for å dyrke selvironien. «We’re boring, and lucky, and dirty, and petulant, and rich, and mean, and have been, as far as I can tell, since the 1930s . . . we are the Gunners, the Visigoths, with King Herod and the Sheriff of Nottingham as our twin centre- halves, their arms in the air appealing for offside.»

fever-pitch1Dette var i perioden før Arsene Wenger tok over, hvor «One-nil to the Arsenal» var et hedersbegrep blant fansen, og da det ditto ble brukt spottende blant konkurrerende fotballtilhengere (gjerne i kombinasjon med «Boring, boring Arsenal»).

Gunners var lagd av granitt bakover. Dessverre var det som oftest slik fremover på banen også, med enkelte lyspunkter innimellom. I dag er det fullstendig omvendt.

Boken (1992) følger terminlisten til Arsenal fra første gang han er hektet i en alder av 11 år. Filmen (1997) er litt annerledes lagt opp, vi møter hovedpersonen som lærer i voksen alder med arsenaltrøye. Men det er boken som verdt å få med seg, selv om klimakset i filmen, og boken er sammenfallende: Michael Thomas, en forsvarsspiller omgjort til midtbanespiller, scoret sjelden noen rysare. Men i bortekampen mot Liverpool i siste ligakamp 1988/89-sesongen måtte Arsenal vinne med to – mot en klubb som ikke hadde tapt med to mål på hjemmebane på nesten fire år.

Michael Thomas scoret det avgjørende målet i det 92. minutt slik at Arsenal vant ligatittelen for første gang siden The Double i 1970/71. Måten det er beskrevet på er bare helt fantastisk.

Her er klimakset i boken: «The trouble with orgasm as a metaphor here, though obviously pleasurable, is familiar, repeatable…and predictable, especially for a man – if you’re having sex you know what’s coming, as it were…Even though there is no question that sex is a nicer activity than watching football (no nil-nil draws, no offside traps, no cup upsets AND you’re warm), in the normal run of things, the feelings it engenders are simply not as intense as those brought about by a once-in-a-lifetime last-minute Championship winner.»

Og kanskje enda bedre (dog langt mindre poetisk) i filmen fra 1997, hvor kjæresten hans kommer for å slutte fred med hovedpersonen, forøvrig overbevisende spilt av Colin Firth. Tre ganger ringer hun på dørklokken hans. Hun starter i det 89. minutt hvor Hornby og hans nærmeste fankompis er så langt nede i skyggenes dal at de vurderer en uautorisert overgang til Leyton Orient. Da slipper de i hvert fall å oppleve livstruende situasjoner som å tape ligamesterskapet i siste serierunde mot Liverpool.

Firth kaster seg ut av vinduet i andre etasje mens han på typisk engelsk manér ber personen på døra «høflig» forsvinne: «Will you please, please, please, please, please f…ing f… off. You have arrived in the worst 60 seconds of our lives, and I really don’t want to see you!» skriker han ut og slenger igjen vinduet, uten å sjekke hvem som ringer på.

Det hele ender selvsagt med at hovedpersonen og kjæresten finner sammen under jubelscenene etter Arsenals triumf. I real life var det 250.000 personer som feiret arsenalseieren i Nord-London i mai 1989. Det lokale byrådet i Islington hadde hatt så liten tro på seier at de måtte sitte dag og natt frem til spillerne returnerte fra Liverpool for å improvisere en verdig mottakelse for ligavinnerne.

Disse tre bøkene (fire) appellerer kanskje mest til middelaldrende menn. Til tider bekmørke betraktninger, til tider absurd innhold. Men også passasjer som er svært såre og nære.

Om du ikke gapskratter, er mennene i bøkene såpass patetiske og menneskelige at de er vel verdt å bruke tiden på. Uansett.