Stive legger og slitne lår. Oslo Maraton er over og vi gir deg løperelatert hjernemassasje.

Det er en forvirrende verden vi lever i. På en side predikeres trening som den nye statusmarkøren, på den andre siden aner vi en murring i samtiden. Kan det være nødvendig å være så opphengt i kropp og resultater? Får virkelig de nye supermosjonistene tid til å pleie sitt intellekt? Popklikk myser inn i nær framtid og spår at løpere, syklister og skientusiaster vil bli stemplet som elitistiske tufser som bruker mer tid på å meie ned barnefamilier i marka enn de gjør med nesa i en god bok. Det er fristende å påstå at særlig bedriftsledere som halser rundt i et evig hysterisk jag etter rekorder og det raffeste utstyret er i ferd med å bli den nye landsbyidioten.

Dermed er det ikke uten grunn at vi dagen derpå folkefesten Oslo Maraton drar fram en bok som forener løping med det åndelige. For å bygge en slags bro og skape harmoni mellom kropp og sjel. Boken er et must som alle burde få med seg enten man er høykulturell sofapotet eller blåruss-asket.

Uten mer mas: Her er de fem beste sitatene fra den finfine Murakami-klassikeren What I Talk About When I Talk About Running.

1. «All I do is keep on running in my own cozy, homemade void, my own nostalgic silence. And this is a pretty wonderful thing. No matter what anybody else says.»

2. “When I’m running I don’t have to talk to anybody and don’t have to listen to anybody. This is a part of my day I can’t do without.”

3. “The thoughts that occur to me while I’m running are like clouds in the sky. Clouds of all different sizes. They come and they go, while the sky remains the same sky always. The clouds are mere guests in the sky that pass away and vanish, leaving behind the sky.”

4. “For me, running is both exercise and a metaphor. Running day after day, piling up the races, bit by bit I raise the bar, and by clearing each level I elevate myself. At least that’s why I’ve put in the effort day after day: to raise my own level. I’m no great runner, by any means. I’m at an ordinary – or perhaps more like mediocre – level. But that’s not the point. The point is whether or not I improved over yesterday. In long-distance running the only opponent you have to beat is yourself, the way you used to be.”

5. “At any rate, that’s how I started running. Thirty three—that’s how old I was then. Still young enough, though no longer a young man. The age that Jesus Christ died. The age that Scott Fitzgerald started to go downhill. That age may be a kind of crossroads in life. That was the age when I began my life as a runner, and it was my belated, but real, starting point as a novelist.”

Ps. Undertegnede fullførte forresten 10 km med glans i går. Men ville ikke drømme om å briefe om det i bloggform. Det skulle tatt seg ut!