E256BF63-3121-414C-B8AA-E0B0A648667APopklikk feirer bursdagen til Sverige med å hente fram en usedvanlig sterk ellever som definitivt vil gruse de fleste motstandere. 11 suverene album laget av svenske artister de siste tre årene som det norske folk dessverre har for lite kjennskap til. Tips: Spillelista nederst i saken vil du ikke gå glipp av!

Hästpojken: «Hästpojken er død»

I juni 2018 kom nok en gang hesteguttene fra Göteborg ridende mot oss. En åpenbaring så vakker at det nesten blir latterlig. Hvordan det er mulig å lage så til de grader vakker, fengende og stilfull popmusikk, kan ikke forklares. Det må føles, lyttes på og bejubles. At dette er et et av årets fineste musikalske øyeblikk, er bombesikkert. Liker du Håkan Hellström – og det gjør du jo – Joel Alme og Love Antell, er det bare å slenge seg i sadelen og suse inn i himmelrosen. Hele plata er suveren, men om du begynner med femkløvret «Råttans år», «Under hjulet», «Där vi möts», «En annan värld» og «Hosianna», kan vi (nesten) garantere deg at du er frelst før sola dukker ned i horisonten.

Joel Alme: «Bort bort bort» (album)

Låtene på «Bort bort bort» beveger seg i det samme musikalske landskapet som Jonathan Richman, tidlig Van Morrison, Håkan Hellströms første skiver, og da kanskje spesielt «Ett kolikbarns bekännelser», og Thåströms «Skebokvarnsv. 209». Ja, også litt Motown her og der! På 28 minutter og 10 sekunder makter Alme og skape så mye musikalsk magi at de fleste artister i universet får så hatten passer. Musikk der soul, pop og rock veves inn i hverandre på utsøkt vis. Måten Alme evner å plassere sylskarpe tekster og iørefallende melodier inn i et lydbilde bestående av særdeles vakre arrangementer, er sjelden vare.

Jens Lekman og Annika Norlin: «CORRESPONDENCE»

Jens og Annika (Hello Saferide, Säkert), to av de fineste folka fra søsterlandet, har laget plate! Det er en begivenhet for Popklikk, såpass må vi kunne si. I 2018 sendte de to hverandre musikalske «postkort» hver måned. Dette er nå blitt til de tolv låtene på «CORRESPONDENCE». De har ikke samarbeidet, men utfyller hverandre på et fint vis. Låtene var opprinnelig akustiske og «nakne», men flere av dem har fått strykere på albumutgivelsen. Begge er låtskrivere med øye for hverdagens detaljer, eksistensielle spørsmål og gjerne med følelsene utapå. Så også her. Det er intimt og til dels bekjennende, med store gjenkjennelsesfaktor for de fleste av oss. (EDHO)

Bergen: «Bergen»

Fredrik Norberg skrev låter, spilte gitar og sang i det legendariske svenske indie-bandet Popsicle, mens P.A. Wikander spilte trommer. I Bergen har de også med seg blant annet Daniel Gilbert (Broder Daniel, Håkan Hellström og Avantgardet). Bergens debutplate er et skikkelig album. Det inviterer til å sette seg ned og lytte litt ekstra. Kanskje er det en type musikk som er litt ute av søkelyset i dagens musikkverden, de kommer vel tjue år for sent. Men, de av oss som gir det en sjanse vil få mange fine stunder, det er vi ganske sikre på. Bra jobbat, Fredrik och gänget!
BE8EEA8F-1A41-4E32-A020-765CCD168BD7

David Ritschard: «Brobrännaren» 

Første gang jeg hørte «Brobrännaren» dukket legendariske Perssons Pack, Wille Crafoord og Stefan Sundström opp i bevisstheten. Etter noen runder med musikk i skjæringspunktet country, rock, blues og svensk visetradisjon, var jeg frelst. Stockholmeren Ritschard, som gjerne opptrer i cowboyhatt, Adidas joggedress, slips og nypussede sko, har laget et album som sjarmerer, berører og biter seg fast i lisseslipset. Pakket inn i et lydbilde der det er plass til både steelgitarer, blåsere og feler, makter Ritschard å trylle fram avhengighetsskapende låter som også kan slå i bordet med tekster breddfulle av hverdagsrealisme og livsvisdom. Favorittlåter? Hele bønsjen!

Avantgardet: «Alla känner apan»

Bandets poputtrykk tas enda et skritt lenger, hør bare på hitpotensialet i for eksempel «Ut i natten», «Alltid bakom er» eller tittelsporet «Alla känner apan». Det er skakt og skranglete, men samtidig breddfullt av catchy melodier og allsangrefrenger. Frontfigur Rasmus Arvidsson har sagt at Håkan Hellström er en av hans helter, men der Håkan forteller historier om andre, så forteller Rasmus historier om seg selv.

Moneybrother: «Det är dom dagarna jag vil sjunga om»

Det fine med Wendin er at han hele tiden utvidet sitt musikalske repertoar. Der han tidlig i karrieren var energisk og hardttrampende, oppleves han i dag mer avslappet og reflektert. Musikalsk vandrer han elegant mellom soul, rock, pop og svensk visetradisjon. Lydbildet er også mer dempet og nyansert enn tidligere. At tekstene handler om de store følelsene, er intet nytt, men denne gangen knyttes ordene i større grad enn tidligere til hverdagslige hendelser.

Easy October: «Tangled Up In Back»

En vidunderlig poprock-plate med tydelig inspirasjon fra blant andre storheter som Tom Petty, Bruce Springsteen og Bob Dylan. Samtidig er det noe særegent svensk over plata. Det er en oppvisning i det vi vil kalle «swedocana», der smittende melodier, litt såre tekster og låtsnekkeri står i høysetet. «Tangled Up In Black» er en klassisk poprock-skive, men som med alle utgivelsene til Easy October gir den mer tilbake til den lytteren som lar den snurre noen ganger. Det er mange fine melodiske øyeblikk og detaljer gjemt i hver eneste låt. Väst-Sverige har nok en gang levert fin musikk til oss!

Säkert: «Däggdjur»

Annika Norlin. For ei dama. Om det hadde vært opp til Popklikk hadde hun for lengst vært kåret til Nordens popdronning. Norlin levere uavhengig av om hun fronter Säkert eller Hallo Saferide. På «Däggdjur» fortsetter hun å lage lune og melodiøse melodier som får lytteren til sperre opp ørene. Men, som vanlig er det først og fremst som tekstforfatter at Norlin virkelig skinner. Hun er fremdeles formidabel til å sette ord på fenomener og opplevelser de fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Melodiene rusler rundt i et tempo som kler tekstene på en utmerket måte. Tekster, som foruten å være personlige, vemodige og poetiske, også er både morsomme og underfundige.

Pelle Ossler: «Evig himmelsk fullkomning»

Å vandre rundt i Osslers musikalske univers er ingen spøk. Det buldrer og braker, og gnistene spruter i alle retninger. Enkelte av låtene er så mektige og kraftfulle lydmessig at det føles litt som å oppholde seg i et mekanisk verksted i Øst-Tyskland sånn cirka 1961. På «Botten av havet» og «Ute på ön» ser Popklikk for seg at Pompel &Pilt står bom fast i svingdøra samtidig som de tunge skrittene til vaktmester Gorgon rykker stadig nærmere. Skummelt, men veldig effektfullt og stilig. Når det er sagt; Ossler krydrer også lydbildet med lysglimt og sterke melodier. Både titt og ofte titter hestehover opp gjennom asfalten. Som for eksempel på to av platas sterkeste spor, «Her kommer hen» og «Större enn du tror».

I.B. Sundström: «1592» 

Frontfiguren i herlige Pascal synger på «1592» om kjærlighetens forunderlige verden med så mye pathos og innlevelse at tiden nesten stopper opp. Tittellåta, «Ännu en sommar», «Håll min hand», «Vit natt», «Lova mig» og «At veta sin tid» er rett og slett uimotståelige. Sundströms skjøre stemme, den tidvis mystiske stemningen og måten svensk visetradisjon blandes med både soul og Beach Boys-harmonier tilfører musikken både egenart og troverdighet. «1592» er et album som etter noen gjennomlyttinger ruser opp på pallen uten å gjøre noe stort nummer ut av det. Liker du Olle Ljungström, Håkan Hellström og Stefan Sundström er dette definitivt en plate å dukke ned i.