I dag er det 31 år siden Pixies ga ut glimrende “Doolittle” (1989).

Tekst: Martin Johannessen

Melodier, støy, og mørke og surrealistiske tekster. På “Doolittle” går dette opp i en høyere enhet. Fy faen så bra den plata er! Den har jeg spilt så mye at det hull i vinlylen.

Plata er spilt inn i Downtown Recorders i Boston, og Carriage House Studios i Connecticut med Gil Norton som produsent.

Jeg har sett Pixies to ganger. Den første gangen var på hovedscenen på Roskilde Festivalen i 1989, den andre gangen var Sentrum Scene i fjor. Begge var fantastiske.

Sammen med R.E.M. er nok Pixies blant de mest inflytelserike alternative rockebanda på 80-tallet. Ganske ulike i musikalsk uttrykk, men begge bød på noe ekstra. Blant annet snodige tekster og vakre melodier.

Pixies debuterte med EP-en “Come On Pilgrim” i 1987 og ga ut “Surfer Rosa” i 1988. Begge på engelske 4AD, noe som gjorde at platene bare var tilgjengelig på import via Rough Trade Records i hjemlandet til bandet.

“Surfer Rosa” er en klassiker som har inspirert artister som Billy Corgan, PJ Harvey og Nirvana. Og mange andre.

Men “Doolittle” er en mye bedre plate enn debuten i mine ører. Bedre låter rett og slett. Og nå fikk de også for første gang internasjonal distribusjon.

Hele 15 låter fikk plass på plata. Alle skrevet av Black Francis (som han kalte seg da, det varierte litt hva han kalte seg), unntatt “Silver” som er skrevet sammen med bassisten Kim Deal.

To låter ble gitt ut på single: «Here Comes Your Man» og «Monkey Gone to Heaven». Begge gjorde det bra i USA og plata kom helt opp på 8. plass i England. Noe som var ganske overraskende for bandet.

«Monkey Gone to Heaven» kom ut fire uker før plata. Låta er «a corrosive, compelling meditation on God and garbage,” skrev Rolling Stone. Låta var også den første videoen som Pixies lagde.

«Here Comes Your Man» ble først spilt inn på en demo i 1987, men ble ikke med på noen utgivelse før “Doolittle”. Den er av mange regnet som selve gjennombruddet til Pixies. “The most accessible song ever by an underground-type band,” skrev Spin Magazine.

Se videoen til låta her:

Nesten alle låtene kunne blitt gitt ut på single, og “Debaser” ble faktisk gitt på single i 1997. Surrealistisk låt som er inspirert av filmen “Den andalusiske hund” av Luis Buñuel og Salvador Dalí. Black Francis forklarer:

“I wish Buñuel were still alive. He made this film about nothing in particular. The title itself is a nonsense. With my stupid, pseudo-scholar, naive, enthusiast, avant-garde-ish, amateurish way to watch Un chien andalou (twice), I thought: ‘Yeah, I will make a song about it.’”

Se videoen til “Debaser” her:

Plata ble godt mottatt både av fans og kritikere.

NME skrev: «The songs on Doolittle have the power to make you literally jump out of your skin with excitement.»

Q skrev: «Carefully structured noise and straightforward rhythmic insistence makes perfect sense.»

The Daily Telegraph skrev at den var bandets: “finest half-hour so far.”

38 minutter og 38 sekunder med støyende melodier og underlige tekster, fete riff, skrik og stillhet. For meg ble “Doolittle” årets plate for 31 år siden.