DEB399B1-60EA-4219-AE49-F7AB1298624DVi elsker musikk i Popklikk. Mye av det vi liker gjennom et år får en anmeldelse. Men, noen ganger strekker ikke tiden til. I dag gir vi deg ganske korte anmeldelser av tre veldig fine plater. To av dem rakk vi ikke å anmelde tidligere i år, den tredje kom ut for noen uker siden.

Woods – «Strange To Explain» (album, 2020)

Woods er nå for veteraner å regne på den amerikanske indie-folkscenen. De har gitt ut fine album i en årrekke og frontmann Jeremy Earl driver plateselskapet Woodsist som gir ut plater med ujevne mellomrom. «Strange to Explain» ble spilt inn i månedene etter David Berman (Silver Jews) gikk bort. Woods var backing-bandet på Bermans comeback under artistnavnet Purple Mountains.

Jeg vet ikke om albumet egentlig handler om Berman som sådan, men temaer som tap, savn og desperasjon siver fram i de nennsomt arrangerte folkrock-låtene Woods varter opp med denne gangen. På noen tidligere plater synes jeg at Woods har blitt i overkant «oppfinnsomme» og litt sære. Denne gangen er det solid hele veien. Låtene er konsist arrangert og produksjonen gir dem fin luft under vingene.

Som alltid står Earls falsett-vokal i sentrum, men det er spesielt tangentspillet og rytmeseksjonen som bærer denne plata. Det sildrer og flyter av mellotroner, keyboard og piano over lekne basslinjer og friske trommer. Hør bare på «Where Do You Go When You Dream», «Before They Pass By», «Strange To Explain” og «Fell so Hard» hvis du ikke stoler på oss!

Foto: Bandets hjemmeside (promo)

Dawes – «Good Luck With Whatever» (album, 2020)

Litt californisk soft-rock skader sjelden. På sin sjette plate fortsetter Dawes ufortrødent videre på ferden mot perfekt, solstenkt rock av den snille sorten. Et større publikum vil de nok også få. Denne gangen har de ikke spilt inn på hjemmebane med Jonathan Wilson som produsent. De reiste i stedet til smått legendariske RCA Studios i Nashville, der mye av albumet ble spilt inn live i studio med Dave Cobb bak spakene.

Det kan høres at Dawes til dels forlot komfortsonen, for eksempel på den lett euforiske åpningslåta «Still Feel Like A Kid». I denne låten er teksten som vanlig av høy klasse. Med relativt enkle grep forteller låtskriver Taylor Goldsmith oss om viktigheten av å ikke bli «for voksen».

Helt ut av komfortsonen er de selvsagt ikke reist, det må sies. Låter som balladene «St Augustine at Night» og «Didn’t Fix Me» er «klassisk» Dawes. Låter som mange elsker, men sikkert noen hater som litt i overkant følsomme og kanskje litt oppkonstruerte. Men, kjøper man det, så er dette så fine låter at det nesten er merkelig at Dawes ikke har et større navn blant folk flest.

Denne anmelderen liker best heartland-rocken i «Between the Zero and The One», «Who Do You Think You’re Talking To» eller «Free As We Wanna Be». Sistnevnte er en advarsel om alt røret mange av oss driver med i disse dager der vi speiler oss i alle disse skjermene våre og går glipp av livet som bare driver forbi. Hvilken frihet er det vi egentlig utøver, spør Goldsmith.

I avsluttende «Me Especially» males livsvisdommen som kommer med alderen på et lerret av smådramatisk piano og velplasserte gitartoner. Nå er Goldsmith bare i midten av tredveåra, så jeg lurer jo litt på om han egentlig forstår hva det vil si å være et tiår eller tre eldre? Men, ok. Dawes har begått nok et solid album. Her er det mye fïnt å ta med seg mot vinter og en ny vår.

Foto: Bandets hjemmeside (promo)

The Parson Red Heads – «Lifetime of Comedy» (album, 2020)

Dette er et nytt bekjentskap for Popklikk. Portland-bandet The Parson Red Heads har gitt ut plater jevnt og trutt på 2010-tallet. Vi snakker finfin folkrock her, med ett bein plantet i litt utflytende Crazy Horse-territorium og det andre i melodisterk gitarpop. Vi trenger ikke mye mer i Popklikk og må innrømme at her har vi gått glipp av noe de siste årene!

Et band jeg tenker på i denne forbindelsen er Grand Drive. The Parson Red Heads har noe av det samme drivet som de hadde, med sterke melodier, catchy arrangementer og en åpenbar kjærlighet til låtskriverhåndverket!

Alt dette høres på den meget korte, men effektive introen på plata: «Heaven Knows I’m Trying». Så fortsetter det med «All I Wanted», en Fleetwood Mac’sk folkrocker der steel-gitaren og et gjentagende gitartema understreker låtskriver Evan Ways lengselsfulle vokal.

Tittellåta og «Coming Along» tar seg bedre tid. Her er det lengre gitarpartier og en dempet nerve som man gjerne kjenner fra 70-tallets folkrock og Laurel Canyon. Det flyter litt ut, men holdes allikevel så konsist at man ikke faller av. Nydelige saker, rett og slett!

«I Never Would Have Changed» er streitere gitarpop i Teenage Fanclub-tradisjonen, mens «Turn Around» er deilig jangle-pop av ypperste merke. Så har vi «I Found a Reason», en sånn mid-tempo folkrocker man bare ikke kan motstå.

Denne delen av Popklikk-redaksjonen har fått en ny favoritt i denne fine gjengen. Når plata avsluttes med lett 60-talls psych-folk i «Dreaming of Another Place» og fint tempererte gitarkaskader i «Falling Fading», da er vi rett og slett litt solgt. Det er alltid gøy å oppdage band som går under radaren blant musikkjournalister og radiofolk. Det er egentlig litt av essensen til en blogg som Popklikk. Vi håper du liker det også!