F99A2043-B54D-4C8E-9BB9-19D586D1CB23Plateanmeldelse: Richard Thompson – «13 Rivers» (album, 2018)

Gitargudens lysende ferd gjennom livets krokete stier

Idet han snart runder 70 er det lite som tyder på at Richard Thompson har tenkt å lene seg tilbake, legge inn folkrock-autopilot-giret og la det stå til. I farten kommer jeg på ganske få artister med en merittliste på dette nivået som til de grader utfordrer seg selv når de gir ut ny plate. 

Hvorfor kan ikke for eksempel noen gi Paul McCartney den motstanden han trenger for å være skjerpet nok til å gi ut noe ordentlig bra? (Ja, her er Popklikk-redaksjonen litt splittet).

I tilfellet Richard Thompson utfordrer han seg selv i så stor grad at jeg først etter fem-seks lyttinger kjenner at bitene har falt nok på plass til å rettferdiggjøre en full omtale. Derfor kommer denne litt seint. For, som Ry Cooder og Paul Simon har vist tidligere i år, høy alder er intet hinder for å levere karriere-høydepunkter.

«13 Rivers» er 53 minutter med hele spekteret av Thompsons idiosynkratiske univers, musikalsk som tekstlig: livet og kjærlighetens uransakelige og jevnt over tornete ferd framover leder mot mørke, dypere innsikter og nye vanskeligheter – men sånn er det, det er dette som er selve livet, i alle dets fasonger, fargetoner, ubehageligheter og oppturer – det er i hovedsak slik jeg leser Thompsons tekster. Det er bistert, vondt og tøft, men aldri uten humør, snert og overbevisende levering. For, før vi kommer til gitarspillet: Richard Thompson, snart 70, har trolig aldri sunget bedre!

Tonalt og strengemessig er denne plata en ny påle blant de mange i Thompsons utrolig rikholdige diskografi. I åpningslåta «The Storm Won’t Come» lengter protagonisten etter den altutslettende, men forløsende stormen som skal gjøre slutt på alt, ledsaget av mollakkorder og et komp i Bo Diddley-aktig rytme på stødig ferd mot helvete, med RTs Stratocasters snerrende tilstedeværelse konstant kommenterende i lydbildet. 

«The Rattle Within» tar for seg den indre uroen som all verdens ytre problemløsinger ikke greier å fikse: «just when you think your horse is running, just when you think you’re fixing to win, who’s gonna save you from the rattle within? Save me.. save me .. from the rattle within». Intenst og rytmisk hakkende, med dronende sekkepiper og sylskarp strengehåndtering – erketypisk rocke-Thompson, dette. 

«Her Love Was Meant for Me», og «The Dog in You» : bluesrytmer, men dette er Richard Thompson – hans blues er keltisk, mollstemt, mørk og ikke så forutsigbar: «Armageddon’s in the mirror – her love was meant for me..». Gitarspillet er av den intenst forheksende sorten, her som på hele albumet gjennom.  «Trying» – trollmann Thompson tryller fram en av disse rare melodiene som det tar 5-6 lyttinger å komme under huden på – hakkete og stakkato låt. 

Popkandidaten som virkelig peker seg ut her er nydelige «Do all These Tears Belong to You»(for en tittel!), en relativt streit låt i klassisk folkrockdrakt, med Motown-bass (!) og et harmonisk ståsted i et veikryss der Fleetwood Mac og Fairport Convention møter bassist James Jamerson fra Motowns husband Funk Brothers. På platene med ekskona Linda fra 70- og tidlig 80-tall var harmoniene vesentlige i å skape klassikerne: her gjøres jobben av et herlig kor bestående av Zara Phillips, Siobahn Kennedy og Judith Owen. Et veldig forløsende grep midt på albumet!

Andre halvdel er «lettere» enn første. «My Rock, My Rope» er vakker og nedpå, om tristessens forsonende trøst: «In my loss, in my sorrow, is my rock, is my rope». «You Can’t Reach Me»: platas andre umiddelbare poplåt, er en real rocker med små hint av femtitallsinpirasjon subtilt i lydbildet. Thompsons subtile humor er tydeligst i slentrende, oppstemte «Oh Cinderella». 

Det blir mye gitarsnakk når RT omtales, men det er virkelig et poeng å trekke fram bandet også: trommis Michael Jerome og bassist Taras Prodaniuk er begge stødigheten selv, samtidig som de elegant og kreativt fyller ut og fargelegger lydbildet. 

«13 Rivers» er strengt tatt veldig mye av hva man håper på når gamle helter gir ut plater: knallbra låter med uforutsigbare vendinger, briljant musisering, skarp produksjon, nysgjerrighetsvekkende soniske grep og detaljer. 

Det er veldig fristende å ty til klisjeen om gammel, eldst og sånn. Vår mann på 71 angriper i hvert fall det 28. soloalbumet med «nå eller aldri»-entusiasme på et nivå som 99 av 100 debuterende 22-åringer aldri når til gitarstativfoten. Alle hatter av!