31143458-7637-4D27-BCAC-787255682672For to dager siden var det 45 år siden Bob Dylan ga ut et av sine absolutt sterkeste album, «Desire» (1976).

Tekst: Martin Johannessen

«Desire» er spilt inn i Studio E i Columbia Studios i New York. Plata er produsert av Don De Vito, som også produserte «Street-Legal» (1978) og de to neste live-platene som kom på 70-tallet. Det var dessuten Don De Vito som fikk Dylan tilbake til Columbia fra Asylum.

Plata kom ut midt mellom de to Rolling Thunder Revue-turneene. Verdt å merke seg er at den ble spilt inn på sommeren 1975, altså før turneen satte i gang på slutten av oktober i 1975.

Noe av det som kanskje skiller seg mest ut på «Desire» er fiolinen til Scarlet Rivera. I følge myten skal Dylan plutselig ha fått øye på Rivera med felekassa under armen en kveld på Lower East Side. Dylan kjørte bort til henne i en gammel, bulkete bil (det kan ha vært en limousin også) og presenterte seg som «Danny fra Ungarn» og spurte om hun var interessert i studiojobbing.

Hun ble som kjent med på turneen, men først spilte de inn plata. Bassist Rob Stoner og trommeslager Howie Wyeth var også med både på turneen og på plata.

På den første forsøket på innspillingen var det Dave Mason Band, noen studiomusikere og Scarlet Rivera som spilte. Men Dylan var ikke fornøyd. Han fikk derfor inn en annen gjeng. Men før det satte han seg ned med Levy og skrev låter. De fortsatte innspillingen i slutten av juli. Over halve plata ble spilt inn den gangen.

Dylan ville ha et band – og musikerne han jobbet med fikk navnet Rolling Thunder Revue. Han var inspirert av Patti Smith, som han hadde sett på The Bitter End. Patti Smith hadde ikke gitt ut debutplata, men fikk mye oppmerksomhet. Dylan ble imponert av den gode kjemien de hadde på scenen og ville selv ha et sånt band.

Emmylou Harris korer på plata og Eric Clapton dukker opp som gjest på «Romance in Durango». Dylan gjengjeldte vennetjenesten på Claptons «No Reason to Cry» som kom i august samme år.

Fiolinen til Rivera var ikke det eneste som skilte seg ut på denne plata. Bob Dylan skrev for det meste sangene sine alene. Men på «Desire» samarbeidet han med Jacques Levy. I et hus Long Island brukte de fire uker på å skrive låtene som kom med på plata. Bare «Sara» og «One More Cup of Coffee» er skrevet av Dylan alene.

Levy var egentlig ikke en låtskriver. Han var faktisk psykolog, og direktør for et teater i New York. Der jobbet han sammen med Roger McGuinn fra The Byrds på forestillingen «Peer Gynt». Og det var McGuinn som introduserte ham for Dylan.

Den første sangen Dylan og Levy skrev sammen var «Isis», men den mest kjente er «Hurricane», om bokseren Rubin «Hurricane» Carter som ble dømt for trippeldrap. Carter-saken ble et personlig korstog for Dylan. Carter ble frifunnet og løslatt i 1985.

Kvaliteten til låtene på «Desire» er vanvittig høy i mine ører. Ikke ett eneste dårlig spor. Noen er selvfølgelig bedre enn andre, men alle er bra og plata er en klassiker.

«Hurricane» var den første jeg hørte og er en favoritt fremdeles, men det er «One More Cup of Coffee», «Isis» og «Black Diamond Bay» også. Et helstøpt album som alltid kommer på pallen over Dylans beste album.

Det at plata høres ut som et band (det første siden The Band) er også med å gjøre plata til en stor lytter-opplevelse. Noe også Rolling Stone skriver om i sin omtale:

«What’s most striking about the record is that it is such a collaborative effort. Dylan works as closely with these musicians and singers – among them, violinist Scarlet Rivera, bassist Rob Stoner and drummer Howard Wyeth of the Rolling Thunder crew, and vocalists Emmylou Harris and Ronee Blakley – as he has with anyone since the Band.»

«Dylan har aldri hatt bedre stemme,» skrev Steve Lake i Melody Maker da plata ble gitt ut.

«Desire» kom på førsteplass i USA og er en av hans mest solgte plater. I England karret den seg opp til en hederlig tredjeplass. I Norge kom den på fjerdeplass.