fink1Fink er ett eksempel på at det er ganske mye som er bra nå også. Hadde det ikke vært for yngstedatteren min, hadde jeg faktisk aldri visst han eksisterte.

I Popklikk-kretser er det gjentatte ganger blitt hevdet at min musikkinteresse forsvant da Fish forlot Marillion høsten 1988. Det blir også påstått at all musikk etter 1990, det vil si alt som er gitt ut de siste 27 årene, er bleke kopier av de fire foregående tiårene. Jeg har en viss sympati med folk som tror at jeg føler det slik. Og jeg tar meg selv i at det er mulig det kan stemme.

Noen ganger. Ganske ofte faktisk.

Men ikke søndag kveld. Da hørte jeg på en moderne artist. En fyr som rimer på flink og som definitivt er mer enn det. Med bakgrunn i rave, trip hop og ambient techno skulle man tro at Fink ikke ville treffe en bitteliten nerve hos noen av Popklikks aldrende bidragsytere. Datteren min ville at det skulle bli annerledes.

I flere måneder maste hun om at vi måtte dra på Parkteateret. Hun har kontroll på tv serier og hadde oppdaget låten «Warm Shadows» i gladserien «The Walking Dead».

fink4

Sett i etterkant burde jeg som faderlig opphav ha reagert sterkere og spurt hvorfor hun i all verden så på en serie med et slikt navn, men jeg ble distrahert og langt mer nysgjerrig på hvem denne briten med det rare navnet egentlig er.

Dermed bar det av sted til Parkteateret på Grünerløkka en varm søndag kveld – datter med billett kjøpt av far, og hennes opphav med pressepass. Det eneste hun fryktet var at jeg kom til å kjede meg, egentlig ganske sjarmerende i forhold til at jeg har vært på sikkert 1.000 konserter av svært ymse kvalitet.

Fin Greenall. Oppvekst fylt med klassisk musikk. I løpet av tenårene oppdaget han rave og ble en ettertraktet DJ. Jobbet på kontor inntil han fant ut at han egentlig burde livnære seg som musiker. Ingen smart karrierevei hvis du har planer om å tjene penger. På scenen hevder han hardnakket at han ikke er en hipster, selv om bandmedlemmene mener det motsatte, og han sitter der med finklippet skjegg, liten lue og sverger til vinyl.

En klassisk hipster mao.

Men også noe mer. Jeg hadde kun hørt et par låter i forkant, datteren min var langt bedre forberedt enn hennes kulturbloggskrivende far. Og vi overraskes begge to, av et svært lyttende publikum. «I thought we were gonna be killed last night, a Saturday night in Copenhagen. This is nice, really!» sier Fink om Parkteaterets publikum som roer helt ned, også mellom sangene.

Bandet spiller fint, to trommeslagere. Nydelig lyd, kanskje noen ganger litt for fint. Grenser til kjedelige når temaene repeteres for mye. En arv fra den elektroniske musikken han spilte før? Noen ganger burde bandet ha klinket til, slik at kontrastene ble klarere, og energien brøt fram.

Samtidig er det noe med å holde igjen, å vise potensial, men la det være med det. Kanskje er det akkurat det som slår meg med Fink: Han har samarbeidet med John Legend, med Amy Winehouse. Men er fortsatt ingen superstjerne, knapt en kjendis. Kanskje liker han den rollen; bare være en musiker som spiller låtene sine, med de til tider sterke tekstene.

«Not everything was better in the past», synger han, mens han motsier seg selv ved å trekke frem vinylfascinasjonen og bøker han leser på en metro i Berlin.

fink3«Yesterday was hard on all of us». Vi ser tilbake og mimrer, mens vi tvinger blikket fremover. Det er kun der fremme vi kan påvirke noe. Det vi allerede har gjort, har du allerede formet i historiefortellingen om deg selv. Men du kan bruke din personlige historikk til å gjøre noe bedre.

«I will rise up, I will rise again» gjentar Fink og snakker om veikryss og valg i barndommen som hjemsøker deg som voksen. Hvem har ikke tenkt; «Hva om…?»

«Most modern problems in life start with a text message». Datter og far ser på hverandre og humrer. Det er jo sant; det skrevne ord er vanskelig, spesielt uten kontekst med uttrykk og en avvæpnende latter. Emotikoner kan ikke erstatte menneskelige uttrykk.

Fink får oss til å tenke, reflektere og slipper oss gladelig inn i sin musikalske univers. Det er fint, og kanskje litt kjedelig innimellom. Absolutt perfekt en søndag kveld. En rolig, fin aften i hovedstaden som viser at også det norske publikumet kan oppføre seg siviliserte, uten unødig skravling og ekstrem mobiltelefoniaktivitet. Jeg liker skravling, og mobilen er en genial oppfinnelse.

Men noen ganger bør man bare slippe alt og la tankene flyte.

Som i «Pilgrim». Og første ekstranummer «Biscuit», første sangen fra første albumet som han ga ut i 2006 – som han spiller alene etter forespørsel fra damen som selger effekter for ham.

And the things that keep us apart
Keep me alive
And the things that keep me alive
Keep me alone

avslutter han med i «This is the thing». Jeg er heldigvis ikke alene, men sammen med datteren min.

Timing is everything.