88EAE87E-7899-4B24-8EE3-0D3BFCF8D176Å velge ut de 20 beste norske platene fra 2018 har ikke vært lett. Det var langt lettere å konkludere med at det har vært et sabla bra år for norsk musikk.

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som kammerpop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 20 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder.

Ok, da kjører vi:

1. Hockney: «Vacation»

Vacation» er kammer-pop av den delikate sorten: det er en særegen estetikk, stil og eleganse som ligger i bunnen for det hele. Lydbildet brister over av små instrumentelle krumspring og iørefallende arrangementer. Vokalen har en distinkt engelsk aksent og estetikken låner øyensynlig mye fra 1960-tallets pop-intelligentsia. At kammer-pop-sjefen, The High Llamas Sean O’Hagan, har arrangert strykerne på plata, er bare helt vidunderlig. 

2. Frøkedal: «How We Made It»

Anne Lise Frøkedal er en av Norges kuleste gitarister i indie-faget, men «How We Made It» utmerkes mest av smart arrangerte, indiefolk-låter som svaier og overrasker med små instrumentelle krumspring over Frøkedals behagelige vokal. Åpningslåta «I Don’t Care» er det beste eksemplet: en litt trist melodi og tekst tusler først av gårde før den tas både to og tre hakk opp med en liten gitarsolo, fuzzete bass og utsøkte strykere.

3. Savoy: «See The Beauty In Your Drab Hometown»

Det er sjelden kost at alle låtene på en longplayer har noe å by på. Men på «See The Beauty In Your Drab Hometown» er dette tilfelle. For umiddelbart å komme under huden på albumet, anbefaler vi å begynne med «January Thaw» og «Sunlit Byways», to låter med så mye melodiøs kraft at sola garantert vil skinne på fjernsynsskjermen i lang tid fremover.

69292B13-8C8B-482A-9544-5CE92AE58DC5

4. Caddy – «Ten Times Four»

Det er ganske klassisk powerpop dette, med knallgode melodier, koringer, passe aggressive gitarer og herlig driv i alt som strømmer ut av høyttalerne. Tidløst, men samtidig er det vel litt motstrøms i dagens musikkverden. Plata åpner med et smell med «Miracle Turn» som vi har skrytt av i Popklikk tidligere. Med «Secret Hiding Place» kjennes det som at Caddy har laget en låt som opprinnelig ikke fikk plass på TeenageFanclubs «Thirteen». Kanskje Dahl kan ta over plassen til Gerard Love i Teenage Fanclub?

5. Dylan Mondegreen: «A Place In The Sun»

Over åtte låter og en liten instrumental pianosnutt serverer Dylan Mondegreen melodiøs indie-pop der relasjoner, hverdagsliv og starten på det ansvarlige «voksenlivet» er gjennomgående temaer. «A Place In The Sun» har gjennomgått de ultimate lyttetestene; på biltur, i hodetelefonene på sofaen, med Ipad-høyttalerne under middagslaging mens ungene flyr rundt og på stereoanlegget i stua. Den har bestått testen alle stedene

6. Needlepoint: «The Diary of Robert Reverie»

Needlepoint spiller progressiv rock, slik vi liker den; utfordrende, fritt undrende, nytenkende og med en smittende melodiøsitet. Bjørn Klakegg, som skriver musikk og tekster i Needlepoint, har sin bakgrunn primært fra jazz, men er også betatt og inspirert av åpenheten i den første bølgen av progressiv rock, der den brekker i undring mot den psykedeliske popens underfundighet og enkelhet. Hele plata har en befriende letthet, hvor fascinerende løp og melodier organisk forflyttes mellom instrumentene.

7. Munroe/Knutsen: «A Murder Of Crows»

Plata består av en fin miks av gamle og nye låter. Platas to coverlåter, Tom Pettys «Insider» og Tom Waits’ «Hold On», fungerer aldeles utmerket. Men det er likevel de nye låtene som setter de dypeste sporene, og får både hodet og hjertet til å trampe takten. Den såre, intense og dvelende atmosfæren som sniker seg mot lytteren når låter som «If You Don’t Try», «Parallel Tracks» og «Never Told Her About You» fyller rommet, er sjelden vare.

8. Silver Lining: «Heart And Mind Alik»

«Heart And Mind Alike» er en plate som syder av americana, 70-tallsgitarer, pedal steel og smellvakre vokalharmonier. Her er det to kvinnelige vokalister som hovedsakelig styrer showet, men vi må si at dette gir oss Gillian Welch/David Rawlings-vibber. Ja, så bra er dette. Hadde disse folka bodd i Nashville eller Austin, hadde det nok vært Ryman Auditorium neste.

9. Label: «All City»

Oslopatriotene i Label lager engasjert og urban poprock av topp klasse! Bandet driver ikke med «komplisert» musikk eller et oppkonstruert sound. På «All City» står melodiene, låtene og tekstene i fokus. Det er smart, engasjerende og fengende. Powerpop-låter balanseres på utmerket vis med mer intrikat vestkystpop og vi får også et par langsomme og dvelende låter som tar ned tempoet et par hakk.

10. Hilma Nikolaisen: «Mjusic»

«Mjusic» er en særdeles tøff plate med stor musikalsk spennvidde. Selvom Nikolaisen ofte lar gitarene gjøre mye av arbeidet, er lydbildet både spennende, luftig og detaljert. Flere av låtene er både melodiøse, energiske og elegante. «Mjusic» er først og fremst et rockalbum, men Nikolaisen lar, med stort hell, også ofte pophjertet styre showet.

090D4919-357F-44BB-B683-E9E77381D31A

11. Bendik Brænne: «Benedictionary»

Lydbildet på «Benedictionary» er dempet og i hovedsak akustisk, men Brænne krydrer med saksofoner, fløyter, piano og koring. Noen ganger tenker vi på Elliott Smith eller Jeff Tweedy, så kommer det toner som sender tankene i retning av Burt Bacharach eller Beach Boys’ mer «jordnære» periode. Plata kjennetegnes av nakne, ærlige, fint arrangerte og «små» låter om de store tingene i livet, som mange av oss nok ofte har vanskelig for å sette ord på. Bendik Brænne har klart det.

12. Anja Garbarek : «The Road is just a Surface»

Anja Garbareks låter har en sjelden detaljrikdom. Hennes måte å komponere på er å bruke studioet som et orkester. Enkeltelementer trer fram for en liten stund for så å løses opp. Instrumentene går inn og ut av lydbildet. Men i bunn skriver hun sanger. Musikken henger elegant sammen gjennom spennende vendinger og sterke melodier. Men ofte er det noe ubehagelig som ligger under overflaten, lik en grenseflate der flere dimensjoner kan møtes.

13. Sweden: «Confetti»

«Confetti» er kraftpop fra øverste hylle der høydepunktene kommer på rekke og rad. Sjekk bare ut «April’s Fool». For en låt! Dette er det øyeblikket der Sweden har kommet nærmest den svenske nittitallsindien i våre ører. Det er en helt uimotståelig, deilig gitarpopsak. Melodien sitter umiddelbart, kul tekst, himmelsk koring og et refreng mange låtskrivere ville betalt mye for.

14. Death By Unga Bunga: «So Far So Good So Cool»

Her trøkkes det på fra første nanosekund. Vi snakker melodisterk rock’n’roll i alle kanaler og bakorsveis. DBUB har laget et album som aldri hviler og som får de av oss som digger ekte rock til å applaudere både hardt og lenge. At musikken har hentet inspirasjon fra Thin Lizzy og amerikansk rock og powerpop fra 70-tallet, er selvfølgelig helmaks.

A1AE9C49-06CD-481D-9223-57B3086DCD50

15. Yodude/Heybro: «Yodude/Heybro»

Denne debutplata er et stykke solid indie-rock på norsk. Her får vi skakk rock, utflytende støy-pop, såre ballader og en låt som enkelt og greit heter «Rockesang». Det er ikke bredbent rock dette altså, heller til dels intrikat arrangerte rockelåter som når du tror du har fått taket dem, gjerne overrasker med en litt jazzete gitarsolo eller kryptiske tekster.Kan vi ikke like godt kalle Yodude/Heybro for et norsk Broken Social Scene?

16. Roger Græsberg & Foreningen: «Trøst»

Græsberg lager vidunderlig sjarmerende låter der tekstene ofte spiller hovedrollen. Sorgmuntre, dvelende og kloke tekster om livets mange små og store mysterier. Låtene drives fremover av Græsbergs svært velutviklede evne til å kombinere lune og iørefallende melodier med duften av hester, grantrær og markblomster. Godt hjulpet av Foreningen og et luftig og finjustert lydbilde, viser Græsberg for andre gang på to år at han er en låtskriver av rang.

17. Hjerteslag: «Nattseileren»

På sitt tredje album forsetter  bergensgjengen å lage energisk og fengende rock som biter seg fast etter et par runder i øretelefonene. Låter som «Det Raymond sa», «Farvel til Musikken», «Bergens rulett», «Byen er ond» og «Skyggesiden» holder meget høy klasse. Tekstene har ofte mye på hjertet og produksjonen er både tight og en anelse retro.

18. Darling West: «While I Was Asleep»

Drevet framover av en nydelig produksjon, der både steelgitarer og strykere smelter sammen, imponerer Darling West stort på sin tredje langspiller. Bandet beveger seg fremdeles i et musikalsk landskap med røtter i country, og vi har særlig latt oss imponere av  låter som «Loneliness», «After My Time», «Traveller» og «Always Around». Men mest av alt lar vi oss imponere av stemmen til Mari Sandvær Kreken. Gud bedre, den dama kan synge!

19. Stina Stjern: «Kap Herschel»

Noen ganger slår lynet ned, musikalsk sett. «Kap Herschel» er en fantastisk fin og skeiv plate. Det er lo-fi, det er shoegaze, det er indie, det er drømmepop. Det skimrer i et utall instrumenter og intrikate arrangementer, alt holdt sammen av Stina Stjerns varierte vokal og tilstedeværelse. 

20. Beady Belle:  «Dedication»

«Dedication» er moderne pop i spenningsfeltet mellom RnB, funk og jazz. Skiva renner over av kule licks med funky groove fra et tett og drivende komp. Singelen «Out of Orbit» er en perle blant en serie med edle steiner. Slutten på «Traces» er en invitasjon til storstilt kirkebesøk og holder et tilnærmet Stevie Wonder nivå. Hun roer ned på «My religion». Der er hun særlig god.