221807F6-1F68-440B-A5D3-9F712DC828BDÅ velge ut de 30 beste norske platene fra 2020 har ikke vært lett. Det var langt lettere å konkludere med at det har vært et meget godt år for norsk musikk.

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 30 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder.

En annen erkjennelse er at vi nok må høre på litt mer klassisk rock/punkrock det kommende året, der er jo tross alt der det begynte for de fleste i Popklikk-redaksjonen.

Ok, da kjører vi:

1. Øyvind Holm: «After The Bees» 

Med «After the Bees» har Øyvind Holm åpenbart fått utløp for en mer rendyrket pop-sensibilitet. Det er til tider storslått som i innledende «Gut Feeling» som er en strykerdominert pop-låt med utsøkt produksjon, der vibrerende strykere ligger som et fløyelsmykt teppe over en rullende bassgang og Holms karakteristiske vokal. I «Any Other Day», som avslutter A-siden på vinylutgaven, er det strippet helt ned til en akustisk gitar, men som alltid med en fin melodi som utgangspunkt. Dette spennet er en åpenbar styrke ved plata. Etter andrelåta«Leeway», en drivende god gitarpop-dänga som svenskene kaller det, så kunne man kanskje tenkt at her blir det mer av det samme. Men, neida, «After the Bees» er en strålende tangentbasert ballade der gitarene får lov å krydre uten noen gang å skurre for mye. «Double Windsor» er en mer klassisk gitarpop-låt, mens duetten «Masterplan», med Ida Jenshus, åpenbart bør inn på radiolistene. (Espen D.H. Olsen)

2. Little Hands of Asphalt: «Half Empty»

Popklikk elsker god popmusikk av mange ulike fasetter. Little Hands of Asphalt er lyden av den typen musikk som deler av redaksjonen nærmest har vokst opp med. Vi bruker begrepet tidløst litt for ofte kanskje, men denne gangen er det virkelig på sin plass. «Half Empty» er en godtepose av lavmælt indie-pop som går utenpå trender eller tidsånden. Ved første gjennomlytting av plata var den «fin», men etter hvert har et lite mesterverk åpenbart seg. Dette er en kvalitet ved alle virkelig gode plater, man tror kanskje den er forstått etter en kjapp lytting, men så siver det fram nyanser og detaljer ved gjentatt lytting. Dette gjelder både det musikalske, låtarrangementer og Lyseids meget gode tekster. Denne triumfen av en plate holder kvaliteten helt inn. Det er ikke et eneste hvilespor her. Gitarlåta «Accidents& Time» er passende euforisk før akustiske «The Buildings, Thenthe Trees» avslutter det hele; en låt som bevrer av innsikt i livets skjørhet. Takk! (EDHO)

3. Jørund Vålandsmyr & Menigheten: «Hvite dager, mørke kvelder»

På «Hvite dager, mørke kvelder» utvides det musikalske universet ytterligere fra pop og Bruce Springsteen-rock til musikk mer ala Joakim Thåstrøm og tysk industrirock. Jørund selv spiller gitar med mer selvtillit enn tidligere. Hans autoritet som sanger av toppklasse har det aldri vært tvil om. Jeg har ikke tenkt til å gå gjennom alle låtene på albumet. Du kan sjekke dem ut selv og finne din personlige favoritt. Kanskje ender du opp med de flotte «Stengt opp i et hjørne» eller «Verkesteder». Flotte, storslåtte, utforskende og hardtslående låter. En fest å høre på! Plata avsluttes på beste mulige måte med den vare «Å redigere bort livet». Man skriver gjerne at dette er artistens beste plate så langt, og selv om Jørund & Menigheten vant Spellemann for forrige album, er nok denne enda bedre. Om de igjen blir nominert til Spellemann og skulle få en pris, er det dermed mer enn fortjent, men finn enn annen pris enn countryprisen! (Tormod Reiersen)

4. The Northern Belle: «We Wither, We Bloom»

På sitt tredje album, «We Wither, We Bloom», slår The Northern Belle ut i full blomst. Noe jeg allerede mistenkte etter å ha hørt de tre singlene, «Gemini», «Remember It» og «Late Bloomer», som bandet slapp som teasere før albumet så dagens lys. Tre herlige låter i krysningspunktet pop/americana som bokstavelig talt nekter å forlate hjernekontoret. Særlig sistnevnte dukker opp både sent og tidlig. På vei til jobb, midt i et møte, på toalettet og i drømmene. Det er uhyre sjelden man hører en låt med et sterkere stayergen enn «Late Bloomer». Alle låtene bærer hjertet utenpå (cowboy)-skjorta, men jeg blir litt ekstra ivrig når de ovennevnte låtene, «Tailor Made», «Two Minds», «No Clue» og «Evelyn» svever opp fra rillene. Men, det er også noe med helheten som ikke slipper taket, så jeg hører helst hele plata i ett langt trekk. Når det gjelder «We Wither, We Bloom», er det helt greit å gå litt bananas, for den fortjener all den rosen den kan få. (Espen A. Amundsen)

CCA2085A-8E02-4259-912E-E4A575124654

5. Sweetheart: «Sweetheart»

Musikken på «Sweeheart» er bygd opp rundt enkle melodilinjer, noe som på elegant vis synliggjør låtenes evne til å grave både dypt og møysommelig. Noe som er en aldri så liten bragd, for dette kunne, om man ikke har både teft og store doser musikalsk talent, fort blitt både endimensjonalt og kjedelig. Men det har det ikke blitt, snarer tvert i mot. Musikken treffer nemlig Popklikk rett i sjela. Noe de subtile grepene og de små detaljene i produksjonen skal ha mye av æren for. Hovedårsaken til at Sweetheart lykkes så godt ligger i magien som oppstår når stemmene til John Arne og Anne Mette smelter sammen.  At John Arnes stemme spiller hovedrollen er egentlig underordnet, for uten Anne Mettes vokal hadde resultatet blitt et helt annet. For det er nettopp denne dynamikken som bærer plata framover. To vakre og vare stemmer som sammen bygger et musikalsk univers der det er plass til både ettertenksomhet, tristesse og håp. (EAA)

6. John Peter and his Collaborators: «Music From Little Red»

Fortsatt høres ingen andre ut som John Peter and his Collaborators. Musikken har nok røtter i rocken, men derfra tar vi turen ut i sigøynerpreget latinsk musikk, vals og tango. Ja, gjerne hva som helst. Det skjer mye i låtene, så det gjelder å følge med. Det er fire forskjellige vokalister på plata; en skulle tro at resultatet ble sprikende, men nei, resultatet er alltid John Petersk. Men leter du etter en musikalsk referanseramme, er kanskje Howe Gelb og Tom Waits artister som ikke er så langt unna, særlig på de låtene John Peter synger. Kanskje er det bruken av kubjelle, vannflasker og andre originale instrumenter som sender meg i retning av Tom Waits. Skal en dømme etter tekstene på forrige plate, er Leonard Cohen og Velvet Underground også blant inspirasjonskildene. Etter en høst der flere norske album som er hyllet av kritikerne ikke har truffet meg – det trenger ikke være platenes skyld – snakker vi om en plate som sitter. Dette er en innertier fra John Peter and his Collaborators. (TR)

7. Casa Murilo: «Summer 1998»

Godlåtene kommer en etter en. «Take one» sier vokalisten og det er nesten vanskelig å tro at disse låtene ikke har blitt perfeksjonert i månedsvis, men er skrevet, arrangert og spilt inn mens landet og verden stengte ned noen lange uker våren 2020. Jeg skal ikke nevne alle godlåtene altså, for her synes jeg man bare skal ta en lytt selv. Men, altså, «Secret Sun» er en sånn bouncy britpop’er som det er umulig å hate og så har vi det som kan være den beste låta gitt ut av et norsk gitarpop-band i 2020: «Tesco Extra». En akustisk gitar i Oasis-land og historien om ekstrajobb hos en av Englands største supermarked-kjeder. Ja, og sommerforelskelsen da. Den man ikke glemmer, selv om beggenok går videre, hver sin vei, inn i voksenlivet. Ta for dere i denne godteposen av gitarpop og britpop-nostalgi! Fans av Oasis, Blur, Shed Seven, Dodgy, The Boo Radleys, Supergrass, Pulp, Suede og alle de andre nydelige bandene fra den tiden vil finne gull i «Summer 1998»! (EDHO)

8. Sondre Lerche: «Patience»

Wow, denne plata trengte et par runder, men så falt brikkene på plass. «Patience» er rett og slett et nydelig album. Lerches smarte og ettertenksomme tekster er plassert inn i et lekkert lydbilde der hans evne til å lage melodiøse og iørefallende musikk virkelig får skinne. «Patience» er trolig hans mest ambisiøse og beste album så langt i karrieren. Musikken som triller mot lytteren kan nok best beskrives som litt tilbakelent kammer-pop med klare referanser til artister som Brian Wilson, The Beatles, Paddy McAloon, Frank Sinatra, Randy Newman,Van Dyke Parks og Burt Bacharach. Flittig bruk av fløyer, synth, saksofon, vibrafon, keyboards og harpsichord, tilfører musikken et storslått, men likefullt sobert uttrykk. (EAA)

9. The Opium Cartel: «Valor»

The Opium Cartel viderefører kunstrock i elegant samspill med inspirasjon fra åttitallets popmusikk. Dette er et sjeldent velklingende album, der åttitallets lyd og produksjonsidealer ivaretas på beste vis.Her luftes deilige Oberheim og andre synther fra perioden, men også store mengder flott gitarspill av Bjørn Riis. Kartellet har i over ti år vært ledet av Jacob Holm-Lupo. Selv om opphavsmannen har et nært forhold til inspirasjonskildene, er det et eget og personlig uttrykksom først og fremst kjenntegner denne skiva. Det vokale besørges av tre kvinnelige vokalister hvor Silje Huleboer har en framtredende rolle. Men det er datteren Ina A som gjør mest inntrykk. Hun synger med klarhet, sikkerhet og flott timing. «Valor» er en imponerende musikalsk storsatsning. Atmosfærisk og spennende, med helhetlig og mesterlig skrudd lyd.(Eivind Sigurd Johansen)

10. Johnny Red & The Prayerhouse People: «To Moritz»

Plata gir meg mye å filosofere over. På mange måter føles det som å kaste puslespillbrikker opp i lufta og prøve å få dem til å treffe sånn noenlunde riktig plass på brettet. På brettet slik det passer for meg vel og merke. Plata er lang, 16 låter på til sammen én time. Dette er mye å gape over når sangene inneholder så mye stoff som her, og lenge følte jeg nok at brikkene falt mer på plass på første halvdel av plata enn andre halvdel. I den grad det er en innvendig, er det bare pirk, for her er det gode låter hele veien. Og de siste låtene løfter seg når jeg spiller siste halvdel av plata først! Ett av årets aller beste norske album toner til slutt også musikalsk ut omtrent som det starter. Om du har strømmetjenesten innstilt på repetisjon, legger du knapt merke til hva som er avslutning og hva som er begynnelsen på plata. (TR)

5402CA6F-850E-4D1F-92C9-1210FF8CA572

11. Bendik Brænne: «Personal Best?»

Omgitt av er et arsenal av instrumenter og nydelige koringer, maner Brænne fram et lydbilde der elementer av surfpop, kammerpop, powerpop og country spiller på samme lag. Et lekent og delikat lydbilde der jakten på den gode melodien alltid sitter i forsetet. Litt ekstra gøy blir det når små glimt av både glamrock og 70-tallsheltene i Queen kommer opp til overflaten. Liker du Beach Boys’ og Phil Spectors lydvegg, tør jeg påstå at «Personal Best?» definitivt er noe for deg. Når det er sagt; Brænne henter inspirasjon fra et bredt musikalsk register. Noe som også er tilfelle med flere norske artister det er naturlig å sammenligne ham med, som for eksempel The Loch Ness Mouse, Sondre Lerche, Dylan Mondegreen og Hockney. Når resultatet er så bra som dette, føles det unødvendig å trekke fram enkeltlåter. Det er bare å kline til og la seg begeistre. For «Personal Best?» er, selvom tekstene ofte tyr til melankoli og tristesse, et stort smil av et album. (EAA)

12. The Yum Yums: «For Those About To Pop»

Det er ikke noen stor hemmelighet at Popklikk elsker powerpop. Og The Yum Yums ER powerpop. Noen vil kanskje si at de også er punk-pop og tyggegummi-pop, men dette er ikke tiden for å krangle om merkelapper. Det er nemlig tid for å lene seg tilbake og ta innover seg dette hypermelodiske og superfengende albumet. The Yum Yums har holdt på en god stund og gitt ut kule ting tidligere, men denne anmelderen mener dette er det beste de har gitt ut. I over 14 sanger og 40 minutter tar The Yum Yums og hovedlåtsnekker Morten Henriksen oss med ut på en reise i historier om jenter, fest, godis, sol, sommer og musikkglede. Låttitler som «Baby, Baby», «Bubblegum Baby», «Crush On You» og «Summertime Pop» hinter allerede i den retningen og vel så det. Det vil ikke være en overdrivelse å hevde at alle låtene her har et eller annet hit- eller singelpotensiale. (EDHO)

13. Rebekka Lundstrøm: «Carousel»

«Blow Up»holder skyhøyt nivå. Låten handler om at man ikke må la andre få definere hvem man er. Og gjerne bryte gamle tankemønstre. Det har Rebekka til de grader gjort gjennom å satse på musikken i en alder av 40 år. «Talk With You»er en duett med produsent Einar Fadnes. Nå hører ikke jeg mye på radio, men denne skulle man tro har stort radiopotensiale. En fin melodi og et fengende refreng. «Smoke» fremstod som litt anonym de første gangene jeg hørte den. Nå har den åpenbart seg i all sin prakt. Nydelig låt! «My Melody» – mye fint musikalsk som duver under overflaten. Etter få dager med albumet er det for tidlig å slå fast at dette kommer til å bli en klassiker, så jeg vil bare forsiktig antyde det. Gi plata mange runder! (TR)

14. The Switch: «Macca/Jawaka: «Songs from the Teenage Equator»

En ting Popklikk liker veldig godt er inkluderingen av et par kassegitarlåter som «These Trails» og «Four Winds» (med gitarist Filip Roshauw på vokal) der de viser en mer sårbar side. Ikke dumt innimellom de mer intrikate og særdeles intelligente pop-låtene. Popklikks absolutte favoritt plata er allikevel «Pete Townsend Eyes (The Days Are Justed Packed». For en låt, for en låtskriving, for en vokal, for en koring og for en fin slide-gitar! Dette er tidløs pop av topp klasse. Her er det rett og slett lytteplikt! Vi tar kanskje noen ganger litt for store ord i munnen i Popklikk, ikke minst fordi vi skriver om ting vi liker. Det er lett å bli litt revet med da, glade amatørskribenter som vi er. Men, sann mine ord: The Switch viser nok en gang at de er landets beste pop-band i den relativt åpne klassen! (EDHO)

15. Thomas & Tvilerne:«Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet»  

«Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet» er album nummer to fra Thomas & Tvilerne. Denne gangen slår de til med et dobbeltalbum som varer én hel time. Og i dette selskapet føles ikke det lenge. Jeg har mer enn én gang latt albumet få enda en runde når jeg er ferdig med den første. Man blir inderlig glad i det persongalleriet som tegnes opp. «Viser med utgangspunkt i litt vindskeive personligheter, brune skjenkesteder og «styrkedrikk» er langt fra noen nyvinning, og vi er naturligvis bevisst på at vi står på kjempers skuldre når vi presenterer vårt eget univers», heter det i presseskrivet, og så oppgis en rekke inspirasjonskilder som for eksempel svenskene Bellman, Vreeswijk og Taube. Selv om Thomas Marthon Engevold er hjernen bak dette, er alle svært sentrale for denne flotte totalopplevelsen. Elskere av gode melodier, flott musikk og sterke historier trenger ikke lete lenger. Thomas og hans tvilere gir deg dette og mer til! Teaterscenen neste? (TR)

16. The Thank Yous: «Good Times Killing Us»

Denne plata er en godtepose av power-pop og indie akkurat som vi vil ha den. Det rocker, svinger og harmoniseres, men alltid med en god melodi som bunnsolid kjerne. Åpningslåta«Just Mine» er kanskje platas minst typiske. Her er det en litt sakte oppbyggingmot en «indie-anthem» av amerikanske college-proporsjoner, med vrengete Dinosaur Jr-gitarer. «All the Way» er harmonifylt power-popsødme på de der tre perfekte minuttene en sånn låt trenger å vare. Verken mer eller mindre. Nevnte jeg gitarsoloen mot slutten? I «Golden Deceiver» tas gitarene ned et hakk, en bittersøt indiepop-låt om å tro og håpe på noe som så kanskje brister: «She was a goldendeceiver». Dette er nydelige saker og starten på en rekke med virkelige kremlåter! Powerpop og indie med gode melodier, gitarer og flust av spilleglede? The Thank Yous innfrir på alle punkter. På vegne av alle som holder den gitarbaserte pop-sjangeren nært til hjertet, er det bare å si tusen takk! (EDHO)

67891BA3-B50A-48B8-ADC2-EFAB545300B2

17. Ole Paus: «Så nær, så nær»

 Dette er et samarbeid som har gjort begge parter godt. Motorpsycho høres friskere og mer inspirerte ut enn på lenge. Og Ole Paus; milde himmel som han synger! De kler hverandre  underlig godt; Ole P og Motor P. «Så nær, så nær» er en modig plate. Tekstene er på tydelig pausk, med rørende, rare, nære, og oppmerksomme ord. Sangene er fulle av opphavsmannens vendinger og progresjoner, men også forsterket med følsomme ører for sytti-talls talls prågg av aller beste merke. Den sprukne mellotronen på «Klaus og livet sitt» tangerer vokalen vakkert. Slutten av låta er Motorpsycho på sitt mest åpne og progressive. Dette gjør de mesterlig. På «Vardøger» beveger vi oss fra damen i dalen til mannen i parken. Her opplever jeg Paus som en norsk Dylan. Jeg kan ikke la være å bli rørt. (ESJ)

18. Stein Torleif Bjella: «Øvre-Ål Toneakademi»

Én godbit på «Øvre-Ål Toneakademi» er singelen «Mitt namn er Stein». Her får vi i også strykere, vakkert dette! Jeg må også nevne låten «Frisøren i sentrum». Jeg har sans for slike historier. Og kanskje er det «Min kjære og ven» som står igjen som min favoritt fra plata når førsteinntrykkets tåke letter? Da har jeg spart platas begynnelse og min foreløpige favoritt til slutt: «Sundre City». Vi er i Ål sentrum. Vi møter personer som samlet utgjør et Ål i miniatyr, eller kanskje snarere et Norge i miniatyr. Låten drives frem av en herlig gitar ala Hot Club de Norvège. Som leseren vil ha forstått, liker jeg veldig godt det jeg hører. Og albumet vokser for hver gjennomhøring. Om det når helt opp til de flotte forgjengerne, er det dog for tidlig å si. Samlet synes jeg helheten er bedre enn summen av låtene. Samtidig får vi nye skråblikk som bidrar til å kaste lys over Bjellas øvrige produksjon slik at jeg må tilbake til disse platene enda en gang. Fint, dette! (TR)

19. Darling West – «We’ll Never Know Unless We Try»

 Nordicana-bølgen er veldokumentert og kanskje litt overdrevet per nå. Darling West er ett frontbandene blant alle disse norske artistene som spiller følsom og melodisk poprock med ulike grader av country og twang. Det som først og fremst slår oss med Darling Wests tredje album, «Well Never Know Unless We Try», er hvor uanstrengt alt låter. Vokalist Mari Kreken leverer inderlig med lett vibrato, mens resten av bandet signerer med krystallklare gitarer, bass og vispende trommer. I grunnen tenker vi at Darling West går stadig mer i retning av en form for vestkyst-pop, med Laurel Canyon og 70-tallets velproduserte pop som bakteppe. En åpenbar bonus for oss popklikkere er samskrivingen med vår helt Aaron Lee Tasjan på Nashville-pop’eren «True Friends». Ellers ville vi startet med finfine låter som «Hey There», «Make It Last» og «Home». (EDHO)

20. Espen Gunstein: «Herregårdsstasjonsvogn» 

Vi hører at stasjonsvogna bokstavelig talt starter opp, og vi glir over i en låt selveste J.J. Cale verdig. Åpningslåten «A4»er én av mange sterke og suggererende melodier som vokser helt opp i elitedivisjonen ved gjentatte lyttinger. Espen Gunsteins nye album, «Herregårdstasjonsvogn», er et lite skråblikk og hyllest til det helt vanlige livet med barn, stasjonsvogn og takboks, der det ikke alltid skjer så mye ekstraordinært sett med andres øyne. Men er det noe har vist oss, er det at det helt vanlige livet er å foretrekke framfor ganske mye annet. Jeg er selv i omtrent i samme livsfase som Espen Gunstein, og det er ikke så lite her jeg kan nikke gjenkjennende til. Det er mye Øystein Sunde og litt Ole Paus i hvordan låtene fremføres. Og det er også flere porsjoner Øystein Sunde i de mest ordrike tekstene. Espen Gunstein kaller dog ikke på den hysteriske gapskratten; jeg sitter mer med et selvironisk glis rundt munnen. (TR)

21. Mats Wawa: «Rock Omelette» 

Oj, som jeg trengte en plate som dette nå! Mats Wawa er her og redder inne/balkong/terrasse/gressplen-våren 2020 med noe av den friskeste og smarteste retro-popen du vil høre fra et norsk band dette året. Ledet an av låtskriver og frontfigur Mats Mentzen Wang, har en hel bråte med åpenbart talentfulle folk bidratt på et vellydende fløyelsteppe av en plate med beina godt plantet i 60- og 70-tallsestetikken. Det er som bandet selv sier mer AOR enn indiedette, låtene glir sømløst og pop-vakkert av gårde med gyldne hooks og smarte arrangementer i sentrum. Det er både melodiøst og groovy, med klare kammerpop-tendenser i strykerne som strøs lekkert over flere av låtene. Norsk musikk er virkelig i slaget for tiden og Mats Wawa er nok et eksempel på denne fine trenden. (EDHO)

22. deLillos: «Dum som et menneske» 

På sitt nye album, «Dum som et menneske», makter deLillos nok en gang å få et ungt hjerte i en litt mer sliten kropp, til å slå litt fortere. Når jeg hører på skiva sitter jeg helt plutselig på en gammel grønnmalt benk og tramper takten sammen med gutta i deLillos og drikker Pommac og spiser Lohengrin. «Dum som et menneske» er et svært sjarmerende album, der underfundige, artige og tidvis alvorlige tekster treffer med relativt enkle virkemidler. Skjønt enkle; deLillos har gjennom årenes løp opparbeidet seg et språk og en idéverden som er så til de grader delillosk at de fremstår som helt unike i det norske musikkuniverset. Bandets evne til å lage melodier med høy nynnefaktor er selvfølgelig også som alltid på plass. Etter å ha lyttet opptil flere ganger på deLillos siste oppfinnelse, er det ikke tvil om at festen definitivt ikke er over, og at det er mye kake igjen. (EAA)

23. Posterboys: «Foods» 

Oslo-bandet Posterboys andre plate «Foods», er en utilslørt hyllest til 90-tallets musikk og estetikk. Her er det powerpop, fuzzpop, gitar-pop, indie og ikke minst Motorpsycho som står på menyen. Men, mer om det om litt. «Foods» er en effektiv plate. Den har ti låter som klokker inn på rett i underkant av 30 minutter. En halvtime går fort når spillegleden tyter ut av høyttalerne som her. «Foods» er et lite overflødighetshorn av melodier, hooks og ikke minst allsangvennlige refrenger. Vi synes første halvdel av plata, med låter som «Waste ofTime» og «Waiting for You» som de aller beste, kan betegnes som party-sida. Her er to-minutterslåtene dominerende, med euforiske refrenger som bobler over av energi. «Last Time» må også nevnes, med nydelige referanser til klassiske 90-tallsplater og band som YoLa Tengo og Built To Spill. Og det refrenget da! Jeg er i hvert fall solgt! (EDHO)

7C87117F-FBA8-4098-928F-1E187CA4B2B9

24. Acres Wild: «Appropriate Music»

På «Appropriate Music» ønsker Acres Wild å lage rendyrket tre minutters gitarpop-låter om kjærlighet. Punktum. Noe de definitivt klarer. For plata består av en gjeng usedvanlig tiltalende poplåter på sånn cirka tre minutter. Platas 10 låter holder jevnt over meget høy kvalitet, og produksjonen er enkel, men effektiv. At lydbildet domineres av diverse gitarkruseduller er helt topp, men der gjøres også plass til både strykere, blåsere og synth. Noe som aldri blir feil. Om jeg skulle sammenligne bandet med andre artister plukker jeg opp signaler fra band som Pelicat, Real State, The Loch Ness Mouse, The Shins og Hockney. «The Sun Is Shining», «Another Life», «Lisbon», «Streets» og «Flashmob», er fem ekstraordinært fine låter. Særlig førstnevnte, med Shea på vokal, er en innertier. Med «Appropriate Music» har Acres Wild meldt seg på i kampen om årets beste norske album så langt i år. (EAA)

25. The Slow Painters: «The Slow Painters»

«Dette må være en av de beste indie-låtene på norske breddegrader på noen år», tar jeg meg i å tenke når åpningslåta på The Slow Painters’ debutalbum «jangler» av gårde på selvsikkert vis. «Egon» heter låta, debutalbumet har tatt navn etter bandet og alt er i grunnen som det skal være! The Slow Painters er et Oslo-band som har holdt det gående i en del år, men som har brukt god tid på seg til å slippe sin første plate. Vi er i indie-land når The Slow Painters settes på. Det er gitarpop med støyete krumspring, shoegaze-øyeblikk og gitarøs, vindskeive melodier og arrangementer. Og ikke minst: en holdning som oser av uavhengighet og forpliktelse overfor låtene og musikken, ikke salg og hitlister. For de som liker gitarpop’en sin smart, idérik og kompromissløs, er dette noe man absolutt bør sjekke ut! (EDHO)

26. Kari Rueslåtten: «Sørgekåpe»

Tittellåta er første sang på plata, og bidro sterkt til at jeg dvelte ved den, og har spilt plata mange ganger. Og om melodiene er sterke og umiddelbare, er det kanskje mer tyggemotstand i tekstene. «Er det gull hvis det glitrer//Er det sant hvis du tror//Gir et liv fortsatt mening//Hvis ingen har ord». Alt er ikke bare mørkt og trist på dette albumet. På «Svever» skrues tempo opp et hakk, og vi serveres for lettere pop: «Kan du se himmelen åpner seg//Åh, den verdenen, den er vår//Alle farger er i oss og overalt//Vi svever». For meg er det de aller roligste låtene som også er de vakreste. Der Karis stemme svever—for å stjele tittelen fra forrige låt— over de vakre melodiene. «Månen lyser ned» er en slik låt, og nå er det tristere. Samlet er «Sørgekåpe» blitt en vakker plate. Noen ganger er det nok. (TR)

27. Tommy Tokyo: «The Remaining Days of Life»

Tre av de fire første låtene på plata er usedvanlig sterke. Tittellåta, som åpner ballet, har en sår, men likevel optimistisk tekst om hva fremtiden kan bringe. Melodien, som drives framover av strykere, kassegitarer og lettbente tangenter, er både tiltalende og vakker. Neste låt ut, «Country Girl», er på alle måter vidunderlig. En deilig, romantisk tekst støttes opp av nydelige koringer, en gullkantet melodi med et herlig refreng – stort bedre kan det ikke gjøres! Spor fire, «The Extra Mile», er muligens den mest iørefallende låta Tokyo har laget så langt i karrieren, og bør spilles på alle radiostasjoner verden rundt til Dovre faller. Resten av sangene på plata holder også høy kvalitet, noe det luftige og tidvis sparsomme, men likefullt detaljrike lydbildet, skal ha mye av æren for. (EAA)

28. Johan Berggren: «Lilyhamericana» 

«Lilyhamericana» får meg til å tenke på Hank Williams. Ikke bare er det et kvalitetsstempel, det er også godt gjort i og med at Berggren denne gangen synger på norsk. Noen ganger kan det føles litt påtatt med country på norsk, men her fungerer samspillet mellom musikk, tekst og Berggrens mørke og solide stemme på alle måter. Tekstene handler mye om kjærlighetssorg og drukkenskap, gjerne i kombinasjon. De gamle temaene er imidlertid oppdatert til dagens virkelighet. I fine «Hjerter som aldri brant» heter det: «Ingenting skjer om det ikke har skjedd på skjermen/ Så jeg har lasta ned en app som skal gjør meg full». Produksjonen er flott. Det serveres fortløpende godlyder fra bandet; nydelige gitarer, trommer, pedal-steel og tangenter. Sangene fremstår som en flott helhet, og jeg finner ikke svake spor. (TR)

29. Roger Græsberg & Foreningen: «Årringer»

Omgitt av ro, dyreliv, bekkens lydløse ferd og nattens stjernehimmel, har Græsberg snekret sammen tidvis metafortunge tekster om livet på godt og vondt. Og Græsberg er flink med ord, tidvis veldig flink.  Noe tittellåta og «To bokstaver», «Et nytt kapittel», «Kunsten å leve et liv» og «Vent» er flotte eksempler på. Men det er ikke bare ordene som fungerer på «Årringer». Græsberg og gjengen evner også å lage svært melodiøse og tiltalende låter i krysningspunktet rock, country og soul. Når de på nevnte «Et nytt kapittel» og «Kunsten å leve et liv» supplerer lydbildet med bratsj, cello og fiolin er veien til himmelhvelvingen kort. Det slår også litt ekstra gnister hver gang Unnveig Aas’ vakre stemme dukker opp. Musikken som titter fram bak trestammene sender ofte tankene til artister som Bjella, Hellbillies og Di Derre. Men det er neppe tvil om at Græsberg også har et nært forhold til heartlandrockere som Petty, Mellencamp og Springsteen. (EAA)

30. Kristian Kaupang: «I morra kjører du forbi» 

Sangene på plata beveger seg i et lett minimalistisk landskap, med synther og programmerte trommespor i fin kombinasjon med mer analog lydtilnærming. Det låter digitalt og sprukkent på samme tid. Dette er popsanger som følger noe velkjent og «helnorskt», men som tidvis skifter retning mot noe som er eget og annerledes. Låtene bærer et klart personlig uttrykk, med tekster om tid og sårbarhet. Smerten ved å prøve å holde fast i alt som det ikke er mulig å holde fast i. «En gang til», med Malin Pettersen på gjestevokal, er en flott poplåt. «Den alvorlige litt sentimentale» er en nær beskrivelse av nattens tankegods. En flott oppbygging git framdrift og løft. «Transformatorhuset» er særlig spinkel og løser seg nærmest opp i åpen luft. De instrumentale partiene og bruken av saksofon og fløyte, gir farge i sanger som beveger seg i melankolsk stillstand, med en nesten rå inderlighet. (ESJ)