BF4E09D5-D2B3-4F5D-A0CD-118A5684E780Popklikk-redaksjonen har diskutert og småkranglet seg fram til 50 album vi mener er blant årets beste utenlandske utgivelser så langt i år (ikke rangert). Lett var det ikke, men etter et par runder håndbak og minst to kasser med Pommac importert fra Sverige, kunne vi slenge beina på bordet. Her følger noen velvalgte ord og en ekstremt sterk spilleliste nederst i saken:

Rolling Blackouts Coastal Fever: «Sideways to New Italy»

Rolling Blackouts (vi har ikke blekk nok til å skrive hele bandnavnet hver gang) leverer, la det være sagt med en gang. Dette er nok en runde fortryllende gitarpop fra øverste hylle, og jeg tar meg i å tenke at hadde bandet eksistert i siste halvdel av åttitallet, ville det tilhørt kremen av samtidige gitarbandfavoritter sammen med helter som R.E.M, The Smiths, Hüsker Dü og The Go-Betweens. I stedet lever de i en annen tid der det går lenger mellom band med et så treffsikkert sound og så uimotståelige låter som dette. La gå, det er mer enn en smule nostalgi over lydbildet, og slik sett ikke noe nyskapende over dette – jeg vil likevel hevde at gitar-alkemien her, og melodisnekringen fra tre låtskrivere, tilhører et kvalitetsnivå av de sjeldne. Og det har mest å gjøre med de nødvendige dråpene uforutsigbarhet. Du hører ikke mange refrenger i løpet av et år som topper det denne gjengen gjør på for eksempel «Falling Thunder». (Morten Solli)

Waxahatchee: «Saint Cloud» 

Låtene som renner mot deg når du åpner «Saint Cloud», kan i all enkelhet beskrives som en deilig blanding av americana, folk og indie. Musikken på «Saint Cloud» kan minne om artister som Rilo Kiley/Jenny Lewis, Neco Case, Kathleen Edwards, Anna Burch, Big Thief og Bonny Doon (som spiller på skiva). De mest melodiøse låtene på plata, som «Can’t Do Much» og «Lilacs», kan med letthet beskrives som poplåter med en tvist. Og selv om tekstene byr på litt motstand, er «Saint Cloud» først og fremst et usedvanlig tiltalende og vakkert album. Omgitt av delikat og litt slentrende lydbilde, synger Crutchfield med innlevelse og pondus både om de vakre og de litt mørkere tingene som omgir oss. (Espen A. Amundsen)

Bob Dylan: «Rough And Rowdy Ways»

Det er åtte år siden «Tempest», og når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste, klart bedre enn den flotte, men litt ujevne «Tempest»Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne plata om du ikke har hørt den ennå. (Tormod Reiersen)

Musikalsk er det en rikdom og variasjon her som det er lenge siden vår mann leverte, selv om det melodisk ikke er på «Blonde on Blonde»-nivå. Kanskje kan vi takke alle årene i crooner-land, men også skarp konkurranse fra andre aldrende herremenn som nå avdøde Leonard Cohen, Paul Simon, Ry Cooder og Neil Young, som alle har prestert gode album de siste årene? 79-åringen viser i hvert fall en beundringsverdig vilje til fornyelse, og noe sier meg at dette vil bli stående som en bauta i den motvillige nobelprisvinnerens sene karriere. La oss håpe han ikke venter åtte år til før neste gang – da er han 87. (Morten Solli)

Phoebe Bridgers: «Punisher»

For en nydelig plate «Punisher» har blitt! Den kjennes også viktig. Bridgers overrasket indie-scenen med debuten «Strangers In The Alps», en plate kjennetegnet av både up-tempo indie og lavmælt folk-pop. Hun fortsetter i samme sporet på denne plata, med et noe bredere uttrykk og en større lydmessig palett. Her er både strykere, blåsere og ymse med-vokalister med på å heve både den enkelte låten og helheten. På sitt mest intime kan Bridgers nok minne mye om Elliott Smith, som også er en uttalt helt for henne. I de fleste av låtene på «Punisher» tør Bridgers å være relativt «smålåten». Tekstene underbygges av sobre arrangementer der en gitar her eller en blåser der underbygger Bridgers’ overbevisende vokal. Hun synger sjelden med «stor lyd», men alltid med en tyngde som virker perfekt kalibrert med det den enkelte sangen trenger. (Espen D.H. Olsen)

C5BB90CF-3901-425C-AB5A-DF83880436DF

Fiona Apple: «Fetch The Bolt Cutters» 

Du skjønner det allerede etter de åpnende trillende pianotonene som bringer tankene til en tidlig Joni Mitchell eller Paul Simon i jazzinspirert modus. Det er mer på denne plata. Veldig mye mer enn det vi pleier å få. I en enestående parade av bærende, musikalsk triumferende låter, kommer overraskelsene tettere enn hagl på skytebanen – det begynner så smått i det Fiona Apple holder «you» lenger enn du forventer på åpningslåtas refreng og avrunder med underlige «faux opera»-stemmer i outroen i samme låt. Låt etter låt kommer med overraskende vendinger som utvider paletten uten at det rakner – det er en plate som sparker, jubler, fråder, fortviler og elsker – alt med en dose overbevisning jeg ikke har vært borti på veldig, veldig lenge. Årets plate. Minst.(MS)

Paul Weller: «On Sunset»

På «On Sunset» er Weller fortsatt på jakt etter nye musikalske jaktmarker, men han er heller ikke redd for å sette Vespaen i revers. Noe som har resultert i et album som forener det beste fra det som har vært med det lekne og eksperimentelle. Etter å ha hørt «On Sunset» er jeg, ikke overraskende, overbevist om at Weller, denne gangen med langt hår, nok en gang har laget et lite mesterverk av en plate. En plate som bugner over av overskudd, oppfinnsomhet og melodiøsitet. Der mange artister synes å miste inspirasjonen etter mange år i manesjen, makter Weller å holde nysgjerrigheten og skaperevnen på et så høyt nivå at han på sine eldre dager lager musikk som er minst like spennende og vital som da han begynte. Noe som kanskje ikke er så rart med tanke på Wellers urokkelige tro på musikken skapende kraft. Well done, mate! (EAA)

Jonathan Wilson: «Dixie Blur»

«Dixie Blur» er så langt unna lo-fi man kommer – vellyden er total. Produksjonen er så myk og detaljrik at man som lytter flyter avgårde på en varm lydbølge. Samtidig oppleves på ingen måte «Dixie Blur» som et flinkis-album, dette er først og fremst et album der særdeles dyktige musikere utfyller hverandre på utsøkt vis. Å plukke ut favoritter er vanskelig, men jeg skal innrømme at vemodige, rørende og tilbakeskuende «69 Corvette», gir meg frysninger over hele kroppen hver gang den tråkker forsiktig på gasspedalen. «Golden Apples», som får meg til å tenke på Harry Nilsson og livsbejaende «So Alive», er også mesterstykker. Men som sagt; «Dixie Blur» er og blir en eksepsjonelt fin plate. Vi snakker kvalitet i alle ledd og litt til. (EAA)

Bright Eyes: «Down In The Weeds, Where The World Once Was»

«Dance and Sing» er en nydelig låt som inneholder det meste. Den bygger seg opp, tar pauser og ender i et crescendo av strykere og kor. Helt perfekt og blant de beste låtene du får høre i år, spør du meg. «Persona Non Grata» er nesten i samme klasse. Igjen en låt der tekst og ikke minst stemmebruk fanger deg fra første linje. Resten av albumet er ikke stort dårligere. Det er mye å ta av. Som for eksempel den dystre «Pan and Broom», med de flotte trommelydene og nydelige koring. Fiffige detaljer og spreke musikalske temaer underveis i låtene er denne platas varemerke, noe «One and Done» er et ypperlig eksempel på. Singelen «Mariana Trench» tar oss bokstavelig talt fra den store avgrunnen til de store høyder, ett av flere eksempler på at Conor Oberst på mesterlig vis kombinerer det personlige og det universelle i tekstene. Poengsum? Skulle jeg helgardert hadde jeg gitt 9/10, men 10/10 virker i skrivende stund nesten som å helgardere, det også. (TR)

Gary Olson: «Gary Olson»

Popklikk betatt av disse nøye arrangerte pop-perlene. Det er melodiøst og med nok hooks som drar oss inn i låtene gang på gang. «Navy Boats» er neddempet gitarpop, med en distinkt bass og sakte krypende strykere som løftes av en novelle-aktig tekst. Kammerpopen i låter som «Giovanna Please», «Postcards from Lisbon» og «All Points North er florlett balsam for ørene! Spesielt sistnevnte er en favoritt, med en helt uimotståelig hook i refrenget. Det er ikke bare neddempet pop dette, i låter som «Some Advice», «Afternoon Into Evening» og «A Dream for a Membory» økes tempoet en anelse. Strykerpopen i «Diego It’s Time» og «Tourists Taking Photographs» er noe av den beste voksenpopen du får sjansen til å lytte til i år. Jeg lover deg, når du er lei overprodusert tullepop på radioen, så bør du heller låne øret til Gary Olson og låter som dette. Denne burde vært listet på alle radiokanaler med sans for god og intelligent musikk! (EDHO)

Ray LaMontagne: «Monovision»

Èn favorittlåt på plata er «Rocky Mountain Healin’». Da er vi langt over i countryland, kanskje kommer man endog i tanker om John Denver her. Intet nyskapende med låten, igjen et nydelig munnspill, og en nydelig melodi, som raskt gir meg bilder av bil og ørkenlandskap på netthinnen. Platas tristeste øyeblikk er kanskje på den fine avslutningslåten «Highway To The Sun». Men du verden så flott låt, og med så vakre overganger! Superlativene som oftest går igjen i denne anmeldelsen er nok «nydelig» og «vakker». Sammen med Bonny Light Horsemans plate av året er Ray LaMontagnes «Monovision» det albumet jeg har spilt mest de siste ukene. Jeg trodde mitt forhold til Ray LaMontagne var over, men med dette litt upretensiøse albumet har vi funnet hverandre igjen. Om det så skulle vise seg å vare bare noen flyktige sommeruker. Ei plate som gjør godt for hjertet og sjelen, dette. (TR)

A124710A-3C81-409F-84A2-FFBDC9751F23

Andy Shauf: «Neon Skyline» 

Et stillfarent folkpop-album skrevet som en konseptplate om et fiktivt utested, kan det funke da? Ja, det kan det åpenbart! Andy Shaufs nye «Neon Skyline» er blitt en fantastisk fin plate, som garantert kommer høyt på denne anmelderens årsbesteliste for 2020. Så bra er det altså, at vi drar fram store ord allerede i februar! Andy Shauf er en av de der stille artistene som lager knallbra musikk, helt uten unødvendig staffasje. Åpningskuttet og tittellåta setter tonen, med en florlett produksjon der gitarer, spretten folkpop-bass, flytende trommer og Shaufs stemme flyter sømløst sammen. «The Moon» er en akustisk perle med en særdeles smittende hook i refrenget hvor kvelden på baren drar ut i stadig mer intrikate relasjonelle spissfindigheter, mens «Try Again» er platas mest catchyt og en åpenbar «hit» i en mer rettferdig verden! (EDHO)

HAIM: «Woman In Music PT. lll»

Etter noen gjennomlyttinger beit det lekne og litt tilbakelente lydbildet seg fast. Det som ved første gjennomlytting syntes uforløst og vinglete, satt nå plutselig som ei kule og vips så åpenbarte det seg et album der vestkystrock sånn cirka 1978 gikk hånd i hånd med soul og pop. At lydbildet er skreddersydd 2020 er det ingen tvil om, og trolig også årsaken til at det at jeg umiddelbart steilet litt, men så lenge låtene og referansene treffer, sitter vi igjen med det som kjapt ble et av årets sommeralbum for min del. For dette er definitivt musikk som flyter avgårde på en bølgetopp med minst en paraplydrink i favnen. Når det gjelder musikalske referanser er det nærliggende å tro at søstrene Haim har hørt ganske hyppig på Vampire Weekend og minst et par Fleetwood Mac-album, og da kanskje først og fremst «Rumour» og «Tusk». (EAA)

The Dream Syndicate: «The Universe Inside»

Åpningslåta «The Regulator» – på over 20 minutter – er en improvisatorisk tour de force som har mer til felles med jazzartister som John Coltrane og Pharaoh Sanders enn Long Ryders, for å si det forsiktig. Vi snakker om å hengi seg til et groove, minimalisere antall akkorder, la instrumentene våge og sprelle og se hva som skjer. Det betyr i dette tilfellet en organisk og utflippa småfunky sak som sentrerer rundt noen få motiver som gjentas – vi er på nettopp én akkord – saksofonen som i stor grad preger låta slekter på frijazz og folk som nevnte Coltrane og Albert Ayler.Det er en øvelse som krever mye av deg som lytter. Du må være tålmodig. Det kan gjøre vondt underveis og når du er helt gjennom, er du nesten fysisk sliten. Resten av albumet er litt mer moderat, men hovedinntrykket er en forlengelse av åpningen. Det er liten tvil om at Steve Wynn har laget mer melodisterke plater før – dette er hardcore! (MS)

Jason Isbell and the 400 Unit: «Reunions»

«Only Children» er en av platas mykere sanger, den innledes forsiktig med akustisk gitar. En forsiktig og antydende melodi i beste Isbell-tradisjon. Nydelig. Av de tøffere, og aller beste låtene på plata er «Overseas». Her er det Neil-Young-gitar som gjelder. «It Gets Easier (but it never gets easy)» handler om Isbells utfordringer med å håndtere et liv i edruskap, morsom på en god og kanskje litt vond måte. Her støttes han igjen av kona Amanda Shires’ fele. Hun vet hva Isbell må håndtere. Sterk kost. Og helt til slutt får vi «Letting You Go», om at den tøffeste delen av barneoppdragelsen er å se på at barna skal ut i verden på egenhånd. En perfekt avslutning. Gjennom Jason Isbell har jeg funnet en artist jeg kommer til å følge i spenning fra utgivelse til utgivelse. (TR)

Real Estate: «The Main Thing» 

Dette er bandets femte langspiller, og det er fortsatt indie-pop av den relativt lavmælte sorten Real Estate gir ut, med jangly gitarer, småskeive tekster og iørefallende melodier. «The Main Thing» er fort deres beste album, og det i en allerede imponerende katalog. Tidligere laget de kanskje det mange vil kalle en form for «breezy» sommer-musikk, denne plata er definitivt for flere årstider. På rytmiske «Paper Cup» mikser bandet strykere og 70-talls softrock-gitar med stort hell. Dette er første gang bandet har tatt folk utenfra inn i studio og gjestevokalisten Amelia Meath fra Sylvan Esso er med på å prege det som kanskje er Popklikks foreløpige favoritt. (EDHO)

Maria McKee: «La Vita Nuova»

Endelig er Maria McKee, 13 år etter sin forrige utgivelse, tilbake med «La Vita Nuova», ei plate som trolig er hennes beste så langt! For hver gjennomlytting  dukker det opp nydelige detaljer rundt nesten hvert hjørne.Omgitt av et lass med strykere, tangenter og noen gitarer her og der, synger McKee så vakkert og følelsesladet at månen nesten faller ned. Tekstene er så til de grader poetiske, litterære og personlige at man bør lytte litt ekstra etter. At hun har hentet inspirasjon fra Dante, Keats og Blake, for å nevne noen, gir plate en ekstra dimensjon – hun tør å være både hudløs, romantisk og svulstig uten at det vipper over i det patetiske. Både på det personlige og det musikalske plan er dette, slik jeg oppfatter det, et album som handler om både forandring og bevegelse mot noe nytt. Om det nye livet – «La Vita Nuova». (EAA)

DDC3105C-CF90-4BB0-87F4-BD37205157FB

Futurebirds: «Teamwork»

«Teamwork» er Futurebirds’ fjerde fullengder. Bandet har hele tiden laget en form for kosmisk post-country med lette indie-tendenser og noen psykedeliske krumspring. Samtidig var «Hotel Parties» fra 2015 et skritt i retning av et litt mer konsist lydbilde, en trend som fortsettes med «Teamwork». Det er litt twang, fint arrangerte låter, gode melodier, et øye for tekstlige detaljer og ikke minst spilleglede som kjennetegner «Teamwork». Låtskrivingen er rett og slett den beste de har begått siden starten i 2008. I tillegg preges plata av en fin dynamikk med tre låtskrivere, som også alle spiller gitar og gjør vokalinnsatser. Nå er det bare å håpe på europeisk distribusjon for vinylutgaven av «Teamwork» og en turne her over for denne fine gjengen. Det hadde de fortjent. Det de også fortjener er langt flere lyttere, for dette er solid og moderne americana med begge beina godt plantet på landjorda, men med den ekte amerikanske drømmen intakt. (EDHO)

Bill Fay: «Countless Branches» (album)

For meg overgår «Countless Branches» til og med Fays «Life Is People» fra 2012. Den fungerer på så mange plan og anbefales på det varmeste. Dette er en plate å leve med, intet mindre. Jeg anbefaler at man som hovedregel stopper før bonussporene starter. Da forlater man albumet med den riktige følelsen. Selv om det er noen strykere her, og litt trommer og keyboard andre steder, er dette en svært intim plate. Nydelige melodier. Tekstene til Fay kretser rundt det gode og det onde og selve livet. Han er mer antydende enn misjonerende. Han stiller lavmælt de store spørsmålene. Låttitler som «In Human Hands», «Filled With Wonder Once Again», «Time’s Going Somewhere» og «Salt Of The Earth» er i seg selv små dikt som åpner for refleksjon, og tekstene fungerer utmerket på egenhånd. (TR)

Håkan Hellström: «Rampljus»

Etter 20 år i manesjen har Håkan Hellström til gode å lage et dårlig eller middelmådig album. Han bare forsetter å sprudle og sjarmere. Og selvom «Rampljus» ikke er blant hans topp tre utgivelser, er det likevel et overflødighetshorn av at album som får lytteren til å danse, synge med og vrikke litt ekstra på stussen. Og det er mer enn godt nok for meg. Det fine med HH er jo at han har maktet å skape et musikalsk landskap som er så til de grader hellströmsk at alt han lager må måles mot ham selv. Med seg på «Rampljus» har han sin gamle våpendrager Jocke Åhlund som tidligere har produsert både «För sent för Edelweiss» og «2 steg från Paradise». Og der er ingen tvil om at Åhlund virkelig har satt sitt preg på «Rampljus» både som låtskriver, produsent og musiker, og at han således skal ha mye av æren for at plata har blitt så bra. (EAA)

Greg Dulli: «Random Desire» 

Når en kledelig aldersmodnet Greg Dulli (Afghan Whigs) gir ut sitt tredje soloabum, bør ørene åpnes. Og inn triller en utsøkt samling låter dynket i Dullis idiosynkratiske versjon av moderne soulrock. Det Dulli har skjønt med sin høyst egenartede måte å integrere den stolte soulsjangeren på, er det ufravikelige kravet om ALDRI å overdrive. Dullis bruker soul som Nick Cave, Tom Waits  og P.J. Harvey bruker bluesen – en naturalisert ingrediens i en høyst kontemporær, eksperimenterende og søkende låtskaping. På «Random Desire» spiller han det meste selv, krydret med instrumentering fra håndplukkede musikere. Det er et veldig åpent lydbilde, med drivende bass i midten, fiffig bruk av strykere, litt blås her og der, men først og fremst Dullis stemme, som kanskje har tapt seg littegrann gjennom årene, men likevel bærer det hele fint. (MS)

Trace Mountains: «Lost in the Country»

Dette er indie med ganske store doser folk-tendenser, med ganske åpenbare titt tilbake til 90-tallet, indiens gyldne tiår. «Lost In The Country» blir garantert å finne på årsbeste-listene til indiefolket. Forhåpentligvis i alle aldre, for det ville være veldig synd hvis man må være født før Margaret Thatcher og Kåre Willoch for å sette pris på denne nydelige plata. Det er ti låter «Lost in the Country». De er fine og indiete alle sammen, men hvis du vil ha et utvalg å starte med, ville jeg satt «Rock & Roll», «Dog Country», «Cooper’s Dream», «Benji» og tittelsporet i shuffle mode noen dager, så blir du sikkert klar for resten også. Lost in the indie, der altså. (EDHO)

Honey Harper: «Starmaker»

Selv beskriver Harper musikken sin som «celestial honkey tonk», en særdeles treffende beskrivelse spør dere meg. At han på enkelte låter nesten faller i kitschgrøfta, gjør det bare enda mer sjarmerende. Å sammenligne musikken til Harper med andre artister er ikke så lett, men av og til dukker navn som Simon & Garfunkle, Sam Outlaw, Tame Impala, David Crosby, Harry Nilsson og Jimmy Webb opp i mitt hode. Tematikken i tekstene synes å være undring og hjerte & smerte. Noe som fungerer fint. Godt hjulpet av kona Alana Pugnitti, som har vært med på å skrive låtene, og Sébastian Tellier på tittellåta, har Harper laget et album jeg sent vil glemme. Et album som gir meg følelsen av å sveve rundt på moder jord iført moonboots, cowboyhatt og et stjerneskudd i hånda. Så joda, Honey Harper er definitivt en Starmaker. (EAA)

Brendan Benson: «Dear Life»

Med «Dear Life» utfordrer Brendan Benson helt klart noe av formelen rundt mid-tempo gitar-pop’ere. Det er som vanlig et relativt klassisk poprock-opplegg i bunnen her, men Benson har lagt til noe mer elektroniske innslag og trommemaskiner. Kanskje han rett og slett har lekt seg i studio? Det er også godt gjort å gjemme bort det som kanskje er platas beste låt som et «deep cut» mot slutten: «I Quit» har mye av den energien og de tekstlige krumspringene som kjennetegnet de tidlige platene hans. «Dear Life» kunne aldri bli like bra som klassikeren «Lapalco» fra 2002 (som hvis du ikke har hørt den har lytteplikt skrevet over seg!), men om vi er glade for en ny Brendan Benson-plate? Ja, det er vi! Det er bare fint at han vipper oss litt av pinnen, samtidig som han kaster ut snøret og drar oss inn igjen med noe av den beste melodiske gitarpopen vi kommer til å høre i 2020. (EDHO)

28C48846-BD98-48B0-A6AF-78567185D962

Nada Surf: «Never Not Together»

Nada Surfs nye oppfinnelse er også fylt med en liten hær svært melodiøse låter som er puttet inn i et romslig og luftig lydbilde. Tidvis er lydbildet så mykt og varmt at skille mellom soft-og powerpop viskes helt ut. Flere av låtene på «Never Not Together» sklir inn og ut av et musikalsk landskap der tankene går til artister som Cheap Trick, Teenage Fanclub, The Church, The Cars, Fountains Of Wayne, Jason Falkner, Sloan og Velvet Crush. Et landskap der nydelige koringer, lekende tangenter og drømmende synther avløses av lag på lag med gitarlyd. At vokalen ligger langt fremme i lydbildet tilfører låtene det lille ekstra.«Never Not Together» er et jevnt over meget godt album der det melodiøse og iørefallende holder i trådene. Det hadde vært utrolig gøy om dette er plata som åpner opp langt flere ører for Nada Surfs musikk enn tilfelle har vært tidligere. (EAA)

Luke Elliot: «The Big Wind»

«Everybody’s Waiting on You» er en super låt der vi får i større grad møter pianocrooneren Luke Elliot. Blåseinstrumenter krydrer låten, Fint! Jeg opplever likevel også at denne låten overlesses litt mot slutten. På tittellåten «The Big Wind» og «Carolyn», som begge har veldig fine melodier, synes jeg at Elliot synger nesten som frontmannen i The Tindersticks, Stuart Staples. Det er to låter som smaker av irsk folkemusikk, «Paradise» og «Somebody’s Man». Sistnevnte er den sterkeste av de to mye takket være Sivert Høyems bidrag på vokal som virkelig løfter sangen. «I Never End Up Where I’m Supposed To Be» er rett og slett en strålende låt. Luke Elliot nesten alene ved piano blir aldri feil, og her får stemmen hans virkelig fritt utløp. Avslutningslåten, «Fifteen Tons», med piano og strykere, er omtrent like imponerende. (TR)

Sports Team: «Deep Down Happy»

Sports Team er et nytt bekjentskap fra London, og «Deep Down Happy» er debuten. Og hvilken debut! Vi snakker duggfrisk poppunk befriende fri for unødvendig «fett» – og er det ikke deilig at rivende støygitarer fortsatt kan overraske øregangene som en plutselig dirrende pressluftbor, selv om vi er midt i 2020? Det er flere sånne øyeblikk her, for eksempel i refrenget på åpneren «Lander».  Mest fengende er kanskje den svakt Franz Ferdinand-aktige «Going Soft», tett fulgt av litt roligere «Long Hot Summer».  Den raspende, og ofte snakkesyngende vokalisten med dels ganske ordgytende tekster tilfører bandet et lokalt stil-element, sånt som vi trenger for å snakke om band som skiller seg ut fra hopen – band som The Pixies, The Libertines, The Fall og Art Brut kan ellers funke som referanserammet som gir deg en idé om hvilket landskap vi befinner oss i. (MS)

Ron Sexsmith: «Hermitage»

Sexsmith er en mester i å snekre sammen elegante, stilfulle og iørefallende låter som bygger rede i hodet på lytteren. Og på «Hermitage» renner det over av slike sanger. Noe som, nok en gang, får meg til å tenke på eminente låtskrivere som Paul McCartney, Nick Lowe, Ray Davies og Elvis Costello når Sexsmiths særegne og varme stemme strekker seg mot meg. Ja, noen ganger går også tankene til en av mine ungdomshelter, Gilbert O’Sullivan. Produksjonen på «Hermitage» er særdeles ydmyk, avslappende og tiltalende. Omgitt av lekre detaljer, bøttevis med tangenter, strykere, fuglekvitter og lekne strenger, føres lytteren inn i et varmt og behagelig lydlandskap. Om jeg har noen favorittlåter? Jeg har ingen favoritter, jeg har bare favoritter. Sånn er det med den saken. (EAA)

Lucinda Williams: «Good Souls Better Angels»

Nytt på denne plata er at ni av 12 spor er skrevet sammen med Williams mann, Tom Overby. Hun viste til Tom Waits og Kathleen Brennan for å overtale ham. Den pene og rene gitarklangen fra de forrige albumene er nå byttet ut med røffere og mer bluesy gitarer fra Stuart Mathis. Mathis bidrar også med en aldeles fantastisk fiolin på et høydepunkt på plata: «Pray The Devil Back To Hell». Lucinda er mer politisk i tekstene enn hun har vært noen gang tidligere. Vi finner mange låter som kan tolkes som spark mot Donald Trump. Det er nærliggende å tolke de sinte «You Can’t Rule Me», «Bad News Blues» og «Man Without A Soul» som beske kommentarer til hvordan USA styres for tiden. Hold på hatten, tøffere blir ikke musikk i min verden! (TR)

Nap Eyes: «Snapshot of a Beginner»

De fire første låtene er alle som en både sjarmerende, iørefallende og akkurat passe skakke. Det er først etter at firkløveret har takket for seg at lytteren må feste lyttelua ekstra godt rundt øra. Som for eksempel på «Fool Thinking Ways» som snirkler seg avgårde før et vakkert refreng puster liv i låta. Det kanskje fineste med plata er vekselvirkningen mellom det vare og repeterende og det kantete og skranglete. Der enkelte partier av låtene knapt nok tør å gå på grønt lys, dundrer andre, gjerne i form av en skranglete gitar, over på rødt. En vekselvirkning som er med på å holde lytteren på tå hev. Jeg har blitt veldig glad i alle de finurlige gitarinnfallene som preger plata. Det både svaier, klimpres og gasses på. Noe som får meg til å tenke på artister som The Velvet Underground, Television, Pavement og Yo La Tengo. (EAA)

3A8541A5-477F-462A-B86F-2AB4F67A75D6

Lilly Hiatt: «Walking Proof»

De myke variantene på plata, som «Rae», tittellåta, «Candy Lunch» «Move» og «Drawl», er alle sikre vinnere for folk som liker dempede americana-låter med tidvis hudløse og følelsesladede tekster. Og jeg er definitivt en av dem. Når Lilly skrur opp volumet fungerer det også stort sett hele veien. For det er vel neppe tilfeldig at jeg står og hopper i sofaen hver gang tøffinger som «P-Town», «Some Kind of Drug» og «Never Play Gitar» dundrer ut av høyttalerne? Den første singelen, tøffmyke «Brightest Star», lyser definitivt langt sterkere enn det store flertallet låter som raser forbi i løpet en helt vanlig dag.Så, joda, Lilly Hiatt makter fremdeles å blande det såre og hudløse med det tøffe og fandenivoldske, samtidig som hun tilfører låtene både særegenhet, energi og en stor mengde ektefølt pathos. At hun rent musikalsk befinner hun seg (i mitt hode) et sted mitt i mellom Lucinda Williams og Jenny Lewis – sånn cirka – er og blir helmaks. (EAA)

The Beths: «Jump Rope Gazers»

New Zealandske The Beths tok indiepop-verden med ganske mye storm da de debuterte med «Future Me Hates Me» for et par år siden. Det var en rett venstre av en powerpop-plate proppfull med 60-tallsharmonier og 90-talls pop-punk. Nå er de endelig tilbake med den «vanskelige» andreplata. «Jump Rope Gazers» er et friskt pust i denne platesommeren! Ikke bare er det friskt fordi bandet til dels fortsetter med den energiske og konsise gitarpopen fra debuten, men også fordi de mikser det opp med både såreøyeblikk og mid-tempo pop som er særdeles tiltalende for denne anmelderen. For de av oss som liker gitarpop med sterke melodier, «attitude» og smarte arrangementer, så bør «Jump Rope Gazers» på lyttelista. At The Beths ikke blåkopierer debuten er kun av det gode, her er det et band på vei mot noe! (EDHO)

Markus King: «El Dorado» (album)

Markus Kings første soloalbum er produsert av hypre og  allstedsnærværende Dan Auerbach, en annen stjernegitarist med føttene solid plantet i Chicago, Memphis og Nashville (i metaforisk og dels fysisk forstand). Som på fjorårets album med Yola, har mr. D.A. bidratt med både produksjon i sitt Easy Eye-studio og en håndfull låter. Resultatet er en finfin soul/blues-plate, som er mest interessant der Marcus lar gitaren komplimentere mer enn dominere, og lar sin lyse og begrensede, men sjelfulle stemme bære låtene. På det beste frembringes gylne minner om Al Green og det klassiske Hi Records-soundet -«southern soul» på høyt nivå. Soundet er overveiende sparsomt, lekkert og bevegende fremført av et velspillende kombo håndplukket fra Nashvilles velkjente gullbeholdning av krem-musikere – frontet av et udiskutabelt og gedigent gitartalent. (MS)

Hazel English: «Wake Up!»

Akkurat som tittelen ber om våknet jeg opp med utropstegn da låtene åpenbarte seg. For selvom jeg elsker americana og rock, digger jeg også ei skikkelig god pop-plate. Og det er nettopp det «Wake Up!» er. Ei skikkelig god plate med drømmeaktige pop-vibber og minst seks tær plantet i rockuniverset. Underveis i lyttingen har assosiasjonen flydd i mange retninger: Phil Spectors lydvegg, solfylte strender, David Bowies «Heroes», Blondie, The Bangles, The Strokes, paraplydrinker, Mazzy Star og Aimee Mann for å nevne noe/noen.De fleste låtene på «Wake Up!», som stort sett er uhyre iørefallende, støttes opp av særdeles stødig tromming og mange tøffe innfall fra diverse gitarer. Låtene beveger seg tidvis framover på en effektiv og strukturert måte, noe som har resultert i at denne anmelderen har blitt fullstendig avhengig. Med tanke på at dette er et debutalbum er jeg sabla imponert. (EAA)

Drive-By Truckers: «The Unraveling» (album)

Etter en pause på tre og et halvt år er endelig The Drive-By Truckers tilbake med nok et album som setter dype spor allerede etter et par gjennomlyttinger. For med noen unntak, befinner låtene på «The Unraveling» seg i kategorien meget bra pluss. Som på det forrige albumet, fabelaktige «American Band», har bandet mye på hjertet. Og som på forgjengeren fyrer låtskriverduoen Patterson Hood/Mike Cooley på alle sylindere.Tekstene på flere av låtene er slik jeg tolker det fylt med en blanding av sinne og uro for den politiske utviklingen i hjemlandet USA. Liker du Springsteens «Darkness On The Edge Town», platene til tidligere Drive-By Truckers medlem Jason Isbell, Son Volt, Neil Young og klassisk sørstatsrock, skal du slite med ikke å like «The Unraveling». (EAA)

Joe Pernice: «Richard»

Popklikk sier vi ALDRI nei til ny musikk fra Joe Pernice, en av våre absolutte favoritter. Comebacket med Pernice Brothers i fjor kåret vi til årets beste utenlandske plate. Det var en nydelig gitarpop’er fullspekket med iørefallende melodier og kanskje mer trøkk enn Joe Pernice har gitt oss på plate før. «Richard» er en langt mer nedstrippet plate. Ja, den er så nedstrippet at her er det i all hovedsak akustisk gitar og Pernices vokal som bærer låtene. Nydelige «Sullivan Street» er den eneste låta som viker litt fra formelen med en fin trompetsolo mot slutten. Når uttrykket er så sparsommelig, så er det Pernices melodiske vokalfrasering og småraspete stemme som utgjør mye av forskjellen fra en hvilken som helst singer-songwriter-plate. Og han treffer, han gjør jo det! Jeg synes vokalen hans uttrykker både livsvisdom og tilværelsens uutholdelige skjørhet på en og samme tid. Ett av de beste eksemplene på plata er «If We Were Better Friends», der Pernice bærer hjertet utenpå skjorta. Nydelig!

F284F029-FCA2-4EC5-925D-5D68F5E3C5CF

TOPS: «I Feel Alive» 

Måten gjengen fra Montreal blander svært melodiøs softpop/yachtrock med små doser disco, fungerer usedvanlig bra. Men, det som først og fremst fikk meg på kroken, er måten TOPS sender tankene til Fleetwood Mac på. Produksjonen er så luftig at man neppe får pusteproblemer med det første. En raffinert, men ganske sparsommelig produksjon, der synthesizere, tettsittende tromming, velduftende gitarriff, nydelige koringer og en fløyte her og der, preger lydbildet. At jeg nå og da tenker på Cyndie Lauper og Kim Carnes, er bare gøy. Det er ingen tvil om at 80-talls estetikken ligger på lur bak de fleste hjørnene i produksjonen. Noe som er litt godt for en fyr som litt for ofte hengir seg til rock og americana. (EAA)

Joe Ely: «Love in the Midst of Mayhem»

Vi får tidløse sanger skrevet av Ely mellom 1973 og 2019. Lydbildet er flott: I sentrum står Joe Elys varme stemme. Ellers gitar, tromme, bass, keyboard og trekkspill. Dette er ei hjertevarm plate. Vi får igjen et eksempel på at tidligere uutgitte låter kan holde høy standard. Første sang er nydelige «Soon All Your Sorrows Be Gone» skrevet helt tilbake i 1973. Låten «Garden Of Manhattan» starter rolig, etter hvert skrus tempo opp noen hakk. Vi nærmer oss røft rocklandskap; en herlig låt. Jeg tolker denne låten som en hyllest til hverdagsenglene blant oss. Og det fortsetter med fine «A Man And His Dog», en hyllest til de små gleder. «Your Eyes» er én av flere flotte ballader på albumet, én av flere mer tradisjonelle kjærlighetssanger. Det er i det hele tatt mye å glede seg over på denne plata. (TR)

Pretenders: «Hate For Sale»

«Hate for Sale» viser både Hynde og bandet i storform. Originaltrommis Martin Chambers er med, låtene er stort sett skrevet sammen med gitarist James Walbourne og plata er produsert av Stephen Street. Det er mye både ved musikken og leveringen her som tangerer den klassiske kvartetten bak udødelige øyeblikk som «Kid», «Precious» og «Brass in Pocket» på slutten av 1970-tallet. Friskheten og råskapen her kan jeg ikke huske å ha hørt like fint levert fra Hynde eller bandet hennes siden åttitallet. Forfriskende og forførende!I min bok er det få stemmer som er i stand til både å frese og innynde seg med så storoverbevisning som Crissie Hyndes, og det nye albumet er stappet med låtmateriale som gir stemmen rom til å boltre seg og levere. Årets største overraskelse så langt! (MS)

American Aquarium: «Lamentations»

Mange av låtende på «Lamentations» er drivende. Èn av styrkene med plata er like fullt de hjerteskjærende, balladene: «The Die I Learned To Lie To You» og «How Wicked I Was». Den første av dem med piano i sentrum, den andre med en steelgitar langt framme i lydbildet. Lucinda Williams har uttalt at om du skal være låtskriver, må du granske sjelen; også de mørkere sidene av deg selv. Og være ærlig. Det er nettopp det frontfigur BJ Barham gjør her. Vondt og sterkt! Låtene har både musikalsk og tekstmessig slektskap med tidligere låter som «Man I’m Supposed To Be» på albumet «Wolves» (2015) og «Madeline» på soloplata «Rockingham» (2016). Barham er modig, han er ikke redd for å gå til kamp mot sine demoner eller for å blottlegge tidligere feil. «Bright Leaf + Burley» er kanskje av de låtene jeg sist la merke til, men når alt er skrevet og sagt, ender den kanskje opp som en av de beste låtene på plata. (TR)

JARV IS: «JARV IS»

Midt blant tanker rundt evolusjonen, big bang, fremtidsutsikter, nostalgi og miljøvern, siver det inn et hav med synther, fioliner, mellotron og veldig mye annet snadder. På enkelte av låtene, som for eksempel åpningssporet «Save The Whale», er vokalen til Cocker skummelt lik Leonard Cohens dype røst. Andre steder går tankene til David Bowies svanesang, «Black Star», og på platas mest utfordrende spor, «Sometimes I Am Pharoah», sendes tankene til Scott Walker siste plater. Om du liker Cocker og de ovennevnte artistene, er sjansen stor for at JARV IS vil være en appetittvekkende opplevelse som treffer litt andre smaksløker enn du til daglig lar slippe til. Men, frykt ikke, dette er utvilsomt nok et blinkskudd fra Jarvis Cocker, en av rockens stiligste fyrer. (EAA)

Courtney Marie Andrews: «Old Flowers»

Plata er produsert av Andrew Sarlo. Andrews spiller selv piano og gitar. Hun har med seg James Krivchenia på slaginstrumenter og Matthew Davidson på blant annet bass og diverse tangentinstrumenter. Stemmen til Andrews er i sentrum. Og hvilken stemme hun har å spille på! Hør hvordan følelsene hennes uttrykkes; noen ganger nesten på gråten, andre ganger friskere. Ofte sammen med et nakent piano. Andre ganger lager Davidson og Krivchenia mer uro i lydbildet. Et høydepunkt på plata er «Carnival Dream». Slaginstrumentene til Krivchenias og Andrews’ gjentagende «I may never let love in» gjør sterkt inntrykk. Jeg hørte plata flere ganger før den satt for alvor. Slik er det ofte med gode plater. Andrews forlanger din fulle oppmerksomhet. Det er ikke nok å høre, du må lytte! Etter hvert gir investeringen i albumetavkastning i rikt monn. Dette er ei intens plate som blir å se på mange lister over årets beste album. (TR)

Christian Lee Hutsen: «Beginners»

Amerikanske Christian Lee Hutsen tredje album er noe for seg selv. Godt hjulpet av sin gode venn Phoebe Bridgers, som selv akkurat har sluppet nydelige «Punisher», ble «Beginners» spilt inn i legendariske Sound City Studios i L.A. Et album preget av Hutsons «gjør det sjæl»-tilnærming til musikken han lager. Foruten Bridgers bidrar Bright Eyes’ Nathaniel Walcott med noen særdeles vakre arrangementer som tilfører låtene både melodiøsitet og tyngde i et ellers lavmælt og lett skranglete musikalsk uttrykk. Arrangementer som gir Hutsons varme, sarte og lett vemodige stemme god boltreplass i et lydbildet der blåsere og strykere ofte slipper til. Når Bridgers nydelige stemme dukker opp både litt her og litt der, blir det litt ekstra stas å være lytter, noe såre og tidvis intense «Keep You Down» er et flott eksempel. (EAA)

DC41FCE2-C475-4B5E-A9C2-C02BC4A2DC90

Gill Landry: «Skeleton At The Banquet»

Sangene på «Skeleton At The Banquet» ble til på et lengre opphold i Frankrike. Her skal Landry ha fått distanse til å skrive om en kollektiv hallusinasjon om Amerika, samt noen kjærlighetssanger. Kjærlighetssangene er av det triste slaget, må vite. Ja, ha det klart med en gang; plateomslaget og den lite harmoniske tittelen lyver ikke. Det Landry så fra sin utsiktspost i Frankrike, ble det dyster musikk av. Jeg vil spesielt trekke frem «In The Refuge Of Your Arms». En nydelig melodi. Av typen som sniker seg inn i hjernebarken og blir der. Den vil ikke gå igjen, men er heldigvis velkommen til å bli. Sangen kan like gjerne være uttrykk for en nasjon i krise som et forhold som sprekker. Ensomhet og knuste drømmer. «Skeleton At The Banquet» fremstår som en helhet av utelukkende gode melodier og tekster. Men dette er ikke for folk med et svakt hjerte. Bokstavelig talt og i overført betydning. (TR)

2nd Grade: «Hit To Hit»

Det er mye av Guided By Voices sin lofi-estetikk i 2nd Grade. Korte og konsise låter, mange av dem latterlig catchygitarpop’ere, noen litt støyete og punkete, atter andre korte, akustiske numre. Det er allikevel på sin plass å påpeke at Philly-gjengen ikke er GBV-kopister. Der gudfedrene i lofi var og er tyngre i kantene, driver 2nd Grade med (med noen få unntak som punkdronete «Baby’s First Word») lettere fuzz– og powerpop. Navn som Tony Molina, Velvet Crush, TeenageFanclub, Elliott Smith, Big Star og et lite hint av Beach Boys kan nevnes. Der er mange høydepunkter på «Hit to Hit»! La oss starte med innledende «W-2» som visstnok handler om den amerikanske skatteetaten (!) og ikke minst «Trigger Finger»der vokalist Peter Gill messer om å leve i en punkrock-verden. Så serveressupercatchy«Velodrome», en perfekt liten fuzzpop-låt du gjerne setter på repeat hvis du har mulighet til det. (EDHO)

Early James: «Singing For My Supper»

Om jeg skal sammenlikne James med andre artister, er det kanskje Daniel Romano jeg først vil trekke fram. Musikken til Early James er leken med en rekke utsøkte melodier, og med mye særpreg i stemmen. Folk, pop, litt Blues? Ja, kanskje, men plata fremstår likevel som helhetlig. Første låt er flotte «Blue Pill Blues» som handler om en periode da James, som ble behandlet for depresjon, sluttet med antipsykotiske medisiner. Også høydepunktene «Easter Eggs» og «High Horse» er eksempler på låter som dveler ved hans mørkere sider. Og vi får låter om brutte forhold. Men det er ikke mørke tekster jeg tenker på når jeg hører James, det er de fantastisk vanedannende melodiene og temaene underveis. Dan Auerbach har sammen med David Ferguson gjort en fantastisk flott jobb som produsenter – et perfekt og tidløst lydbilde, lekre gitardetaljer og så mye, mye mer. (TR)

Fontaines D.C: «A Hero’s Death»

Som enkeltlåter var kanskje debuten enda mer imponerende, med den The Pogues-tangerende «Dublin City Sky» som en jublende flott avslutning. «A Hero’s Death» er «vanskeligere», og en melodibombe er den ikke, men som det ofte er med gode album er platen vanskelig på en slik måte at du får betalt for gjentatte lyttinger. Åpningslåta følges av den rytmisk forvirrende «Love is the Main Thing» og to virkelig suggerende rockere: «Televised Mind» og «A Lucid Dream». Det er en knallsterk og intens åpning, fulgt av åpne og roligere “You Said” og den korte, konsise balladen her, «Oh Such a Spring», et slags melodisk høydepunkt. Intensiteten er tilbake i tittellåta, og albumet avrundes med et lite knippe litt mer anonyme låter, men de vokser etter hvert, de også.

A Girl Called Eddy: «Been Around» 

Nesten 16 år etter sitt nydelige selvtitulerte debutalbum, produsert av Richard Hawley», kliner kvinnen som skjuler seg bak navnet, Erin Moran, til med en oppfølger som er enda bedre! «Been Around» er bokstavelig talt en fest av et album der stemningen blir så høy at man aldri vil gå hjem. Det er ikke ofte jeg digger nesten alleMoran lager sofistikert popsoul som spriker i flere retninger. Selv tenker jeg mest på 60-tallet, Dusty Springfield, Burt Bacharach, Aimee Mann, The Carpenters, en pop’ete versjon av Chrissie Hynde og Everything But The Girl, når låtene ruller forbi meg i et behagelig tempo. Produksjonen, der både blåsere og strykere slipper til, er så utsøkt luftig og generøs at man nesten kan høre at låtene fryder seg. (EAA)

The Jayhawks: «XOXO»

Med fire låtskrivere er dette en av de mest varierte platene i The Jayhawks-katalogen. Det er færre krønsjete gitarer og Gary Louris-ledete country-rockere. Samarbeidsånden på plata åpenbarer seg allerede i åpningslåta «This ForgottenTown»skrevet av bassist Marc Perlman, trommis Tim O’Reagan og Gary Louris. Det er klassisk The Jayhawks dette, fullspekket med harmonier, svingende piano, pedal steel-gitarog en smittende melodi. Låtskriverne bytter også på vokaljobben og understreker det nye samarbeidsklimaet hos Minnesota-bandet. Og jaggu slår ikke trommis O’Reagan til med en powerpop-perle i «Dogtown Days». Her hører man nok ekko av Big Stars 70-tallsklassikere samtidig som jeg også tenker litt på et nyere band som Cotton Mather. Det er noe med kombinasjonen av gitartrykket, hooks’eneog vokalen som gjør at dette trolig er platas sterkeste låt. (EDHO)

Kiwi jr.: «Fotball Money» 

Kiwi Jr. ! Merk deg navnet. Denne Toronto-kvartetten har levert en vitaminbombe av de sjeldne med det briljant titulerte og eksemplarisk korte debutalbumet «Football Money» (som her selvsagt refererer til amerikansk fotball, men likevel…) – 27 minutter med hva vi vel litt enkelt kan kalle drivende gitarpop. Alt for mange rock-album i 2019/20 skjemmes av «god lyd», og det gjelder jaggu også veldig mange såkalte indie-band. «Football Money» skiller seg derimot ut: skranglete og energisk framførte, smarte og ikke minst upretensiøse melodier med snert som får fram indie-smilet til denne anmelder og bidrar til fornyet tro på skranglerockens fortreffelighet. (MS)

Terry Allen & The Panhandle Mystery Band: «Just Like Moby Dick» 

Musikalsk er dette vitalt så det holder. Plata er produsert av Terry Allen sammen med Charlie Sexton. Sexton har spilt i bandet til Bob Dylan i en årrekke og spilte Townes Van Zandt i fjorårets film om låtskriveren Blaze Foley. Sammen har Sexton og Allen fått det beste ut av The Pandhandle MysteryBand. Bandet teller elleve personer inkludert Terry Allen, Sexton, Allens kone og mange flere. Gitarer, mandolin, dobro, fiolin, cello, trommer, bass, trekkspill, orgel, piano, gitarer. Det føles aldri overlesset, mye luft likevel, og man kan virkelig nyte de musikalske krumspringene vi blir servert i låter som «Amrican Childhood: Civil Defense» og «City Of The Vampires» med mange flere. Shannon McNally må nevnes spesielt. Hun synger solo på et par låter og bidrar med flott vokal på flere andre låter. (TR)

Tim Burgess: «I Love The New Sky»

«I Love The New Sky» byr på svært forfriskende og iørefallende musikk det er vanskelig ikke å like. De to åpningslåtene, «Empathy For The Devil» og «Sweetheart Mercury», setter umiddelbart fart på endorfinproduksjonen hos lytteren. Sammen med «Lucky Creatures» er dette platas mest umiddelbare låter. Foruten å bli med deg inn i drømmene, høres det ut som om denne treenigheten har hentet inspirasjon fra kremfolk som Brian Wilson, Neil Hannon og Damon Albarn. Vi snakker med andre ord om en herlig miks av kammerpop, britpop og surfrock. Kall det gjerne solskinnspop. Noe det elegante og gjennomarbeidede lydbildet skal ha mye av æren for. Et lekent lydbilde der både strykere, blåsere og diverse tangenter slipper til rett som det er. I så måte er det greit å vise til platas kanskje mest energiske og lekne låt, «I Got This». (EAA)