Jason Isbell

Jason Isbell

Når Popklikk-redaksjonen har plukket ut årets beste plater fra 2015 (i tilfeldig rekkefølge), har hele tiden utgangspunktet vært hvilke skiver vi har hørt mest på i løpet av året. Om de er/var de beste, vet vi først om noen år. Sånn er det bare.

Jadda!

Jadda!

Jason Isbell: ”Something More Than Free”

Opptil flere ganger slår det meg at ”Something More Than Free” er den plata Bruce Springsteen har lengtet etter å lage de siste årene. Både når det gjelder arrangementer og tekster. Noe låter som”24 Frames”, ”Children Of Children”, Speed Trap Town» og ”The Life You Choose” er utmerkede eksempler på.

I mine ører er Jason Isbell fremtiden for de av oss som digger musikk som makter å blande tekst og melodi på en smart og troverdig måte. I min verden er det umulig ikke å like Isbell. Man er rett og slett bare nødt..

Lekkert.

Lekkert.

Sufjan Stevens: ”Carrie og Lowell”

”Carrie og Lowell” har kastet Popklikk inn i et musikalsk univers som både utfordrer og lindrer. Tekstene, som handler om livet og litt til, er både usentimentale og berikende. Det mest beundringsverdige er likevel at Sufjan, ved hjelp av svært enkle musikalske virkemidler, makter å forvandle de enkleste melodilinjer til noe storslått og tidløst.

Vi snakker om en sjelden god plate, ja nesten et lite mirakel, med tanke på hvor lavmælt den er.  ”Carrie og Lowell” hugger uten å vise tenner og den stryker uten å være nær. Og viktigst av alt; den berører, engasjerer og fyrer opp pumpa i det menneskelige maskineriet.

Tommy T

Tommy T

Natalie Prass:”Natalie Press”

Nathalie Prass har, godt hjulpet av Popklikk-favoritten Mathew E. White, laget et av årets vakreste album. Et album pakket inn i nydelige arrangementer der strykere og blåsere  blander seg inn i det meste. Noen ganger midt i fleisen, andre ganger gjemt lengre bak i lydbildet.

Låtene er i utgangspunktet pop’n’soul, men av og til er de såpass funky at det låter både fett og hipt. Melodiene står hele tiden i sentrum, de smyger seg innpå, og etter noen runder har de erobret både hjerte og hjerne.

Misty

Misty

At stemmen til Natalie høres ut som en blanding av Diana Ross, Kate Bush og Dusty Springfield, er mer enn greit nok. At man både nå og da ser konturene av Burt Bacharach bevege seg rastløst rundt i rommet, er også helt innafor.

Tommy Tokyo: ”Hev deg over det derre der”

Tommy-universet er som skapt for de av oss som liker å bli utfordret og omfavnet på en og samme tid. Et univers der låter med det lille store ekstra, skyter opp av jordskorpen.

Årets cover?

Årets cover?

Tekstene, som i stor grad problematiserer tilstanden i oljelandet Norge, oppleves verken som selvhøytidelige eller tilgjorte. Snarere tvert imot. Tommys ord føles genuine og oppriktige. Han synger om det lille livet. Om det som egentlig er viktig. Noe som gjør at man som lytter føler seg både truffet, forbanna, trist og glad på en og samme tid.

At de iørefallende melodiene og den tidvis vindskeive stemmen sender tankene til artister som Neil Young, deLillos, Eels og Kaizers Orchestra, er også med på at stemninga forblir helt topp skiva igjennom.

Joel

Joel

Father John Misty: ”I Love You, Honnybear”

– Nå har du prata om Father John Misty i minst tre måneder. Hvorfor har du ikke skrevet om den nye skiva hans ennå, Lyttelua?

– Ble skada på ridetur i Danmark, Herman. Fullstendig ødelagt.  Fysisk og psykisk.

– Hæ, hva skjedde, mann?

– Jeg ble blåst bort da jeg skulle angripe en vindmølle. Jeg, Nordens Don Quijote, ble slått i bakken av de onde kjempene.

Ooo What Happened

Ooo What A Feeling

– Que?

– Min åndelige kamp måtte bite i gresset. Min virkelighetssans ble satt på prøve. Jeg gråt i tre hele dager. Måtte sy tretti sting i lansen. Hadde det ikke vært for Father John Misty, hadde jeg trolig sittet i velursofaen til Jesus akkurat nå.

– Hva er det med Misty som har fått deg til å gå fra konseptene?

– Han får meg til å tenke på hjembyen til mesterdetektiven Harry Bosch, Los Angeles.

JT

JT

Laurel Canyon. Deilige melodier. Snertne tekster. The Byrds. Dynamitt-Harry. Smørbukk. Paul Simon, John Grant, Jackson Browne, Troika. Rufus Wainwright, Randy Newman.  Og Pommac, seff.

– Noen vil kanskje si at plata er litt hypa?

– Hæ, skjønner ikke spørsmålet. Har du slått deg? Hvor mange knyttnever ser du?

– Au, skjerp deg!

– Det var ikke meg, det var skjebnen. Setter du på Misty en gang til eller?

Dyveke Kuløy

Dyveke Kuløy

Dave Rawlings Machine: ”Nashville Absolete”

Jøye meg for ei plate. Så inderlig vakker og så inni granskaugen gjennomført både med tanke på produksjon, tekster og spelling. Dave Rawling (og Gillian Welch) skaper musikk som trenger litt tid, men når det løsner…gud bedre!

Åpningslåta, ”Weekend”, er så suveren at man nesten blir religiøs, og teksten på det nesten elleve minutter lange tredjesporet, ”The Trip”, er en skikkelig «slik skal det gjøres, folkens».

Mannen i dampen

Mannen i dampen

Med tanke på at ”Short Haired Woman” og ”Pilgrim (You Can’t Og Home) også treffer midt i sjela og sender hjernen rundt på en 360 graders rundreise, er det bare å applaudere og sende gode tanker ut i universet.

Liker du Bob Dylan, Richard & Linda Thompson, Loudon Wainwright III og The Jayhawks, kommer du garantert til å smile fra A til Å etter å ha hørt ”Nashville Absolete”. God tur!

Joel Alme: ”Flytligan”

Joel Almes første svenskspråklige plate, ”Flytligan”, er forbasket bra. Han lager pop’n’soul som treffer lytteren midt i hjertet. Tekstene hans, som handler om ungdomstiden og livet generelt, er svært gode.

Et favorittband

Et favorittband

Blir jeg rørt? Ja. Blir jeg glad? Ja. Begynner jeg å grine når jeg hører låtene ”Våran sort” og ”Aldri bra på livet”. Hver jævla gang! Kan Joel gå på vannet? Vet ikke. Begynner jeg å tenke på Thåströms «Skebokvarnsv. 209″? Absolutt og definitivt!

”Flytligan” svever rundt i et lydbilde som sender tankene til The Velvet Underground, tidlig Bee Gees, Jonathan Richman, Ted Gärdestad og Håkan Hellström. Tidvis er lytteren omringet av lettbente strykere og melodilinjer hentet fra en hylle de knapt visste fantes.

Fremad, folkens

Fremad, folkens

Egil Olsen: ”Ooo What Happened”

”Ooo What Happened” er et lite lykketroll av ei plate som sporenstreks får meg til å tenke på kanonartister som Neil Young, Eels og Steve Forbert. At låtene beveger seg i et landskap midt mellom pop og rock, og at Olsen nå og da slenger inn små doser country, soul og gospel, har medført at Popklikk-redaksjonen har funnet fram noen av de fineste ordene i ordboka når plata har blitt diskutert rundt lunsjbordet.

Tekstene er jordnære og dveler rundt eksistensielle problemstillinger som tvil, vemod, savn og søken etter noe godt og meningsfullt. Det er med andre ord lett å identifisere seg med og bli berørt av ordene som triller ut av høytalerne.

Heartland

Heartland

Thåström: ”Den morronen”

Åpningslåta. ”Gräsfläckar”. Suger seg fast. Knyttneve i magen. Monotone klanger. Kaos. Lykkerus. Klassisk Thåström. Sanger raser forbi. Kniver slipes. Kyss i luften. Maskiner. Støy. Inferno. Ingenmannsland. Alene i skogen. Midtveis i livet. Angsten stiger. Hunder glefser. Sulten vokser. Asken brenner. Skummelt. Vakkert. Vakkert. Vakkert.

Reisen er slutt. Stillheten våkner. Lykken smiler. Kroppen vibrerer. Tenker på Gud. Tenker på Thåström. Blå himmel. Stjernedryss.

Ja. Det er sant.

Terningkast "wow"

Terningkast «wow»

Din tur nå. Du vil ikke angre. Jeg lover. Kors på halsen.

Ingen over. Noe få ved siden av.

Thåström. President.

Dyveke Kuløy: ”Dyveke Kuløy”

Albumet bygges i stor grad rundt Dyvekes stemme og hennes kjærlighet til pianokrakker. Noe som er med på å gi platen en behagelig, men også intens og dramatisk tilstedeværelse. Måten tangentene beveger seg lekende lett rundt i lydbildet, tilfører platen både en struktur og en melodiøs kraft som åpner opp døren til låter fra den øverste hylla i sjappa.

RS

RS

Alle låtene bidrar på hver sin måte til at helhetsinntrykket blir både variert, vakkert, dramatisk og melodiøst. Noe av grunnen til dette skyldes trolig produsent John Agnellos følsomme og kloke tilnærming til Dyvekes sterke sider. Ved å legge inn både steelgitar, cello og tidvis subtile ”gitarvegger”, tilføres plata en musikalsk temperatur som bygger opp under Dyvekes stemme og kjærlighet til pianoet. En tilnærming som tilfører musikken substans, troverdighet og massevis med sjarm.

Erlend Ropstad: ”Det beste vi får til”

Fresh Blood

Fresh Blood

En liten tøtsj Lou Reed her, en stor dose Thåstrôm der, og en sekk full av tekster med hjerte-smerte både her og der og overalt.

Låtene omfavner hverandre på en måte som gjør at «Det beste vi får til» fremstår som ett langt, frigjørende spor. Et spor der engler og demoner flagrer rundt i et rått, melodiøst og dampdrevet lydbilde.

I ly av dampen står det en skjeggete fyr og pælmer på kull for å unngå å rase ned i avgrunnen. En fyr som synger om en stor stein i brystet med en slik kraft at hjertet mitt slår så hardt at jeg knokene blir kritthvite og solen over åsen farger havet rødt.

Deerhunter

Deerhunter

Dawes: «All Your Favorite Bands”

At tankene vandrer til Jackson Browne (som selvfølgelig digger bandet) og Eagles, slik de framstod på midten av 70-tallet, eller for den saks skyld, Dire Straits, Blue Rodeo eller Crowded House, har på ingen måte hindret bandet i å snekre fram et lydbilde som gir dem både særpreg og en egen signatur.

”All Your Favorite Bands” er så tipp at den er helt topp. Om du begynner med låter som ”Somewhere Along The Way” og ”All Your Favorite Bands”, vil du raskt forstå hvorfor Dawes er et av Popklikks nye favorittband.

Årets powerpopDaniel Kvammen: ”Fremad i alle retninga”

Daniel Kvammens debutplate, ”Fremad i alle retninga”, har gjort noe med meg. Den har ledet meg gjennom triumfbuen og ut i åpne landskap jeg ikke visste eksisterte. Den har fått meg til å si faen ta og rasere stua mi. Den har fått meg til danse gjennom dødsriket med en tamburin på hodet. Men viktigst av alt; den har fått meg til å gå fremover i alle retninger.

Geilodialekten og tekstene på plata er uimotståelige. I mitt hode lager Daniel Kvammen eksistensiell pop som får hele kroppen til å gå amok. Han henvender seg til både hode, hofter og føtter og forvandler de store ordene til noe vi alle kan forstå og verdsette. Om jeg skal sammenligne Kvammen med andre artister, vil jeg si at han er en herlig miks av Stein Torleif Bjella, Håkan Hellström og Lars Winnerbäck.

God, gammal, eldst

God, gammal, eldst

Blitzen Trapper:”All Across This Land”

“All Across This Land” er Blitzen Trappers mest tilgjengelige album så langt i karrieren. At dette trolig skyldes at bandet har beveget seg litt bort fra sin tidvis anglofiserte americana, til  mer rendyrket heartland rock, er opplest og klubbet i Popklikk-redaksjonen.

Flere av låtene på ”All Across This Land” fanger definitivt (og absolutt) opp digre nyanser av heartlandere som for eksempel Bruce Springsteen, John Cougar Mellancamp og Steve Earle opp på radaren. Noe som, selv om det ikke er verken spesielt spennende eller originalt, fungerer helt nydelig.

Plata si det

Plata

”All Across This Land” er proppfull av små og store gullkorn som bare vill deg godt. Noe låter som ”Mystery And Wonder”, “Cadillac Road”,”Let The Cards Fall”, ”Low Grows Cold”, “Even If You Don’t” er mer enn gode eksempler på.

Pål Angelskår: “The Cellar Door Was Open, I Could Never Stay Away”

Skal vi tro Popklikk-redaksjonen er The Cellar Door Was Open, I Could Never Stay Away” enda et bevis på at Angelskår er en av Norges beste låtskrivere. Hans evne til å skjære ut melodier fra krøllete silkepapir og skrive tekster med hjerte og hjerne i ett og samme håndtrykk, er sjelden vare.

Josh Rouse

Josh Rouse

For første gang på svært lenge går vi med begeistrede skritt rett i kjelleren. Låter som «Back When The Summer Felt More Like A Year», «Go Get Lost» og «Back To Your House» får oss nemlig til tenke på gjengrodde stier, platespillere og den brune sofaen i kjellerstua til Espen sånn cirka 1986.

Når det er sagt; «TCDWOICNSA» er først og fremst et helstøpt album der alle låtene står godt på egne ben. Så godt at vi triller terningkast «WOW» for både helhet og del. Og sist, men ikke minst; for vokalprestasjonen(e), arrangementene og alle de deilige gitarene.

Songs To Play

Songs To Play

Ron Sexsmith: ”Carousel One”

På ”Carousel One” kliner Ron Sexsmith til med et av sine beste album (som alltid). En plate proppfull med elskverdige melodier og tekster som til og med får oss til å trekke på smilebåndet.

At han stadig vekk sender tankene til Nick Lowe, som er som en husgud å regne i Popklikk-universet, er selvfølgelig et meget stort pluss. Likevel, gjennom flere år og mange skiver, er det ikke tvil om at Sexsmith har skapt sin egen sound og sin egen musikalske visjon.

Stemmen til Sexsmith er fremdeles varm og følsom, melodiene flagrer fremdeles rundt på lette vinger, og de stilfulle arrangementene knytter fremdeles pop, soul, rock og country sammen på en utmerket måte.

Oh Yeah

Oh Yeah

Fjorden Baby!: «Oh Yeah»

Foruten å lage vilt bra musikk, er Fjorden Baby! en herlig fargeklatt på det musikalske kartet. Fulle av energi, galskap, humor, smartness og rytmesans, vandrer de rundt i et musikalsk landskap med minst et bein i Madchester, England.

Å høre på ”Oh Yeah” frigjør en halv dullion endorfiner i lytteren som får armer og bein til å flytte seg både hit og dit og overalt. Fjorden Baby!s kontrollerte kaos er så til de grader frigjørende og livsbejaende at det er klin umulig ikke å smile og klø seg i hue på en og samme tid.

At låtene, som blir dine tjommier før du aner det, fremkaller en begeistring på høyde med en lyden av Fred Perry-serve, er ganske enkelt fantastisk.

lilac cover

No Sad Songs

Matthew E. White: ”Fresh Blood”

Hva er det med denne White, mon tro?  Vel, svært mye. For det første skaper han musikk, som foruten å sende tankene til 70-tallet, blander pop, rock, soul og jazz på en utsøkt måte. For det andre; White er en mann som jobber med detaljene. Du vet, de små, deilige detaljene som smyger seg innpå for hver gjennomspilling og tilfører musikken nytt liv. Og sist men ikke minst;

White er i besittelse av et talent få andre er i nærheten av å besitte. Både som formidler, låtskriver og produsent. At han får meg til å tenke på Paddy McAloon (Prefab Sprout) og Kurt Wagner (Lambchop) er et meget stort pluss.

”Fresh Blood” er stappet full med feelgoodmusikk. Det svinger, det duver og det lindrer. Låter som ”Take Care My Baby”, ”Rock & Roll Is Dead”, «Feeling Good Is Good Enough» og ”Circle ’Round The Sun”, er så slentrende og tilbakelente at de bør nytes i en hengekøye med en kasse pils på fanget.

Band Of Gold: Band Of Gold

I Popklikks ører høres Band Of Gold ut som en herlig miks av artister som Field Music, Joe Jackson, David Bowie, Steely Dan, Fleetwood Mac og The War On Drugs. Artister vi digger herfra til evigheten.

Band Of Gold, bestående av Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle, lager tidløs pop som ikke er redd for å sprike litt i alle retninger. Bandet byr på både klassisk 70-talls rock og soul, elektronika og elementer av jazz.

Produksjonen gir rom til både luftige sprang og nydelige detaljer. Band Of Golds debut er faktisk så vellagret og snerten at bandet, tro det eller ei, har laget gull.

The Lilac Time: «No Sad Songs»

På sitt niende album plasserer Stephen Duffy og The Lilac Time prikken elegant over i’en. «No Sad Songs» er et dypt romantisk album, fylt av låter om tro, håp og kjærlighet. Nå og da kan det høres ut som foran nevnte Paddy McAloon har vært en tur innom på kaffe, andre ganger flyr tankene til Van Morrison og Nick Drake.

Enkelte av låtene er så inderlige og vakre at pumpa går fullstendig amok. Noe som i stor grad skyldes at lydbildet fylles opp med blåsere, lettbente kassegitarer og en og annen banjo eller steelgitar.

Om dagen er litt trist og lei er «The First Song Of Spring», «The Wedding Song», «Prussian Blue» og tittelåta som blå resept å regne. Og når sola treffer vinduskarmen,  er det bare å svinge seg etter svansen med «Babylon Revisited» som følgesvenn.

Deerhunter: ”Fading Frontier”

Utrolig nok tok det litt tid før ”Fading Frontier” falt på plass. Urolig fordi jeg nå har fått fullstendig dilla. En dag uten popperler som ”Living My Life,”Breaking”, ”Duplex Planet”, ”Snakeskin” og ”Carrion”, gir meg så sterke abstinenser jeg må ned å sniklytte midt på natta.

Deerhunter har, mot normalt, valgt å krydre lydbildet med en rekke elektroniske virkemidler. Noe som har tilført bandet en behagelig og dypt melodiøs retning bandet tidligere har manglet. Det låter både snertent og fenomenalt. Og det er jo ganske stilig, ikke sant?

Caddy: «Caddy»

Har Tomas Dahl, aka Caddy, gitt ut et av årets beste powerpop-album? Skal vi tro Popklikk-redaksjonens såpevaskede ører, er svaret jipp, japp og jupp.

Albumet består av tidvis storslagne låter  med assosiasjoner til storheter som Brian Wilson, Tom Petty og The Cars. Hver bidige gang Bendik Brænnas saksofon skyter fart på, ”Wherever You Go, revner både Dahl og Popklikk-redaksjonen av begeistring.

Dahl har tilført låtene så mye power at lytteren garantert kommer til å smelle i bakken av begeistring sånn cirka 11 ganger i løpet av ferden.

Josh Rouse:”The Embers Of Time”

Josh Rouse har en enorm evne til å trylle fram melodier som setter seg fast i øret. Når dette toppes med en myk og varm stemme, er det umulig ikke å digge musikken som renner ut av hans skarpe og kreative hjerne. En hjerne som ved denne anledningen dveler rundt eksistensielle problemstillinger vi alle kan kjenne oss igjen i.

Det tok en runde eller to før jeg slapp jubelen løs, men nå svinser og svanser låtene forbi med smilefjes opp til hårfestet. ”The Embers Of Time” er fylt med låter med begge beina planta i popen og rockens tegn, krydret med både elementer av country, blues og jazz både litt her og litt der. At sangene sender tankene til artister som Neil Young, Bob Dylan, Ryan Adams, Conor Oberst, Glen Campell og Prefab Sprout, svekker på ingen måte lytteopplevelsen.

Squeeze:”Cradle To The Grave”

Ja og hurra! Endelig er Squeeze tilbake med nye låter etter 17 år i tenkeboksen. Og jaggu makter et av Popklikks favorittband gjennom å levere de berømte varene også. Pur pop, folkens! Lykkebarometeret har gått klin kokos og Espen har bestemt at alle lunsjpausene fram til julen 2016 skal fylles med kun Squeeze-låter.

Ukritisk nostalgi, sier du? Pøh, bare krystallklar kjærlighet og erkjennelsen av at de gamle heltene har skjønt greia. Noe du også vil forstå etter å ha fylt hodet ditt med låter som ”Cradle To The Grave”, ”Nirvana”, ”Open” og ”Sunny.

Robert Forster: «Songs To Play»

Nok en Popklikk-favoritt som leverer etter mange års stillhet. Selv om Forster er mest kjent fra geniale The Go-Betweens, har han mange meget diggbare soloskiver i sekken. ”Songs To Play” er intet unntak. Et must for musikkelskere.

Og nå orker jeg ikke å skrive mer… Kos dere med spillelista under. Snakkes!