688BB45B-1477-439E-9E5F-040255E0B345Å velge ut de 25 beste norske platene fra 2019 har ikke vært lett. Det var langt lettere å konkludere med at det har vært et sabla bra år for norsk musikk.

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 25 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder.

Når det gjelder toppen av pallen, ble kampen så hard at det endte med en delt førsteplass.

Ok, da kjører vi:

1. The Switch: «Birds of Paradise» (album)

The Switch har laget et meget vellydende album; de sier selv at noe av målet har vært å lage en gjennomført lydopplevelse. «Birds of Paradise» er en plate som er skapt for godlytting i den beste plassen foran anlegget eller med noen gode hodetelefoner.Ikke misforstå: det er ikke en plate kun for medlemmer av hifi-asylet. Låtene står fremst her. Åtte i tallet, alt fra relativt konsise pop-låter til et par mer utflytende eksperimenter i gitarpopens randsone. «Eyes Up» åpner det hele, en intrikat pop-låt med ganske sterke elektroniske impulser og en bunn som ikke er helt vanlig i den streitere delen av gitarpopen før låta tilføres mye luft i refrenget med nydelig koring og strålende vokal fra Sagbråten. Låta setter standarden, melodiene som ligger til grunn er sterke, men det er de intrikate arrangementene og små instrumentelle innstikkene som virkelig stikker seg ut på «Birds ofParadise», en plate som vise seg å bli et stykke norsk pophistorie. (Espen D.H.Olsen)

1. Ida Jenshus: «From This Day On» (album)

På sitt sjette album kliner Ida Jenshus til med et usedvanlig melodiøst og vakkert album der pop, rock og country kastes opp i den samme musikalske gryta. Og dæven som hun synger! Jenshus’ stemme er så fintfølende, finstemt og nydelig at man av og til må klype seg i armen. For meg er «From This Day On» først og fremst et popalbum, der det umiddelbare og sofistikerte sitter i forsetet. Når det er sagt; At jeg ofte tenker på artister som Kate Bush, Maria McKee og Kirsty MacColl, forteller noe om det musikalske spennet på skiva. Noe det spenstige og luftige lydbildet, som tilfører flere av låtene en nesten drømmende og mystisk dimensjon, skal ha mye av æren for. Når så godt som alle låtene lokker fram jubelbrølet inni meg, sier det seg selv at dette er en aldri så liten triumf av ei plate. (Espen A. Amundsen)

3. Frank Hammersland: «Atlantis» (album)

Låtene på «Atlantis» er relativt lyse i arrangementene og instrumenteringen, men det ligger et alvor og livserfaring i flere av tekstene. Det er ikke alltid verden går på skinner, for noen av oss verre enn andre. Som for eksempel i den den bass-drevne balladen«Monday». Etter to-minutters pop-perlen «Down the Milky Way», dukker min favorittlåt opp: «Hours in the Ashtray». Det må være en av de fineste pop-låtene som er sluppet i Norge de siste årene. Her crooner Hammersland om det å kjempe mot de mørke skyene vi av og til opplever. «Atlantis» er ikke like umiddelbar som en del av Frank Hammerslands tidligere plater og prosjekter. Melodiene smyger seg litt mer under radaren, men etter flere lyttinger kommer både de og de fine arrangementene klarere fram i dagen. (EDHO)

4. I Was A King: «Slow Century» (album)

På «Slow Century» har I Was A King gått «ad fontes» og hanket inn selveste Norman Blakefra Teenage Fanclub som produsent. Ringen er altså tilsynelatende sluttet siden bandet slo gjennom med singelen «Norman Bleik» på debutplata fra 2009Resultatet er en slående bra plate der myk powerpop av og til møter et litt drømmende pop-uttrykk kjent fra Anne Lise Frøkedals soloplater. Powerpopens skimrende gitarer og en stødig rytmeseksjon er basisen i de fleste låtene, men det er virkelig vokalharmoniene og samsyngingen til Strømstad og Frøkedal som løfter det hele ett hakk eller to. «Slow Century» er en effektiv og konsis plate. De tolv låtene gjøres unna på rundt halvtimen. (EDHO)

5. Erlend Ropstad: «Brenn siste brevet» (album)

Erlend Ropstad leverer med trass, vilje og ubøyelig opposisjon, ni nye låter. Alle er av høy kvalitet.  Samtidig gir han nytt håp til rock med engasjement og høyspente elektriske gitarer. Det er ikke behov for fredning, støtteordninger eller musealt eierskap, likevel. Denne plata er fandenivoldsk fresk og tidsmessig relevant. På «Brenn siste brevet» er det mye å like. Et insisterende deja vu med musikkens rungende frihetsbrøl. Sangene kan knyttes til en stolt svensk/norsk tradisjon, med inspirasjon fra Springsteen på sitt aggressivt og melodisk beste. (Eivind Sigurd Johansen)

6. The Loch Ness Mouse: «The Loch Ness Mouse II» (album)

Allerede etter første gjennomlytting var det aldri tvil om at musikken på «The Loch Ness Mouse II» er både spenstige og svært tiltalende. Vi snakker elegante bevegelser over lista og myke landinger. Vi snakker låter som henger sammen som perler på en snor, og bør høres som en helhet snarer enn som enkeltlåter. Og vi snakker en produksjon med så mye luft, kjærlighet og estetisk teft at lykketermometeret slår hjul. The Loch Ness Mouse viderefører mye av den samme estetikken og elegansen som løftet deres forrige album rett til himmels. Kanskje litt mer nedpå denne gangen, men bandet lager fortsatt poplåter som er både myke, elegante og uimotståelige. (EAA)

7. Pelicat – «Pelicat» (album)

Du verden som vi har gledet oss til denne plata! De tre singlene Pelicat slapp i løpet av 2018 holdt så høy klasse at vi måtte gni oss i ørene hver gang de stupte mot oss. Tre låter som selvfølgelig er med på bandets selvtitulerte debutalbum. Et album som er fylt med så mange fantastiske låter at vi allerede nå kan utrope det til et av årets beste. For om man liker melodiøs pop et sted midt i mellom The Beatles, Steely Dan, Harry Nilsson, The Feeling og ABBA blir det knapt bedre enn dette. (EAA)

D0639A11-6DC9-41E4-9360-358A7FE0DB4A

8. Unnveig Aas – «Young Heart» (album)

Å finne de gode melodiene på «Young Heart» er pippienkelt. De er nemlig overalt! Noe som igjen får meg til å tenke at «Young Heart» muligens er en smule bedre enn forgjengeren, «Old Soul». Men bare en smule, for begge skivene har definitivt wow-faktor. Akkurat som stemmen til Aas, en stemme som er kledd for de fleste anledninger. At «Young Heart» rusler rundt i et musikalsk landskap som kan beskrives som country/ americana, er det ingen tvil om. Her er det gjort plass til både steelgitarer og hestevrinsk. Men det er også satt av rikelig med plass til poppete og melodiøse vibber. Den utsøkte og varme produksjonen, der kassegitarer og tangenter ofte dominerer, tilfører låtene både substans og luft mellom tærne. At tekstene, som i hovedsak handler om tvil, savn og vanskelige valg i kjærlighetens navn, holder høy kvalitet, bidrar også til at «Young Heart» oppleves som et svært vellykket album. (EAA)

9. Jørund Vålandamyr & Menigheten: «Til dere som er lykkelige» (album)

 Med sin norskspråkelige debut, «Til dere som er lykkelige», fyrer sørlands-sangeren Jørund Vålandsmyr av startskuddet for en unik norsk americana-subsjanger, «Black Americana». Et uttrykk der lyset i tunnelen i beste fall er toget som kommer mot deg. Vålandsmyr er en sanger som fortjener å nevnes sammen med mer kjente norske rockstemmer som Paal Flaata, Sivert Høyem og Morten Harket. Han kan på stående fot være Roy Orbison eller en hvilken som helst for lengst avdød honky-tonk-sanger fra countrymusikkens vokale glansdager på 1960/70-tallet med bandet Honky Tonk Heroes. De elleve sangene som utgjør Til dere som er lykkelige er gjennomgående så triste, så defensive, så håpløse, at de egentlig bare kan høres på helt innerst inne i honky-tonken på en folketom mandagskveld. «Til dere som er lykkelige» var 2019s mest originale norske americana-album. (Tom Skjeklesæther)

10. Beezewax: «Peace Jazz» (album)

Kraftpop og gitarpop av den typen vi hører på «Peace Jazz» forbindes ofte med noe ungdommelig. Beezewax viser at man kan bringe noe vitalt til sjangeren også etter lang fartstid og noen pauser. Det er rett og slett en veldig bra plate de har laget, kjennetegnet av driv og energi, men også ettertanke og noe mer dvelende, både instrumentelt og tekstlig. Det høres at vokalist og låtskriver Kenneth Ishak er produsent, her er det skrudd et distinkt og detaljert lydbilde som utfyller de obligatoriske gitarene. Dette hjelper også de litt lengre låtene, som det er flere av på plata. «Peace Jazz» er gitarpop som ofte strekker seg over treminuttersformelen, i varierte låter der gitarer, keyboard og strykere sømløst beveger seg inn og ut av lydbildet. (EDHO)

11. The Secret Sound of Dreamwalkers: «Whirlwind» (album)

I platas midtparti lar The Secret Sound of Dreamwalkers gitarene våkne litt mer til liv. «Drink Sink Dive» rocker mer enn det meste på folk-scenen i dag, mens «Carry Your Shit Around» sender tankene i retning av Madrugadas drama-fylte rock. Aasvang imponerer igjen i et bittert oppgjør med en signifikant annen. Den støyete avslutningen inkluderer en sitar, og vi er plutselig kastet tilbake til sen 60-talls rocke-estetikk! Etter denne rockeutblåsingen er «Wind and the Rain» nesten for pop å regne, mens tittelsporet «Whirlwind» kanskje er albumets mest konvensjonelle folk-låt, med et strøkent lydbilde som kunne gått rett hjem i California på 1970-tallet. Når avsluttende «Aching Street» sakte mediterer seg av gårde smiler jeg, tenker på Gillian Welch og at vi er heldige å ha band her i gamlelandet som utfordrer både seg selv og lytteren med musikk som både er «enkel» og kompleks på samme tid. (EDHO)

12. Peer Nic: «Highland/Lowland (album)

Det detaljerte og delikate lydbildet, sydd sammen av Rune Berg, tilfører låtene en sjelden melodiøs kraft. Omringet av fioliner, store doser elegant gitarspilling og Peer Nics varme og behagelige stemme, vandrer tankene ofte til britisk folkrock på 70-tallet og en av mine favoritter på 80-tallet: Martin Stephenson And The Daintees. Godt hjulpet av Christer Knudsen, Frank Hammersland, Lise Volstal (fiolin), Marie Tveiten (fiolin), Det Makedonske radio og symfoniorkesteret og Rune Berg, har Peer Nic laget et av årets beste norske album. (EAA)

13. The Needs: «You Need The Needs» (album)

«You Need The Needs» er herlig ukomplisert pop-punk med et par tendenser mot en slags powerpop. De tolv låtene tar ikke mer enn 26 minutter. Pang, så kan du spille den en gang til! For dette er ganske uimotståelig og fengende saker. De tighte riffene dominerer, Brænne synger med litt mer pondus enn på soloplatene, og rytmeseksjonen er tight som et velpolert amerikansk pop-punkband med en hit eller to på listene. Albumet avslutter med to kjempelåter. Først «First to Go» som er nærmest det uttrykket Brænne har hatt på egne soloplater, en litt mer poppa låt, med synth og litt mindre trøkk. Et finfint og velkomment avbrekk fra de andre, mer direkte låtene. Til slutt serverer Oslo-bandet «Stay at Home Friend» som kanskje er platas beste. En kombinasjon av alt det beste plata består av. Skurrete, men konsise gitarer, trøkk i trommene og en smittende melodi! (EDHO)

14. Spielbergs: «This Is Not The End» (album)

Kompromissløst, tett og euforisk. Dette er tre adjektiver som datt i hodet etter å ha hørt et drøyt minutt av åpningslåten «Five On It» på debutplaten til Spielbergs. Etter en EP og noen digitale singler høres denne langspilleren ut som en liten triumf. Spielbergs spiller engasjert indie-rock med hint av både power-pop, hardcore, shoegaze, pop-punk, støy-pop og, om jeg får lov, «post-rock». Dette blir kanskje i overkant mange merkelapper, jeg ser den, men saken er at Spielbergs er et band som har tatt veldig mye av det som var kult med 90-tallets indieæra og skapt sin egen lille lomme i en ellers ganske overbefolket sjanger. (EDHO)

15. Obijan: «Holoprogram» (album)

Obijan aka Jan Eivind Bertelsen (Fjorden Baby!) sitt andre album er en aldri så liten triumf. Omgitt av et luftig og krystallklart lydbilde pøser Bertelsen ut 10 låter som veksler mellom  å leke seg i et musikalsk landskap der pop, elektro, soul og reggae dominerer. Den suverene tittellåta hadde passet fint inn på opptil flere The Style Council-album, og platas første singel, «Ut av denne verden», er en av årets fineste poplåter så langt. Andre favoritter er «Så lenge eg lever», «Sånn som det her» og «Uansett». Sistnevnte fremstår i all sin enkelhet som en poplåt med gullkanter. At tankene nå og da går til Manchester og Fred Perry er selvfølgelig et kvalitetstegn. Så joda, vi snakker oppsig, folkens. Skikkelig oppsig! (EAA)

16. Local Store: «Magpie and the Moon» (album)

For en sommerbris av et album dette er! Helt ut av det blå for denne anmelderen, har LocalStore sluppet sin debutplate. Der første som slo meg var hvor uanstrengt, friskt og «florlett» «Magpie and the Moon» hørtes ut. Med florlett mener jeg ikke at dette er enkle saker som gjør seg best som bakgrunnsmusikk når oppvasken tas. Jeg tenker mer på at plata framstår som lett og ledig, som organiske låter kledd i et friskt og tiltalende lydbilde. De fleste låtene på plata kjennetegnes av tålmodighet, det er lite som haster av gårde eller utføres med dårlig tid eller rastløshet. «Yellow Umbrella» er typisk for plata i så måte. Dette er en nydelig folk-ballade som sakte bygger opp mot en perfekt temperert gitarsolo. En tidlig favoritt på plata. (EDHO)

17. Jack Stillwater: «Norwegicana» (album)

På sitt fjerde album leverer Jack Stillwater sitt beste album så langt. Et album som blander rock og americana på en så fin måte at bandet burde lekt seg på lister i langt flere land enn Norge. Produsent Bendik Brænne har foruten å skru på de aller fineste knottene, også bidratt med stor suksess som låtskriver sammen med bandets gitarist og sanger, Terje Espenes. JS lager først og fremt melodiøse sanger som henger på det samme hjørnet som musikken til Bruce Springsteen, Tom Petty, Chris Isaak og Sam Outlaw. Lydbildet, som nå og da krydres med blåsere, tilfører låtene en variasjon der det er plass til både varme, ettertenksomhet og trøkk. (EAA)

D8C96B87-DF16-47D0-9A58-3BDB0D15D0F5

18. Signe Marie Rustad: «When Words Flew Freely» (album)

«When Words Flew Freely» skaffet Rustad både topp kritikker, en opptreden på mainstream TV (Lindmo) og en godt mottatt oppvarming for, og opptreden sammen med, Madrugada på Sentrum scene. Rustad rendyrker sine ofte dvelende melodier, gjennomarbeidede tekster og ekspansive arrangementer til en egenart som gir americana-musikken noe som mer og mer høres ut som et norsk særpreg. Sammen med blant andre Darling West, Malin Pettersen, Louien og The Secret Sound of Dreamwalkers, lager Signe Marie Rustad musikk som er i ferd med å seile opp på sida av norsk jazz og black metal som et uttrykk med stort internasjonalt potensiale. 2020 kan brått bli året da norsk cowgirl-blues for alvor inntar East Nashville. (Tom Skjeklesæther)

19. The Sideways: «Can’t Wait to Arrive Somewhere» (album)

The Sideways spiller en form for indie-pop med beina godt plantet i amerikansk alternativ-rock, frontet av band som for eksempel Death Cab For Cutie. Jeg tenker også på de norske indie-veteranene Beezewax og nyere amerikanske band som Bonny Doon og Nap Eyes. Det låter med andre ord konsist, godt arrangert og til tider ganske «stort», men samtidig med en evne til å låte inderlig som i «As I Drove Off», «A Man Behind Glass» og avsluttende «The End». Flere av låtene strekker seg utover tre-minuttersmerket som kjennetegner de innenfor sjangeren som er nærmere power enn indie. Mellotronen i «Can’t Wait» minner ikke rent lite om Motorpsycho i «pop-perioden» deres på sent 90-tall. The Sideways kanaliserer 90-tallsmusikken på en forbilledlig måte. (EDHO)

20. The Late Great: «Temporary Love Songs» (album)

The Late Greats andre album er en tour de force i mid-tempo folkrock med beina godt plantet i americana og heartland-rock. Sett på denne og kjør gjennom skogen, over vidda eller langs vannet og du får en fin tur, garantert!Flertallet av de elleve låtene på «Temporary Love Songs» følger denne veien. Det er melodiøs og engasjert rock preget av driv og energi. Vokalist og låtskriver Thomassen serverer tekster om kjærlighetens og livets irrganger, levert med stødighet og urokkelig tro på sangens viktighet. En klassisk rockeartist som Neil Young, Bob Dylans 70-tallsperiode og Bruce Springsteen, er nærliggende referanser. (EDHO)

21. Frida Ånnevik – «Andre sanger» (album)

Det spesielle med denne plata er at den kun består av coverlåter. Men, siden åtte av låtene opprinnelig er skrevet på engelsk, har Ånnevik omdiktet de til norsk språkdrakt. Det gir dem en egen stemning og Ånneviks stemme trer forbilledlig fram i lydbildet, både tekstlig og musikalsk«Søtten år» er en helt fantastisk fin ballade, opprinnelig skrevet av folk-artisten Janis Ian, men den høres virkelig ut som den er Ånneviks egen låt. Det er noe genuint over framføringen her. Astrid S-hiten «Think Before I Talk» er blitt til «Tenkt meg om», en finfin pianodrevet låt med perfekt temperert perkusjon under Ånneviks gode stemme. «Det jeg vil ha (fra deg)» er en herlig fornorsket utgave av den Spice Girls’ monsterhit-pop. Ånnevik har gitt ut et album som åpenbart burde appellere både til de av oss som liker at ting ikke er helt «hovedstrøms» og de som er glad i streitere pop. (EDHO)

22. Levi Henriksen & Babylon Badlands: «De utålmodige av hjertet» (album)

Kongsvingers store sønn, Levi Henriksen, og bandet hans, Babylon Badlands – også kalt det beste bandet i himmelen! – leverer så det holder på sitt tredje album på like mange år, «De utålmodige av hjertet». Nå spiller og synger han bedre enn noen gang, og har skrevet ni av ti låter på albumet. Åpningssporet «Levebrød» er skrevet av Vidar Sandbeck, og Levi Henriksen lagde sin egen versjon av den da han i 2018 mottok Vidar Sandbecks kulturpris, «Regnbågabrua». Babylon Badlands er litt mer pop-preget her enn på resten av albumet. Henriksen har med seg Erlend Ropstad på den tøffe rockeduetten, «Hjertet mitt er en hund». Ellers synges det om oppvekst i Kongsvinger, røtter, takknemlighet til foreldre og arbeidsfolk. Noe «Som Glomma skynder seg mot Fredrikstad (for å bli hav)» og «Arbeidsliv» er utsøkte eksempler på. (Terje B. Granli)

23. Minor Majority: «Napkin Poetry» (album)

Disse poprock-låtene sys sammen av Minor Majoritys sterkeste særpreg, som er samspillet mellom tekster, melodier og Pål Angelskårs lett gjenkjennelige, troverdige og lett vibrerende vokal. De andre i bandet bidrar med krystallklare instrumentinnslag i en åpen og luftig produksjon: perfekt tempererte trommer, stødig bass, «klassisk» pop-piano og sist, men ikke minst, noen litt tilbakeholdne, men stødige gitarsoloer. «Napkin Poetry» var en perfekt inngang på det nye året som nå er over. Den er melankolsk og nostalgisk, men også levende og håpefull(EDHO)

24. Trond Svendsen & Tuxedo: «Smalltown Stories» (album)

På sitt andre album har Trond Svendsen & Tuxedo snekra sammen musikk der rock og americana smelter sammen på perfekt vis. Godt hjulpet av et lydbilde der det er plass til både gitarøs, blåsere, fele, orgel og trekkspill, treffer de fleste låtene blinken med god margin. Svendsens mørke og kraftfulle stemme puster liv i låtene, og sender tankene til karer som Joe Ely og Paal Flaata. Tekstene, som ofte handler om livets mange fartsdumper, tilfører låtene både substans og troverdighet. Om Svendsen hadde sunget på svensk kunne enkelte av sangene på «Smalltown Stories» passet fint inn i katalogen til Eldkvarn, en svensk institusjon som har mye til felles med en viss fyr fra New Jersey.(EAA)

25. Jens Carelius: «OPSI» (album)

Jens Carelius synger med klart mer autoritet enn på tidligere plater, det er større bredde. Dette kjennes som et helhetlig verk som bør lyttes til i ett strekk. Lyden er «stor». Den rommer både akustisk klimpring, «konkrete» popsekvenser og langt mer utflytende, nærmeste proggete rock. Produksjonen er skrudd sammen til et komplekst lydbilde som bør ha lang holdbarhet for de som tar tiden til hjelp. «OPSI» er en stor overraskelse og en bragd av et album. Jeg leter etter referanser, men de er egentlig overflødige. Dette holder fjellstøtt som en plate i seg selv. Eller for å bli litt pompøs (det må være greit i denne sammenhengen!) og parafrasere tysk filosofi: «OPSI» er Ding an Sich. (EDHO)