"The Next Day"



Ikke gå glipp av platene som skulle vært på listen over årets beste, men som ble droppet på grunn av en eller annen dust i redaksjonen
.

Da Popklikk lagde liste over årets beste musikk var det mange skiver som ble kastet opp luften og undersøkt med kikkert.

Platene som svevde rundt i atmosfæren var håndplukket av Popklikk-redaksjonen som på forhånd hadde bestemt seg for at det kun var plass til 30 skiver. En nesten umenneskelig oppgave for en redaksjon med musikk i blodet.

Da valgene var tatt satt alle igjen med personlige favoritter som ikke hadde nådd opp. Noe som første til en del banning og noen trøstedrinker. En snodig seanse som endte med at redaksjonen ble enig om å lage en egen artikkel om platene som skulle vært med om det ikke hadde vært for at en  eller annen dust i redaksjonen hadde brukt vetoretten sin.

John Grant

Redaksjonen har supplert spillelisten nederst i saken med låter vi mener fortjener ekstra oppmerksomhet selv om de ikke er å finne på årets beste plater.

Bill Ryder- Johns: ”A Bad Wind Blows In My Heart”

Hele redaksjonen er enige om at Ryder-Johns skulle vært med. En gedigen glipp. Liker du britisk popmusikk og Simon and Garfunkel er det bare å kjøre på.

David Bowie: “The Next Day”

Noen i redaksjonen synes “The Next Day” er litt ujevn, andre synes Bowie er Starman. Men alle er enige om at tittelåta, ”Where Are We Now?” og ”You Feel So Lovely You Could Die” har ambisjoner om å snike seg inn på den neste doble “Best Of”- skive Bowie gir ut.

Foxygen: “We Are The 21st Century Ambassadors Of Peace & Magic”

Årets The Kinks-album med killerlåter som “San Francisco” og “No Destruction”. Nostalgi på sitt beste. Melodiøst og stilig.

John Grant: “Pale Green Ghosts”

Grants forrige plate, “Queen Of Denmark”, er allerede en klassiker. ”Pale Green Ghosts” er snedig og utfordrene, men litt for ujevn i følge flertallet. En i redaksjonen truet med å gå hjem om denne ikke kom blant de 30 beste.  Noe vedkommende også gjorde (sånn cirka klokken 05:37)

Bill Ryder-Johns

Paul McCartney: “New”

Den beste skiva til McCartney på lenge, men god nok? Enkelte mente det, andre begynte å fnise. Litt som med Bowie, egentlig.

Arctic Monkeys: ”AM”

Bra låter, fin variasjon. Fred Perry møter seg sjøl i døra. Stilig. Tøft. Litt forutsigbart.

Seven Doors Hotel: “The Arcade”

Flere mente at “The Arcade” var selvskreven. I ettertid er vi fremdeles usikre på hvorfor den ikke nådde opp. ”The Arcade» er en glimrende countrypop-plate med armene rundt  Tom Petty og  The Jayhawks.

Vit Päls: «Agd”

Svensk pop på sitt beste. Utfordrer og fenger på en og samme tid. Tittelåta er helt suveren. Pluss for tøft cover.

Halden Electric”: “Women”

Liker du artister som Neil Young, Bruce Springsteen, The Waterboys, Son Volt og Lambchop, er det bare å smelle på seg øretelefonene. Bra tittel.

Nick Cave

The Wild Feathers: “The Wild Feathers

En fin banding av tøffe rockere og fine countryballader. Popfolket satte seg på bakbeina. Super skive som røyk ut på grunn av sjangerkvotering. Politikk.

Nick Cave & The Bad Seeds: “Push The Sky Away”

Vi synes det er veldig deilig at Cave har lagt gitarene litt på hylla og nok en gang vandret inn i skogen. Den mystiske og introverte Cave er tilbake.

Ron Sexsmith: «Forever Endeavour»

Ron Sexsmith lager ikke dårlige plater. Var lenge inne på lista, men ble trolig vraket fordi en i redaksjonen rett før deadline mente at coveret ikke var fint nok. Vi tar selvkritikk.

Manic Street Preachers: ”Rewind The Film”

En lekker skive som folk med popfot vil elske. ”Show Me The Wonder” er så fin at den nesten ikke kan bli finere. Og da er den fin, da.

Haim: ”Days Are Gone”

En popete elektroversjon av Fleetwood Mac vil alltid sjarmere Popklikk-redaksjonen selv om enkelte synes det blir i overkant mye lyd for lydens skyld.

Brendan Benson: ”You Were Right”

Herlig powerpop ispedd store doser soul som fortjener mye oppmerksomhet. Brendan får oss til å tenke på Big Star, The Who og The Rubinoos. Snadder for musikknerder.