65DCA50F-4069-43A8-9B9D-017143AB6162Plateanmeldelse: Fruit Bats – «Gold Past Life» (album)

Jeg har tidligere hørt noen enkeltlåter av Fruit Bats som jeg har satt stor pris på som for eksempel superfengende «Humbug Mountain Song» hentet fra bandets forrige album «Absolute Loser». Men jeg har aldri brukt særlig mye tid på Fruit Bats.

Da «Gold Past Life» dukket opp var jeg derimot en anelse spent. Singlene som ble strødd ut før plata ble sluppet hadde imponert meg såpass at jeg hadde trua. Noe jeg hadde all grunn til. «Gold Past Life» er nemlig et strøkent album.

Fordi bandet alltid har fått meg til å tenke på artister som Crowded House og Paul Kelly, har jeg alltid tenkt at Fruit Bats må være fra enten Australia eller New Zealand. Der tok jeg grundig feil, bandet kommer definitivt fra U.S.A. Jeg tenkte også at musikken har mange likhetstrekk med The Shins, og der fikk jeg delvis rett all den tid bandets frontfigur, Eric D. Johnson, har turnert med nettopp The Shins.

Kort oppsummert betyr dette at Fruit Bats i mine ører har mange likhetstrekk med favorittartister som Crowded House, The Shins og Paul Kelly. Og etter å ha hørt «Gold Past Life», produsert av Thom Monahan med fortid i Pernice Brothers, kan jeg også trekke Pernice Brothers, Kinks og Supertramp opp av hatten. Hvilket igjen betyr at Fruit Bats lager svært melodiøs popmusikk som det er nesten umulig ikke å bli svært glad i.

Låtene på «Gold Past Life» er pakket inn i et varmt, luftig og delikat lydbilde der både tilbakelente synther og steelgitarer leker seg i bakgrunnen. Det føles nesten som om låtene svever rundt i en luftballong. Flere av sangene drives framover av ivrige kassegitarer og tangenter som tilfører musikken en positiv og smittende energi. Noe tittellåta, «Drawn Away», «A Lingering Love» og «Mandy From Mohawk (Wherever You Would Be)» er herlige eksempler på.

Men også når tempoet senkes en anelse, som på «The Bottom Of It», «Cazadera», «Your Dead Grandfather» og «Dream Would Breathe», slår låtene gnister. Når platas tre ballader, «Ocean», «Barely Living Room» og «Two Babies In Michigan», også treffer blink, er det bare å sette elleve kryss i taket og vurdere å hente fram barnetroen igjen. For jeg er definitivt frelst!

Plateanmeldelse: The Pearlfishers – «Love & Other Hopeless Things»

Enkelte plater får meg til å tenke at dette må jo alle like. Jeg snakker om musikk som er så umiddelbar og melodiøs at bare tanken på at noen ikke elsker akkurat denne musikken oppleves som fullstendig absurd.

The Pearlfishers «Love & Other Hopeless Things» er en sånn plate. En plate med så mye overskudd, melodiøsitet og godvilje at jeg begynner å smile bare jeg tenker på den.

Drivkraften, låtskriveren, sjefen og vokalisten i Glasgow-bandet The Pearlfishers heter David Scott. En fyr som i ung alder må ha ramla ned i «sånn lager man jæskla gode poplåter»-gryta. En fyr som fortjener et langt større publikum enn han har fått så langt. Når det er sagt: Scott og The Pearlfishers har opp gjennom årene mottatt mye skryt av en haug journalister, og har helt sikkert mange trofaste fans. Men, med tanke på hvor bra dette bandet er, burde de toppet listene og blitt spilt på radioen stort sett hele tiden.

Fra og med «The Strange Underworld of the Small Poppies» fra 1996, har The Pearlfishers med jevne mellomrom pøst ut små musikalske mesterverk. Album som «Across The Milky Way» og «Sky Meadows» burde være obligatoriske innkjøp for folk som digger artister som Burt Bacharach, Beach Boys, Prefab Sprout og Aztek Camera.

The Pearlfishers lager symfonisk soft-pop pakket inn i et lydbilde som strekker seg mot himmelhvelvingen. Vi snakker et hav av tangenter, kassegitarer, nydelige harmonier, strykere og blåsere som på sofistikert vis pakker inn Scotts svært melodiøse, oppløftende, melankolske, gladtriste og nostalgiske musikk.

Noe som selvfølgelig også er tilfellet på «Love & Other Hopeless Things», et album bestående av 11 låter som holder et så høyt nivå at det synes meningsløst å fremheve enkeltlåter. Selv albumets eneste instrumentale spor, «A Woman On The Verge Of Becoming A Cyclist» (for en tittel!), treffer blink.

Når du har hørt gjennom hele plata er sjansen derfor stor for at du umiddelbart rykker tilbake til start. En start som begynner med den vidunderlige tittellåta og forsetter med den minst like vidunderlige singelen «Could Be A Street Could Be A Saint».

At The Pearlfishers siste bidrag til menneskeheten allerede nå kan kåres til årets sommerplate hersker det heller ingen tvil om. Så det så!