1.      The Duke & The King- Long live The Duke & The King (Silva Oak/ Loose)

Woodstock folk-soul kollektivet med røtter i Felice Brothers treffer innertier med et andrealbum som fusjonerer de beste sidene ved svart og hvit americana. Toppet av årets beste sang, ”Shaky”.

2.      Ray LaMontagne and the Pariah Dogs- God willin´ & the Creek don´t rise (RCA/ Sony)

Ray LaMontagne, en av den moderne folkrockens aller fineste sangere, har fått seg bransjens beste backinband, The Pariah Dogs, og leverer, helt i tråd, sitt beste album.

3.      Elton John/ Leon Russell- The Union (Mercury Records)

Ridder Elton John redder sitt eget forbilde, og vår alles ultimate kultrocker Leon Russell, fra ufortjent obskuritet. Årets hyggeligste livbelte, produsert av allestedsnærværende T-Bone Burnett.

Les også Espens beste plater her

4.      Robert Plant- Band of Joy (Decca)

Muligens til irritasjon for alle som håper på en Zeppelin-gjenforening, fortsetter Robert Plant sin ekspedisjon inn i musikken som var hans opprinnelige inspirasjon, amerikansk blues, soul og country. Med Buddy Miller, musikkens beste buddy, som co-produsent.

5.      Diane Birch- Bible Belt (S-Curve/ EMI)

Nytt bekjentskap 1, en amerikansk sangerinne/ låtskriver med streng religiøs bakgrunn og evne til å formidle, sprell-levende, nydelig gospel-rock.

6.      Dylan LeBlanc- Paupers Field (Rough Trade)

Nytt bekjentskap 2, en amerikansk sanger/ låtskriver med solid musikkfamiliebakgrunn i Muscle Shoals og evne til å formidle, blåsvart, nydelig folk-rock.

7.      Fatboy- Overdrive (Family Tree)

Sveriges tøffeste rockband, gjennomført retro-futurisme (!), med sterk vokalist i Thomas Pareigis og en tung vegg av gitarer.

8.      Bill Kirchen- Word to the Wise (Proper)

Det skal mye til om ikke Vår Mann, Bill Kirchen, får plass på en årsbesteliste. Denne gangen får han vokalhjelp av Elvis Costello, Nick Lowe, Maria Muldaur og Paul Carrack. Countrysoul og Fender-fest fra begynnelse til slutt.

9.      Phosphorescent- Here´s to taking it Easy (Dead Oceans)

Forkledd som indierock (Gud forby!), moderniserer Matthew Houck 70-talls californiarock, komplett med plenty steelgitar.

10.  John Mellencamp- No better than this (Rounder)

Mellencamp skjærer ned til en høyttaler (les: mono), sammen med produsent T-Bone Burnett og rister frem den mest relevante platen sin, i en lang formtopping.

Les også Espens beste plater her