Pop-pop-powerpop (Foto Nicky Twang)

Når Popklikk- redaksjonen diskuterer favorittartister og musikere dukker alltid navnet  Christer Knutsen opp.

Mannen som har forært oss fantastiske «Now Breathe» er nemlig så dyktig, kul og stilig at både Sivert Høyem og Hilde Marie Kjersem ringer ham når de skal i studio eller på turne. Førstkommende fredag spiller Christer på Parkteatret på The Real Ones releaseparty. Lars Lillo-Stenberg, Jonas Alaska, Sondre Lerche med flere dukker også opp i løpet av kvelden. Be there! I mellomtiden kan du lese intervjuet med musikkelskeren og Popklikk-yndlingen Christer Knutsen.

– Hvilken av platene dine er du mest fornøyd med?

– Jeg er fryktelig stolt av «Now Breathe» som er det siste albumet vi ga ut. Vi skulle lage den beste norske gitarpop plata i historien, og det syns jeg, i all beskjedenhet, at vi fikk til. Bandet låter helt amazing og hver og en av dem spiller sirkler rundt hvem som helst på den plata. Jeg er også veldig stolt av låtskrivingen der og fikk mye igjen for hardt arbeid. Det er kanskje lite nyskapning, men det er heller ingen andre som lager sånn musikk.

– Hvordan har det vært å spille inn plater og være på turne med Sivert Høyem?

– Det har vært inspirerende, lærerikt og jævlig gøy. Jeg har fått reise rundt i Norge og Europa forøvrig med en bukett av noen nydelige mennesker og spilt for mange titalls tusen fans på klubber og festivaler. Det er jo akkurat det man har villet siden man var 13 og ville bli musiker. Jeg er svært ydmyk i forhold til det og har følt meg veldig privilegert.

Now Breathe

– Sivert er enormt dedikert til det han gjør, både til arbeidet og til fansen. Han har et veldig fokus og slutter aldri å jobbe for at ting skal bli bedre. Det er noe som nesten minner om toppidrettsutøveres kamp mot hundredeler i måten settlister og detaljer i livefremføringer og så videre jobbes med. Det er veldig kult å få spille med folk som har fokuset der, og ikke på de mange distraksjonene som finnes. Det gjelder for så vidt for alle i det bandet. Det handler om musikk. Når vi går av scenen etter en gig er det fremdeles minst en halvtime hvor fokuset ennå er på det vi nettopp har gjort, og skal gjøre i morgen. Så kan festen begynne..

– Fortell litt om samarbeidet ditt med Hilde Marie Kjersem?

– Jeg møtte Hilde da jeg var innom i et av studioene på musikkhøyskolen i Oslo for å møte trommisen i bandet mitt Pål Hausken. Pål spilte med Hilde og de satt og mikset debutplata hennes. Jeg hadde problemer med å tro at så mye stemme kunne bo i en sånn bitteliten kropp. Jeg inviterte henne med på et par av låtene jeg dreiv og spilte inn til mitt debutalbum, og til en konsert vi skulle spille. Siden den gang har vi aldri helt slutta å spille sammen. Hun skriver rare, fantastiske låter som ikke minner om noe annet jeg har hørt. Jeg vet ikke om Hilde vet dette, men vi skal spille sammen til vi blir gamle. Vi har en god match sånn stemmemessig. Jeg digger å synge med henne.

– Du har nylig vært i USA. Hva gjorde du der?

– Jeg har vært i Sambandsstatene for første gang, ja. Jeg spilte en liten konsert som featured artist på en sånn låtskriverklubb i New York før jeg dro til Chicago for å produsere og spille på den neste plata til Chris Mills. Jeg har vært stor fan av Chris helt siden han ga ut debutplata si «Kiss It Goodbye» i 2000, og han har vært en viktig inspirasjonskilde for meg som låtskriver. Jeg møtte han under meget rare og tilfeldige omstendigheter på en pizzarestaurant i Bø i Telemark i 2008. Det er veldig gøy å ha blitt kjent med ham, og stas å få jobbe sammen med en man har hatt et så sterkt forhold til i så mange år.

Christer Knutsen (Foto: Paal Audestad)

– Hvorfor begynte du å lage musikk?

– Jeg begynte ganske sent å skrive låter selv. På slutten av 90-tallet spilte jeg i et alt. country band som het Tumbleweed. Hele bandet flytta inn i en svær leilighet i etasjen over karaokepuben Bør og Børsen i Trondheimsveien i Oslo. Det året, under de omstendighetene, var første gangen jeg på ekte kunne kjenne på den skapertrangen man er avhengig av for å skrive noe som faktisk er bra. Jeg var heldig som hadde en god kompis og bra låtskriver rett over gangen som kunne guide meg forbi de verste nybegynnerfellene og som stilte store krav til det jeg skulle presentere.

– Hva er det som utløser skaperevnen i deg?

– Jeg leser mye. Noen setninger eller ord har en melodi i seg. Så må man bare være våken nok til å høre den ordentlig og å høre hvor den skal hen, og håpe at ikke oppvasken kommer i veien for inspirasjonen.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Bob Dylan og Bruce Springsteen. Bare Bob Dylan og Bruce Springsteen. Fra jeg var 11 til jeg var 18. Deretter ble det heldigvis litt mer variert.

– Hva var det siste albumet som virkelig berørte deg?

– Jeg har fått utvidet horisontene mine ganske betydelig de tre siste årene. På turné med Sivert er vi mange musikkmisjonærer samlet på en plass, og sene kvelder og lange netter i bussen brukes til å slå hverandre i hodet med favorittlåter, artister -og album. Jeg har gått rett i gryta på ting jeg ikke trodde jeg likte. Den siste plata som slo meg i knestående var det folka på platebutikken Big Dipper som sto for. Jeg fikk den siste Bill Fay plata «Life Is People» pusha på meg dagen før release. En helt fantastisk plate som selvfølgelig gjorde at jeg måtte sjekke ut de to platene han gav ut på 70-tallet. Debutplata hans «Bill Fay» er til å dø for. Strykearrangementer som er så langt over enhver fornuft at det gir mening. Låten «Be Not So Fearful» er kanskje den vakreste låten som er skrevet.

Bill Fay: Bill Fay

– Hva mener du er Norges beste album gjennom tidene? »

– Det må bli et eller annet av deLillos. «Suser avgårde», «Hjernen er alene», «Neste Sommer»; det blir bare et spørsmål om dagsform. Alle er så sinnsykt bra plater. Det blir alltid bare teit å prøve å si noe bevinget om Lars Lillo-Stenberg og hans betydning i norsk popkultur, så jeg skal nøye meg med å bare si at han er dritbra.

– Velg mellom følgende band med begrunnelse:

-The Smiths eller The Clash?

– The Clash. Lett. Morrissey er en kødd.

– Neil Young eller Big Star?

– Dagsform, men det må bli Neil Young. Om enn bare for mengden av fantastiske album og låter.

– New York Dolls eller The Ramones?

– Har mer forhold til Ramones enn the Dolls, og jeg får lene meg litt på Nick Kent sine vurderinger av dem begge når jeg sier Ramones. Mindre sminke, mer rock.

– Buzzcocks eller Sex Pistols?

– Buzzcocks er et av de bandene jeg har fått stiftet bekjentskap med gjennom Sivert og Cato Salsa. Jeg hadde ikke noe forhold til det fra før. Når det er sagt så er «Never mind the Bollocks» en så sinnsykt fet skive at jeg må lande på Sex Pistols.

Who's Next

– Wilco eller Tom Petty?

– Fikk omsider sett Petty live i Frognerbadet i sommer og selv om Wilco er et av verdens beste band, og man vel kan si at Wilco har laget de beste platene av de to de 20 siste åra, så må det likevel bli Tom Petty. Om enn bare for «The Insider».

– The Beach Boys eller The Beatles?

– Det er nesten litt kjipt å si, men sånn helt personlig så gjorde jeg meg litt ferdig med The Beatles en stund rett rundt den tida Anthology samlingene kom ut. Man kan liksom hver eneste lyd på hver eneste låt. (Disclaimer: Jeg vet at jeg kommer til å bite i meg de orda neste gang jeg faktisk setter på «Revolver»). Enn så lenge så sier jeg The Beach Boys fordi bandet faktisk ennå kan gi meg oppdagelsesrushet.

– The Who eller The Kinks?

– Au da! Ganske jevne på 60-tallet, men The Who knuser all motstand på 70tallet. The Who for Who’s Next.

– Sandy Denny eller Joni Mitchell?

– Joni. Selv om «Who Knows Where The Time Goes» er en av tidenes vakreste låter.

– The Sopranos eller The Wire?

– Ser ikke på TV eller serier i det hele tatt. Har ikke tid. Tenk så mye jeg har å glede meg til når jeg blir pensjonist! «The Sopranos», «The Wire», «Mad Men», «Boardwalk Empire», «Deadwood», «Six Feet Under»… steike. Håper jeg ikke får barnebarn.

– Hvem er tidenes mest underkjente artist?

Christer Big Star med Sivert Høyem i bakgrunne (Foto: Lars K. Lunde)

– Jeg har platehylla full av underkjente artister, men øverst på lista mi troner et band som heter Nadine fra St. Louis. De gav ut fire album mellom ’96 og ’03 som alle er helt fantastiske i min bok. De få platene som ble anmeldt her hjemme, ble møtt med et skuldertrekk og terningkast tre. Men for fans av The Jayhawks, Son Volt, Uncle Tupelo, tidlig Wilco og alt annet i alt. country hylla er dette vakre perler.

– Beste konsertopplevelse?

– Det rare med å rangere sånne ting, er at man ender opp med å glemme masse man har sett som har vært helt magisk. Kanskje fordi det har vært så bra føles det ikke som virkelig. Tom Waits i Paris var ren magi. Det samme var Brian Wilson sin «Smile»-konsert i Oslo konserthus. Det foreløpig siste magiske øyeblikket var Patti Smith på Sentrum Scene nå i sommer. Jeg har aldri sett et vakrere menneske på en scene i mitt liv. Aldri har jeg heller sett noen fremføre låtene sine med en sånn stolthet. En stolthet som ikke rommer noe som helst hovmod eller sjøltilfredshet, bare varme og kjærlighet.

– Fortell litt om fremtidsplanene dine?

– Nå har jeg og komponist -og arrangør Jan Martin Smørdal nettopp gjort oss ferdig med å komponere musikken til en TV-serie som begynner på NRK på nyåret. Deler av det skal spilles inn av Krinkastingsorkesteret i oktober og det skal det bli fett å være med på. Utover det blir det kanskje en tur til USA igjen for å mikse plata til Chris og, forhåpentligvis, endelig litt tid til å skrive låter. Den tidligere nevnte skapertrangen begynner å melde seg igjen…