Sjefen sjøl

Sjefen sjøl

Da en kompis og jeg hørte den nye skiva til Graham Parker & The Rumour,  «Mystery Glue”, ramla vi rett inn i tidsmaskinen. Plutselig satt vi foran platespilleren sånn cirka 1982 og gaupa og skreik.

Jørn med bart og jeg med langt hår og krøller. At vi begge gikk i sort fra topp til tå og hadde lisseslips med pistoler og dødningshoder sier seg selv. Vår musikkbibel var tross alt musikkbladet Beat, der Tom Skjeklesæther og Tore Olsen fungerte som våre musikalske mentorer.

Store gledestårer

Store gledestårer

På tampen av 70-tallet elsket stort sett alle kameratene mine og jeg Graham Parker & The Rumour. Vi satt klistra foran skjermen da Parker og gjengen spilte på Rockpalast og vi var på konsert på Chateau Neuf. Den legendariske konserten på Club 7 rakk vi dessverre ikke, vi var rett og slett for unge.

Graham Parker & The Rumour har gitt ut flere fantastiske skiver, men det er likevel debutskiva ”Howlin’ Wind”, ”Heat Treatment” (begge utgitt i 1976) og ”Squeezing Out Sparks”, som fikk mest spilletid i de uendelige rekkene av vorspiel og nachspiel som fant sted både her og der i løpet av 80-tallet. Låter som ”White Honey”, ”Silly Thing”, Gypsy Blood”, ”Between You And Me”, “Soul Shoes”, Heat Treatment”, “That’s What They All Say”, “Black Love”, “Back Door Love”, “Local Girls”, “You Can’t Be To Strong og “Love Gets You Twisted” (for å nevne noen) stod (nesten) alltid først i køen når musikken skulle opp på platespilleren.

Når jeg hører disse platen i dag, synes jeg nesten de har blitt bedre. I mitt musikkunivers er og blir de klassikere hele gjengen. Men etter ”The Up Escalator” (1980) var det slutt på moroa, og Graham Parkers solokarriere var et faktum. En karriere jeg har fulgt med stor glede.

Da Parker for noen år siden meldte om en ny plate med The Rumour, ”Three Chords Good”, var det bare å innse at julenisssen er alive and kicking. Særlig med tanke på at skiva var langt bedre enn man kunne forvente. Litt ujevn, ja vel, men også mange låter med lykkerus i kjølvannet.

Hva så med ”Mystery Glue”? Vel, kanskje er jeg så blodfan at jeg rusler rundt i et tåkelandskap med skylapper og en ikke eksisterende kritisk sans. Men ser man bort fra disse bittesmå innvendingene, digg, digg, digger jeg Graham Parker & Rumour anno 2015. Jeg tør påstå at låter som ”Transit Of Venus”, ”Going There”, ”Wall Of Grace” og ”Flying Into London” alle hadde forsvart en plass på klassikerne nevnt ovenfor.

Når jeg hører på ”Mystery Glue” flyr tankene umiddelbart til artister som Elvis Costello, Nick Lowe, Dave Edmunds, Ian Gomm og Mickey Jupp slik de fremstod på slutten av 70-tallet. Vi snakker rock med røtter i britisk soul ispedd en aldri så liten tøtsj country. Parkers særegne stemme, Martin Belmonts og Brinsley Scwartzs gitarar som sloss om oppmerksomheten og Bob Andrews’ tangenter – OMG! Der er bare å takke gud og håpe at gjengen kommer seg til Norge før eller senere. Det hadde vært noe det.

Om så skulle skje, kan jeg garantere at det vil befinne seg to karer helt foran scenen, en med bart og en med krøller, som slipper så store gledestårer at utrykket ”big tears big love, baby!”, blir bekreftet en gang for alle.