CE42FA5C-FA66-46EA-A487-2A6F77581799Plateanmeldelse: Moneybrother – «Det är dom dagarna jag vill sjunga om» (album)

De to første platene til Moneybrother, «Blood Panic» og «To Die Alone», var fylt med så mye patos og energi at jeg ble frelst umiddelbart. Begge platene ble spilt sønder og sammen, og da tredjeskiva «Pengabrorsan» landet, ble jeg om mulig enda mer imponert.

At han hadde byttet ut engelsk med morsmålet var definitivt et fornuftig grep, men at plata består av svært gode og personlige tolkninger av låter fra artister som Steve Forbert, Kirsty MacColl og Tom Waits, var definitivt prikken over i’en.

Etter denne formidable trioen, fortsatte Moneybrother å lage fine, men litt mer blodfattige skiver. Jeg lyttet og var fornøyd, samtidig som jeg håpet at en ny gnist skulle snike seg inn på den neste skiva.

Da Moneybrother i 2014 forvandlet seg til Anders Wendin og ga ut «Dom ska få se hvem dom roat sig med», ble jeg bønnhørt og ilden brant sterkere enn noen gang. Noe som raskt resulterte i følgende problemstilling: dette klarer vel neppe brorsan å toppe? 

Forrige uke slapp Wendin sitt første album på fire år, «Det är dom dagarna jag vill sjunga om». Denne gangen som Moneybrother. Et album jeg har hørt så mye på at ørene mine trenger førstehjelp. Så joda, brorsan leverer i bøtter og spann. Om han topper forgjengeren er jeg usikker på, men at den er minst like bra er udiskutabelt.  

Nok en gang viser Wendin at han har en sjelden god teft for melodier. En teft ikke ulik den man finner på platene til artister som Burt Bacharach, Mink DeVille, Eldkvarn, Håkan Hellström og Dexys. Når det er sagt; for hver plate har Wendin blitt mer og mer seg selv lik. Det tar meg mindre enn ett nanosekund å høre at det er Moneybrother som slipper seg løs, selv når han, som på tittellåta, legger seg tett opptil en av sine favorittartister, nevnte Mink DeVille. 

Det fine med Wendin er at han hele tiden utvidet sitt musikalske repertoar. Der han tidlig i karrieren var energisk og hardttrampende, oppleves han i dag mer avslappet og reflektert. Musikalsk vandrer han elegant mellom soul, rock, pop og svensk visetradisjon. Lydbildet er også mer dempet og nyansert enn tidligere. At tekstene handler om de store følelsene, er intet nytt, men denne gangen knyttes ordene i større grad enn tidligere til hverdagslige hendelser.

Nå som Eldkvarn har tatt ferie på ubestemt tid, seiler Moneybrother opp som en av Sveriges ypperste låtskrivere, både tekst-og melodimessig. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.

PS! Jeg digger alle låtene på plata, men «Sommarregn» er så fengende og melodiøs at jeg nesten blir gal av glede. Gud bedre, for en låt!