C376CAAF-72FB-4AB8-8F28-261C7EEA539BChip Taylor – «NY to Norway & Back, Songs From The Lock Down» (Album, 2020)

«NY to Norway & Back, Songs From The Lock Down» er Chips andre plate for året, og vi får det vi forventer. En mann som hvisker så høyt at man må høre, er det sagt om ham. Har du hørt én av de siste platene hans, eller har du vært på konsert med ham, forstår du.

Ja, Chip er onkel til skuespilleren Angelina Jolie og bror til skuespilleren Jon Voight. Han har rukket å bli 79 år, og er nok mest kjent for låter som «Wild Thing» og «Angel Of The Morning» fra slutten av 1960-årene. Han la musikken på hylla, livnærte seg som gambler noen år, men kom sterkt tilbake som artist i 1993.

Chip,er med årene blitt det vi i gamle dager kalte norgesvenn, men glem eventuelle negative assosiasjoner. Han spiller ofte sammen med Paal Flaata som også laget en fin coverplate med låtene hans. Og han har laget flere plater sammen med Gøran Grini. Noen ganger treffer Chip oss litt ekstra, som da han spilte inn låten «The Darkest Day» i Halden bare få dager etter 22. juli 2011. Eller med sanger som «Refugee Children» og «Fuck All The Perfect People». Mine favoritter blant album fra de seinere årene er «The Little Prayers Trilogy» (2014) og «A Song I Can Live With» (2017).

Platetittelen «NY to Norway & Back, Songs From The Lock Down» forklarer innspillingen av albumet. Taylor laget et utgangspunkt med en mikrofon fra hjemmet sitt i New York og sendte dette til Grini som jobbet videre med dette, helst seint på kvelden for å komme i den rette stemningen. Resultatet ble sendt tilbake til Chip Taylor.

Chip Taylor har i samarbeid med Gøran Grini utviklet en egen form for minimalisme. Forsiktige melodier med tekster som nærmest hviskes frem. Grini får frem de små underliggende melodiene ved hjelp av pianoet. Det hele har et preg av noe Taylor og Grini kunne laget på sparket.

De til tider litt underfundige tekstene om livet, kjærlighet, vennskap og whisky og de forsiktige melodiene kommer helt uanstrengt. Jeg ser for meg at Chip sitter ved kjøkkenbordet og snakker med kona, Joan. Innimellom kommer det en låt eller to uten at det er noe spesielt ved det. Det er slik de gjør det hos Taylor, forestiller jeg meg. Vakkert, og som balsam for sjelen, denne drøye halvtimen i lag med Chip. Sanger jeg kan leve med.

Foto: Promobilde (Rootsy Music)