Feitere enn noen gang hvilte Lyttelua og jeg ut i Lucca, Puccinis hjemby, en halvtimes kjøretur unna det skjeve tårnet.

Med Madonnaen, bambiniene og en fullastet iPod, drømte jeg om en rolig ferie på en terrasse med grønne oliven, to-tre birra Moratti og en og annen grappa.

Men det var før jeg oppdaget at naboen var en grisedårlig trommeslager helt uten ambisjoner. Men skitt au. Jeg trakk Lyttelua over knærne, skrudde volumet på maks og plugga inn Tom Petty-klassikeren «Damned The Torpedos». En plate jeg hørte på minst fire ganger i uka på slutten av 70-tallet. Og vips ble naboen blåst av scenen. At torpedoene traff så hardt at jeg til Madonnaens store skuffelse våknet opp med blå tær og 10 fingre i nesa resulterte i to røde kort og midlertidig inndragning av Lyttelua.

To pizzaer, en birra Moratti og tre karusellrunder senere passerte Madonnaen, bambiniene og undertegnede en platebutikk i sentrum av Lucca. Da haukeblikket mitt streifet en av tidenes utstillingsvinduer tok jeg en italiener og tryna så spektakulært at selv Jesus ropte på straffe. Etterå ha, sittende på en benk med voldsomme imaginære smerter, fristet jentene med en iskrembutikk litt lenger ned i gata, snek jeg meg bort til utstillingsvinduet jeg ikke trodde fantes i Italia.

For det var knapt til å tro. Side ved side stod nemlig følgende album:

Danny & Dusty: «Cast Iron Soul» inklusive live-dvd, Elliott Murphy: «Coming Home Again», J. Mascis: «Several Shades of Why» og Mink DeVille: «Le Chat Bleu – Expanded Edition»

Og du tror selvfølgelig jeg kødder. Og det gjør jeg jo. Men bare litt. For med unntak av J. Mascis, som jeg kjøpte dagen etter sammen med den nye Kurt Vile-skiva, stemmer det på en prikk.

Med jentene ut av siktet, spurtet jeg inn og kjøpte alle tre pluss den nye Orange Juice-boksen som jeg rasket med meg fra et tilbudstativ (!!) på veien inn. To minutter senere stod jeg med gotteriposen i hånda og spiste is i solsteiken.

Etter å ha sunget barna i seng med et par Fjorden Baby!-låter, skjenket jeg Madonnaen et stort glass rødvin før jeg snek meg ut på terrassen med to iskalde birra Moratti og en flaske grappa under armen. Lady & Landstryker’n stemningen var definitivt til stede da jeg passerte Madonnaen på vei ut, men kvelden var fortsatt ung.

Lyttelua var så ivrig at han hadde hoppet opp på hue mitt i god tid før jeg landet i den varme liggestolen. Fem sekunder senere omfavnet den gamle gode minken meg med låter som «This Must Be The Night», «Savoir Faire», «You Just Keep Holding On» og «Just To Walk That Little Girl Home». Og hva annet kan jeg si enn at «Le Chat Bleu» er så fantastisk at du bare Må kjøpe den før du ligger i grava. Romantisk rock’n’roll fra 1980. Vakker, rått og deilig.

Elliott Murphys «Coming Home Again» og «Le Chat Bleu» har en viktig ting felles: Kenny Margolis, trollmannen på tangenter og trekkspill som ikke akkurat gjemmer seg i lydbildet. Jeg har alltid vært glad i Murph the Surf, som på «Coming Home Again» klinker til med en inneråtter. Liker du artister som Bob Dylan, Bruce Springsteen, Steve Forbert eller Willie Nile, vil du elske denne. «A Touch Of Kindness», «Maryann’s Garage Sale», «Making Friends With The Dead» og «Losing It», fikk Lyttelua til å gråte salte tårer av glede, samtidig som grappaen tryglet om å bli drukket opp. Men den gang ei. Rødvin passer bedre i selskap med gamliser som Elliott, tenke jeg da Madonnaen banket på ruta.

Med meg i sekken hadde jeg promo-utgaven av Danny & Dusty. Men jeg manglet altså liveskiva som følger med i spesialutgaven av «Cast Iron Soul», som ifølge min lokale platebutikk var umulig å få tak i. Men det magiske vinduet i Lucca reddet meg altså. Og slik ble det til at Madonnaen og musikkjournalisten havnet i sofaen mens Dan Stuart og Steve Wynn hoppet frem og tilbake på skjermen fra en scene i Los Angeles i det herrens år 1986.

Dagen etter tente jeg tre lys i kirken cirka hundre meter unna leiligheten. Tre sprang senere befant jeg meg på den lokale kaffebaren der Lyttelua beveget seg i takt med J. Mascis’ fengende rock. Fy pokker så bra, tenkte jeg idet espressoen med tre teskjeer sukker traff hjernen som et ekspresstog. Akkurat som syklisten som brakte inn i bordet mitt med to unger på styret. Og der satt jeg, med pesto i nakken, kaffe på fanget og en skrikende unge med en 10 kilo tung bleie over venstre skulder,og  lyttet til det som kan vise seg å bli en farlig utfordrer når årets 20 beste album skal kåres.

Ikke gæernt, tenkte jeg idet den lokale politimannen stirret i vanntro på lua som hoppet opp og ned. Ikke gæernt.