Leonard Cohen på Kalvøya i 1988. Han leverte varene gang på gang (Foto: Marianne Melfald)

Leonard Cohen på Kalvøya i 1988. Han leverte varene gang på gang (Foto: Marianne Melfald)

Det var en skikkelig het helg sommeren 1988. Søndagen skulle tilbringes med kjæresten på Kalvøya. Vi var imidlertid ikke alene. Det var 25.000 mennesker som hadde kjøpt billetter og turt å ta turen over den vaklevorne brua. 15.000 av dem på denne utrolig flotte søndagen for å få med seg en kulturpersonlighet som hadde nådd toppen kommersielt.

Tett integrert i publikumsmassen var min fremtidige frue, tredjemann på karjolen og jeg selv. Mystikeren Leonard Cohen hadde nettopp gitt ut platen «I’m your man». Albumet toppet VG-lista, og det gikk knapt én dag uten at NRK radio spant singelen «First We Take Manhattan» på platetallerkenen.

Kjæresten min het Marianne, navnesøster til Leonards norske venninne på 60-tallet. Det var det første hele året Marianne og jeg var sammen, og jeg forsøkte definitivt å bli hennes mann. Tredjemann på karjolen var ingen trussel i så måte. Hans oppmerksomhet var mer rettet mot Cohens musikk enn undertegnedes muse. Jeg synes den mollstemte kanadieren slett ikke kunne synge og at låtene hans var ganske kjedelige. Foretrakk da heller amerikanske Rainmakers med Bob Walkenhorst i spissen, som skulle rocke Kalvøya senere på kvelden.

Og det er rart med det; flere av de største låtskriverne innen rockemusikken har ikke akkurat operastemmer. Neil Young. Bob Dylan. Leonard Cohen. De insisterer likevel på å fremføre klassikerne selv, med sine særegne signaturstemmer.

Marianne og jeg hadde skaffet oss akkreditering. Jeg skulle være fotografen, hun den skrivende – den dag i dag er reportasjen fortsatt ikke å oppdrive… Det jeg virkelig husker var Cohens tilstedeværelse og hans drag på damene. En stadig strøm av kvinnelige beundrere vandret opp til scenen og overrakte ham roser. Det varmet sikkert den middelaldrende herren etter at han nesten kontinuerlig i tre år hadde spilt konserter verden over (Cohen var på Kalvøya også i 1985).

cohen-folkehavBlomsterbuketten på scenen ble stadig større, og tilstrømningen stoppet ikke opp. Min fremtidige frue var overalt. Fremme ved scenen for å ta det beste nærbildet, bakerst i folkehavet for å få med hele publikumshavet, tilbake ved oss som lå halvveis henslengt midt på sletta. Rett og slett en virvelvind som det var store problemer å holde tritt med. Jeg er fra en familie hvor en søndagstur består av en verbal tidsreise ved middagsbordet. Hun kommer fra en familie hvor det å sove lenge på søndag morgen er en dødssynd; hadde man ikke fått med seg et skirenn på formiddagen, en tur i svømmehallen på ettermiddagen og en lett joggetur i skogen om kvelden, var helgen ganske bortkastet.

Så sjansen for at vi skulle finne samme frekvens og livsrytme var relativt liten. Logisk sett.

27 år senere entret vi Hydra. Sammen. Det var den greske kunstnerøya som Cohen oppdaget i 1960 og hvor han kjøpte et hus etter å ha arvet penger fra sin bestemor. Det var her han møtte Marianne Ihlen, som ble kjæresten hans i seks år. Hun kom sammen med norsk litteraturs bohemforfatter nummer én, Axel Jensen, og hun forlot øya med Leonard Cohen. I en periode på 60-tallet preget hun den kreative delen av Cohens produksjon. Et bilde pryder LP’en «Songs From a Room», en diktsamling er tilegnet henne. Og ikke minst fikk hun en avskjedssang, «So Long Marianne», som Cohen alltid spilte da han turnerte i Norge.

Her snakker de to om livet i denne strålende radiodokumentaren av Kari Hesthamar fra 2008.

Da Marianne og jeg gikk i land på Hydra i fjor var jeg nysgjerrig på sommerhuset hans. Den ligger oppe i den kritthvite hesteskoen av hus som glitrer mot deg når du ankommer øya med båt. Ved hjelp av en liten firkantet greker fant vi huset til slutt, men Leonard var dessverre ikke hjemme.

Les mer om poeten på hjørnet

I år var vi tilbake på den greske øya, nok en gang fulle av optimisme og pågangsmot. Fordelen nå var at vi visste hvor han bodde – det var til og med noen hjemme! Bare ikke mannen selv. Dermed ble det til at jeg skrev et brev i stedet, som vi skjøv under døra. Håndskriften min var ikke pen den gangen jeg faktisk øvde med penn og papir på 70- og 80-tallet, i dag er den fullstendig uleselig.

Dermed skrev min sekretær, også kjent som min hustru Marianne, følgende til artisten:
cohen-brev-utklippDear Mr. Cohen,

I saw you for the first time with my wife at the Isle of the Calf outside Oslo in 1988. My wife’s name is Marianne, and we met each other in the UK the year before. What I remember most is the great atmosphere that was created from you and the band onstage and the many women handing you dozens of roses from the lawn in front of the stage. I’ve been following you ever since as a music fan, but also as a journalist. Since 2011 two previous colleagues and I started a cultural blog called Popklikk.no (Norwegian).

Last year my wife and I (her name is still Marianne) arrived at Hydra. And we visited your house at the four corners. Then I wrote a piece to my blog about the walk up the stairs and the fact that you weren’t there. Now I’m here at Hydra again, and I’m trying another approach to get an interview. I would very much like to ask you some questions about your lyrics, music and career as an artist.

Det kom aldri noe svar. Verken på mail, mobil eller via universets mange irrganger. Kort tid etter hjemkomsten vår fra Hydra gikk Marianne Ihlen bort. Da hun lå på dødsleiet sendte Cohen en siste hilsen som ble lest opp for henne av en norsk venn:

«Ja, Marianne, nå har vi kommet dit at vi er så gamle at våre kropper faller fra hverandre, og jeg tror jeg kommer til å følge deg snart. Du skal vite at jeg er så tett bak deg at hvis du rekker ut hånden, så tror jeg du kan nå min. Og du vet at jeg alltid har elsket deg for din skjønnhet og visdom, men jeg trenger ikke si mer, for det vet du alt om. Men nå vil jeg bare ønske deg en god tur. Farvel, gamle venn. Evig kjærlighet. Vi sees snart.», siterte Dagbladet.

Som han selv varslet, skled Leonard Cohen tre måneder senere inn i evigheten. En damenes mann, som Tom Skjeklesæther korrekt beskrev ham som i minneordet her på Popklikk.

Det blir rart å dra tilbake til Hydra og vite at vi aldri vil ha en mulighet for å støte på poeten. Men rådet hans hadde nok uansett vært å fokusere på det viktigste i livet, i mitt tilfelle kvinner. Det vil si kvinnen jeg har turnert sammen med de siste 29 årene, og de tre nydelige døtrene våre.

«My mother told me not to look too deeply into the reasons for love – just to accept it and embrace it.» sa Cohen til NRK i forbindelse med Kalvøya-opptredenen i 1988.

Se intervjuet på NRK her

Det rådet er verdt å følge. Derfor regner jeg med at vi neste sommer kommer til å gå på The Pirate Bar på torget. Den befinner seg ved fotenden av trappene før du starter oppstigningen til Cohens hus. Vi kommer til å bestille «Two Red Needles please!», Cohens egen oppskrift av tequila, tranebærjuice. sitron og is, Vi bør skåle for et godt og kjærlighetsfylt liv.

Deretter skal vi danse oss inn i de lyse timene, mens den dypeste av de dypeste røster smyger seg innpå oss, som en tillitsfull følgesvenn vi egentlig aldri ønsker å bli kvitt.