DD5B0AF6-84AF-4C82-A8E7-C018D5E6210FJanuar og februar har vært to svært gode musikkmåneder med mange sterke utgivelser. Popklikk har plukket ut og skrevet om 20 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Madrugada: «Chimes At Midnight»

På «Chimes At Midnight» er alle de rette elementene til stede. Ingrediensene som får det til å koke på kjøkkenet. Det låter like stort og mektig som det skal, og gledelig nok, overraskende vitalt. Albumet er innspilt i LA før pandemien. Bandet skal visstnok ha gitt seg selv en kort frist på å skrive og arrangere, to av låtene er hentet fra skrivebordsskuffen. Plata trenger et par runder før den sitter, men det er som kjent et tegn et langt og godt liv i spilleren. Jeg liker at bandet er så tilbakelent på denne skiva. Det brenner ikke lenger, det buldrer. Høyem synger opp mot sitt beste på hele albumet.«Slowly Turns The Wheel» er virkelig en Madrugada-perle. Rett og slett en av bandets beste. «Dreams at Midnight» inneholder alt en Madrugada-låt skal, inkludert en sugende gitarsolo«Call My Name» er låten hvor Høyem setter ny verdensrekord i dyp stemme (og store tonesprang)«Ecstasy» er en nydelig hommage til The King, Elvis Presley. Et höjdare på plata. En klassisk,romantisk ballade som fungerer som en vakker avrunding på dettfine comebacket fra Madrugada, det 6. albumet i rekken. Måtte det bli mange flere! (Jon Erik Eriksen)

deLillos: «Evige dager»

«Evige dager» kan utvilsomt ta opp kampen med flere av utgivelsene som ble sluppet den gangen Oslo sentrum var fylt opp med banker, telefonkiosker, videosjapper og bakte poteter.
Omhyllet av el-gitarer, bass, trommer og litt tangenter her og der, synger bandmedlemmene med de stemmen de har og vell så det, både som solister og korister (mye sabla fin koring!). Det er som oftest de små forandringene eller en ny vri som gjør susen og tilfører ny energi og framdrift. Noe deLillos, godt hjulpet av noen små justeringer, lykkes ualminnelig godt med på «Evige dager».Det er bare å nikke bekreftende når Lars Lillo allerede på første spor synger «Vi skal være enige om at alt er kjempefint». For akkurat det stemmer jo på en prikk. Og derfra og ut blir det bare bedre og bedre. Høydepunkter? Veldig mange, men akkurat nå reiser hårene seg litt ekstra når låter som «Beskjeden mann», «Enda en gang, «Du må ikke si det», «Tre små ord», «1993» og «Det store havet» tar fart og suser avgårde både sent og tidlig. (Espen A. Amundsen)

Elvis Costello: «The Boy Named If»

Det hele sparkes i gang med hyperenergiske «Farewell OK» – en klassiker allerede (!), i sporene til den costelloske varianten av rock ‘n roll og femti/tidlig sekstitallsrock, slik vi kjenner den fra syttitallske innertiere som «Clean Money» eller «Pump it Up», komplett med boogie-bass og farfisaorgel. Så bærer det rundt i alle slags Costello, temmelig frenetisk for det meste, og knapt et hvileskjær før singelen «Paint the Red Rose Blue», en ny og vakker blomst i vår manns for lengst bugnende bukett av poetiske country- og jazzinspirerte ballader. Etter tre-fire lyttinger faller ting på plass for de fleste låtene. Det som virket hektisk først, trer klarere fram og detaljene i arrangementene blir mer hørbare enn forvirrende. Jeg synes albumet er mer eller mindre uten dødpunkter- helt til de siste tre låtene. De ovennevnte låtene, tittellåta,  «The Difference» og «My Most Beautiful Mistake» er klassisk Costello-pop fra øverste hylle – med andre ord, popkunst på veldig høyt nivå. (Morten Solli)

Karpe: «Omar Sheriff»

Det er med en viss andakt og ydmykhet at man gir seg i kast med en anmeldelse av dette verket. For meg handler plata om skjæringspunktet mellom ungdomstida og tilværelsen som ansvarlig voksen familiefar, gapet mellom gutta i bandet og foreldregenerasjonen og om de mer diskutable sidene ved det norske/vestlige samfunnet. Hovedinntrykket er at det oppleves som et mer modent Karpe. Låtene er kanskje ikke så umiddelbare som tidligere hits, men skiva består av seks svært vakre og delvis komplekse spor. Allerede fra første strofe, med «IBOPROFEN», rapper Chirag i vei på sin karakteristiske indisk-norsk. Dette grepet skiller Karpe fra de fleste rappereVokalprestasjonene til både Chirag og Magdi er faktisk verdt å trekke frem. Den  vakre produksjonen, med sine dryss av akustiske elementer innbakt i synthlandskapet, løfter plata mange hakk over tidligere nivå, og gir den rom og tyngde. Gutta har vært pionerer innen melodiøs norsk rap, og må fortsatt levere for å være på topp. Dlevner da heller ingen tvil her, men leverer på skyhøyt nivå med «Omar Sheriff». (JEE)

Big Thief: «Dragon New Warm Mountain I Believe in You»

Å påstå at dette er en relativt skranglete og vindskeiv affære er muligens en underdrivelse, all den tid det rett som det er høres ut som om låtene er spilt inn i et bøttekott eller et trangt kjellerlokale. Men, selvfølgelig på en svært sjarmerende og «proff» måte, som igjen tilfører plata både autensitet, gnist og hurramegrundt-stemning. Lydbildet er spunnet rundt akustiske gitarer, tangenter, steelgitar, feler, fløyter og stillfarne el-gitarer, men det dukker opp mange vitale musikalske innfall underveis. Musikalsk spriker det i mange retninger der særlig inspirasjon fra musikalske sjangre som alt.country, rock, americana, pop og folkrock synes å være bærebjelkene. Det mest fascinerende med «Dragon New Warm Mountain I Believe in You», er måten bandet med stort hell klarer å få dette skranglete og sprikende prosjektet til å fremstå som en helt naturlig helhet. Noe som igjen gjør det til en helt unik lytteropplevelse der det hele tiden dukker opp noe nytt, spennende og utfordrende, hver gang man spiller plata. (EAA)

2A29B5D6-93EF-4412-A868-8789348D3351

Thom Hell: «Today is Tomorrow»

«Today is Tomorrow» er en musikalsk åpenbaring proppfull av deilige, saktegående og svært melodiøs sanger. Sanger som uten problemer kan assosieres med artister som suste rundt på den amerikanske vestkysten på 70-og 80-tallet, og som gjerne ble plassert i musikalske båser som softpop, yachtrock, solskinnspop og barokkpop. Artister som for eksempel Beach Boys, Dennis Wilson, Ned Doheny, Harry Nilsson, Boz Scaggs, The Rubinoos og The Zombies. Men lyden av The Beatles, Wings, Todd Rundgren og James Taylor er heller aldri langt unna når man beveger seg rundt i Hells musikalske univers.  Brorparten av låtene er bygd opp rundt tangenter og Hells varme og lune stemme. Her og der krydres lydbildet på smakfullt vis med synth, gitarer og strykere. Stort sett alle låtene drives framover av lekre melodier som vokser seg større og sterkere for hver gjennomlytting. Behagelige og svært iørefallende melodier som rusler avgårde i akkurat passe tempo. Det finnes knapt nok dødpunkter på plata; de fleste låtene vibrerer av overskudd og musikalsk pågangsmot. Tekstene, som er en passe blanding av hjerte, smerte, glede og tristesse, glir fint inn i miksen. (EAA)

Carson McHone: «Still Life»

Etter å ha hørt den fantastiske åpningslåta, «Hawks Don’t Share», der Stones-aktige gitarer holdes i ørene av en fantastisk blåserekke, og saksofonen virkelig får skinne, var jeg fullstendig bergtatt. Etter å ha hørt spor to, den yppige og melodiøse tittellåta, med velklingende kassegitarer og stilige tangenter, der el-gitarene tar fullstendig kommandoen mot slutten av låta, slo det meg at begge låtene minnet ganske mye om en eller annen artist jeg har hørt mye på de siste årene. Da jeg sjekket hvem som hadde bidratt på plata, falt brikkene på plass. Det kunne liksom ikke være noen annen. Og jada, jeg snakker selvfølgelig om Daniel Romano som både har arrangert, produsert, sunget, spilt trommer og gitarer på plata. Komboen McHone/Romano er med andre ord en perfekt match.  Når det er sagt; «Still Life» er først og fremst Carson McHones baby, det er hun som har skrevet alle låtene og synger seg rett inn i lytternes hjerter. And that girl can sing, tro meg! I løpet av plata eksponeres man for alt fra røffe el-gitarer, myke kassegitarer, vakre pianoakkorder, snasne koringer, litt trekkspill, passe store doser orgel og forfriskende og hissige blåsere. (EAA)

Jack Stillwater: «Dusk»

Skiva åpner med tre knallsterke spor. Først ut er den litt vare «Somewhere out There in the Night» med sine tremologitarer og lengsel i blikket. Smakfull bridge og et magisk øyeblikk etter 01:28Det er noe med band som Jack Stillwater og Madrugada og den tiden på døgnet, etter solnedgang og fram til midnatt/stengetid. Det er timen da det skal skje (eller ikke skje), og nettopp det er helt som det skal være når man skriver om det universelle temaet; uforløst kjærlighet. Albumtittelen «Dusk» henspiller på nettopp dette.  Andrelåten, «Highway Dust», tråkker hardere på gasspedalen og høres ut som soundtracket til Rådebank, sesong 4. Klassisk Tom Petty-kassegitar holder drivet sammen med kompet. Tredjelåten er platas gylne øyeblikk, den nydelige «All That I Can Think About is You». Gitaren slår an tonen. Bassen pumper. Teksten treffer. Det andre verset og refrenget krydres vakkert med piano. Dette er Jack Stillwater på sitt besteKanskje blir det ikke verdensherredømme denne gangen heller, men «Dusk» er like fullt ei strålende plate fra dette hardtarbeidende bandet. (JEE)

The Delines: «The Sea Drift»

«The Sea Drift» er nok et album der Willy Vlautin har tatt i bruk sine magiske, musikalske evner. En magi som tilfører låtene akkurat det lille ekstra som skiller dem fra hverandre. En viktig ingrediens, for Vlautin beveger seg i et relativt avgrenset musikalsk landskap, der låten, godt hjulpet av Amy Boones nydelige vokal, ofte på umerkelig vis glir over i hverandre. På det ytre plan oppleves «The Sea Drift» som et usedvanlig vakkert og iørefallende album der elementer av soul, country og  jazz glir sømløst over i hverandre. Lydbildet, som er krydret med deilige blåsere og strykere, tilfører låtene en myk og sval eleganse, som ofte står i sterk kontrast til innholdet i flere av tekstene der livets mange små og store utfordringer legges under lupen. Ser man bort fra platas to instrumentale spor, fremstår låtene på «The Sea Drift» som små, noveller med et vindskeivt blikk på tilværelsen, pakket inn i vellyd og deilige melodier. Noe som tilfører låtene en interresant og kontrastfylt dimensjon man sjelden møter i dagens musikkindustri. (EAA)

Tears For Fears: «The Tipping Point»

«The Tipping Point» er gutta i Tears For Fears’ første skikkelige album på nærmere 20 år. Den noe dystre, men tidsriktige, tittelen «The Tipping Point» kan være et bilde på nettopp årene som er gått, eller omveltninger i verdensbildet, være seg klima, miljø eller geopolitisk. Produksjonen er grandios og kanskje litt old school2022, men det høres likevel riktig ut. Lyden av TFF var, og er, i stor grad Orzabals widescreen-vokal, fint balansert med Smiths mer sarte stemme.  Solid låtskriving og håndverk har vært varemerket, og gamlegutta har fortsatt grepet på det. Tittellåta er helt på høyde med gammel storhet, med sitt klassiske shufflebeat, som snytt ut av nesa på deres egen, smått ikoniske «Everybody Wants to Rule the World»fra «Songs…»Blant mange gode låter på plata finner vi «Master Plan». Den handler opplagt om brødrene Gallaghers opp- og nedturer med Oasis. Et annethøydepunkt er «End Of Night», som er en finfin kraftpoplåt. Alt i alt, «The Tipping Point» er et gledelig gjenhør med gamle (anti-) helter fra 80-tallet. (JEE)

2F508F19-E65A-4C3E-A8D0-8FA99406B6BE

Annika Norlin: «HYENE»

«HYENE» bestående av halvparten svenske og halvparten engelske tekster. Noe som selvfølgelig fungerer strålende. Som alltid. For det kan synes som om Norlin ikke er i stand til å lage dårlig musikk. Hun er og blir en kvalitetsgarantist for de av oss som elsker indiepop. Flere av låtene på «Mentor», som er produsert av Andreas «HYENE» Söderlund, flyter rundt i et atmosfærisk lydbilde der synth og piano, lekne gitarer og nydelige koringer dominerer. Noe låter som, «Darkest Shade of Dark» og «Hydra» og «Alien» er et utsøkte eksempler på. På nydelige og stillfarne «Pengar», spretne og poppete «Vita Frun» og pianoballaden «Kroppen som en skål», dukker det opp både strykere og blåsere.Plata avsluttes med den kruttsterke balladen «Den siste», der Norlin deler på vokalen med Mattias Alkberg. En låt med en tekst det er få forunt å skrive. Som alltid med Annika Norlin, er låtene så melodiøse og iørefallende at man fort kan glemme å lytte på tekstene. Noe man må unngå for enhver pris, for Norlin er utvilsomt en av Nordens beste låtskrivere, både når det gjelder tekst og melodi. (EAA)

The Reds, Pinks and Purples: «Summer at Land’s End»

The Reds, Pinks and Purples er egentlig Glenn Donaldsons enmannsprosjekt, litt på samme måtesom Timothy Showalter og hans Strand Of Oaks, uten sammenligning for øvrig, siden de to holder på i hver sin ende av indie-skalaen. Donaldson er fra junaiten, men det hele låter umiskjennelig som britisk indiepop. «Summer at Land’s End» er spekket med uimotståelige låter i et vakkert, retro lydlandskap. Man kan vanskelig nok. Her er det en klype The Smiths, en dæsj The Cure, og en god porsjon Belle and Sebastian, og faktisk ikke så rent lite The La’s. Det er heller ikke helt ulikt musikken som de utmerkede norske bandene The Margarets og Number Seven Deli holdt på med mellom 2002 og 2012. Forskjellen ligger i en litt mer oppdatert produksjon. Donaldson legger gjerne en kul romklang på samme måte som andre indieband. «Summer at Land’s End» er bandets fjerde langspiller på bare to og et halvt år, noe som viser at Donaldson er særdeles produktiv. Hvem vet hvor dette kan ende hvis kurven fortsetter å peke oppover. (JEE)

Erin Rae: «Lighten Up»

Å hyre inn Jonathan Wilson som produsent var en genistrek som har resultert i et varmt og harmonisk lydbilde der de mange små og subtile detaljene fremstår som selve essensen i både produksjonen og låtstrukturene. Måten Wilson krydrer lydbildet med slidegitarer, strykere, keyboard, Wurlitzer, Mellotron og lekne gitarer, er rett og slett forbilledlig. Resultatet er 12 låter som kanskje best kan beskrives som melodiøs og tilbakelent countrysoul der opptil flere av låtene, som «Gonna Be Strange», «Cosmic Sigh» og «Enemy», oppleves som små symfonier. På den besnærende balladen «Can’t See Stars», der Kevin Morby dukker opp på vokal, går tankene til Gram Parsons og Emmylou Harris, og på svært iørefallende «Modern Woman», nærmer Rae seg popmusikkens udefinerbare univers. At «Ligthen Up» er et svært vellykket album er det altså ingen tvil om, et album der Rae beveger seg rundt i musikalsk landskap der artister som Lilly Hiatt, Waxahatchee, Nick Lowe, Jonathan Wilson og Jenny Lewis, også befinner seg. (EAA)

Eric Palmquist: «Värmen»

«Värmen» er en plate man fort blir glad i, låtene sklir avgårde i et rolig og behagelig tempo der tangenter og kassegitarer dominerer lydbildet. Trommer og perkusjon må stort sett finne seg i å sitte på sidelinja. Melodiene, som er både innsmigrende og vakre, pakker på fint vis inn tekstene som ofte tar for seg livets mange utfordringer. Palmquist skal ha mye skryt for å lage troverdige og tankevekkende tekster. Den varme og luftige produksjonen er nærmest prikkfri, noe Andreas Matheson (Popsicle) skal ha mye av æren for. I løper av noen få år har Palmquist laget to fremragende plater som plasserer han helt i toppsjiktet av nordiske artister. Med sin særegne stemme, evne til for å lage både iørefallende melodier og sterke tekster, er det på høy tid at norske musikkelskere åpner ørene på vidt gap for Eric Palmquist musikalske univers. (EAA)

8011674A-F623-45F7-828E-CC7F1DBCB063

Austestad: «Venterom»

«Venterom» ble øvd inn og spilt inn live i Athletic Studio, Halden, med et 8-manns band, bestående av strykere, tangenter og horn. I tillegg bidrar Marthe Valle på kor. Resultatet er storslått, litt rått og til tider vindskeivt, men først og fremst raust krydret i arrangement og instrumenter. Tematikken består av refleksjoner rundt livet, forventning og håp.  Albumet  består av 14 spor, 12 egenkomponerte sanger og to coverversjoner av amerikanske klassikere, og det er lett å bli i godt humør av detaljer som trompetsoloen på «Tomme Gater I Allfarveg». Skikkelig artig blir det også når Austestad, på den funky «Kor Er Du Fra», skriker til som den reneste James Brown. Jeg får assosiasjoner til såpass varierte artister som Donald Fagen, Burt Bacharach, Michael Jackson, Paul Simon, Van Morrison, Odd Nordstoga, Tom Roger Aadland og Beatles, når jeg hører på plata. Kanskje ikke så rart likevel, fellesnevneren er jo nettopp grooven. Platas høydepunkt, blant mange fine låter, er den Bacharach-inspirerte, innsmigrende og utrolig fine balladen «Innan Eg Er Framme I Skien». Den sitter som et skudd. (JEE)

Metromony: «Small World» 

På sitt sjuende album, «Small World», leverer britiske Metromony elegant og svært iørefallende popmusikk. Med multi-instrumentalist Joseph Mount som spydspiss, har bandet laget et av sine deiligste album så langt i karrieren. Et album med mange likhetstrekk til artister som Phoenix, 10cc, Jarvis Cocker, Hot Chip og en slags lettvariant av The Cure. Låtene byr, alle som en, på lite motstand – de sitter klistra i øret før man aner det. Noe den myke, luftige og svært tiltalende produksjonen skal ha mye av æren for. Omgitt av synth, tangenter og kassegitarer, svever låtene avgårde i et musikalsk landskap der softpop og technopop omfavner hverandre. Alle platas ni låter holder høy klasse, men «Things will be fine», «It’s good to be back», «Love Factory» og «Hold Me Tonight (med Porridge Radio) er muligens strået vassere en resten av bønsjen. (EAA)

The Slow Show: «Still Life»

Manchester-bandet er kjent for å lage rolige, episke låter i atmosfæriske lydlandskap. Musikalsk er de slektninger av blant andre TindersticksPå «Still Life» er låtene litt mer fokuserte enn tidligere, noe jeg tror er et smart grep som vil gi bandet en større tilhengerskare. Det første som slår en med bandet er den gigantiske og spesielle barytonstemmen til vokalist Rob Goodwin. Skiva åpner formidabelt fint med låta «Mountbatten». Goodwin snakkesynger, på sin karakteristiske måte, låten ruller og drivverket skifter underveis. Det hele er mesterlig utført.«Anybody Else Inside» følger opp like sterkt. Piano og gitarer brukes effektfullt. «Rare bird» er nok en vakker låt som bygger seg langsomt opp slik flere av sporene gjør. Alle låtene er ypperlig arrangert og mange er elegant krydret med koring. Hele plata har en meditativ og beroligende virkning og anbefales på lik linje med fisking eller en godværsdag i påskefjelletGir du denne flere runder i spilleren sitter du igjen med et av årets fineste album. Sann mine ord. (JEE)

Holm: «Why Won’t You Dance» 

I 2016 debuterte det danske bandet Yung med albumet «A Youthful Dream», og det samme året solodebuterte bandets frontfigur Mikkel Holm Silkjær  med Ep’en «Holm». Og nå er Holm her med sin første longplayer, herlige og energiske «Why Won’t You Dance». Holm synger med en selvsikker autoritet det er få forunt å være i besittelse av, en autoritet som dytter låtene framover på imponerende vis. Holm beveger seg i et musikalsk univers med røttene godt plantet i 80-tallet, en tid da band som The Cure, Echo and The Bunnymen, The Smiths og The Go-Betweens traff de av oss som ikke satt klistret foran skjermen og så på MTV. Referansene til sistnevnte, og da særlig en av bandets to frontfigurer, Robert Forster, er definitivt tilstede, bevisst eller ubevisst, noe som alltid er et kvalitetstegn. «Why Won’t You Dance» er et funn av ei plate, proppet fullt av knallsterke «pop»-låter, der enkelte trenger et par ekstra runder før brikkene faller på plass. (EAA)

Beach House: «Once Twice Melody»

Beach House har brukt lengre tid enn vanlig i forkant av denne utgivelsen. Ikke så rart, for dette er intet mindre enn fire EP’er, eller Volume 1-4 om du vil, på totalt en time, tjuefire minutt og trettiåtte sekund. Det er plenty, til og med for et dobbeltalbum, men det viktigste er at sluttresultatet er meget imponerende. Beach House lager drømmepop av ypperste merke, som om franske Air møtte amerikanske Grandaddy. Det finne mange band med samme arvemateriale, men få med evnen til å gjennomføre som dette. Beach House er på sitt beste når synthene krydres med gitar eller et «clean» piano, og enda bedre blir de når de trøkker til litt ekstra. Ekstrem teft for den enkle, geniale melodien, kombinert med tidsriktig 80-tallssynth er oppskriften.  Åpningslåten «Once Twice Melody», settes i gang av et lite arpeggio på kassegitaren før synth-bassen overtar. Andre spor ut, den mer rytmiske og over seks minutt lange, «Superstar», er egentlig en klassisk, tøff shoegazer. Ganske enkelt en kjempelåt! «The Bells» er et av platas vakreste spor, tydelig inspirert av legendariske Big Star. Hele verket avrundes på formidabelt vis med«Modern Love Stories» (JEE)

Miles: «Riding With The Waves»

Om du liker musikk som fort ramler inn i musikalske båser som softpop eller yachtrock, er musikken som ruller mot deg fra «Riding With The Ways» definitivt noe for deg. For britiske Adam Amer aka Miles lager klassisk vestkyst-musikk i det samme farvannet som Eagles, Michael McDonald, Robbie Dupree, The Babys og Boz Scaggs, for å nevne noen. Vi snakker solfylt, lettbent og svært melodiøs musikk pakket inn i et lydbildet fylt med sofistikerte blåsere, sandblåste harmonier, lekende Hammondorgel og slicke gitarer. Låtene på plata er så veltrimmede og melodiøse at det er umulig ikke å trekke på smilebåndet og drømme seg tilbake til en tid da palmene suste i kapp med pina coladaene. Mye av æren for at plata har blitt en sjarmbombe av de sjeldne må tilskrives The Hooligan Horns formidable innsats. Da gjenstår det bare å sette seg i bilen, rulle ned vinduene, skru på musikken og rulle ned til stranda. (EAA)