D480B0B3-0055-4677-9BFF-E09FD6A3F1E2Oktober var en så god musikkmåned at Popklikk-redaksjonen måtte klinke til med hele 12 album. Mange av de utvalgte platene er nemlig så knallgode at de lett kan dukke opp når musikkåret skal oppsummeres.

Og ja, vi innrømmer at vi synes det er litt ekstra stas at Springsteen leverer så til de grader på sitt nye album, «Letter To You».

Her kan du lese hva vi mener om platene. Sjekk også ut spillelista nederst i saken:

Bruce Springsteen: «Letter To You»

«Letter To You» er noe såpass sjeldent og kjærkomment som en ny plate med Bruce Springsteen som tilsynelatende ikke kommer med andre formål enn å være et bra album til de grader preget av E Street Band. Og bandet er i storform!De mest åpenbare klassikerkandidatene kommer mot slutten. Seks minutter lange «If I was a Priest», platas lengste låt, er en virkelige sugende ballade, med E Street-erne i storform. Assosiasjonene her går ikke bare til klassisk Springsteen, men like mye til en syttitalsk Bob Dylan. Den andre umiddelbare gåsehud-låta er «A Song for Orphans», en human håndsrekning til verdens fortapte og hjemløse, slik jeg svært overflatisk forstår teksten – og dette et klart Dylan-nikk, attpåtil med finspilt munnspill, som melodisk slekter på «Shelter from the Storm». Det er bare å gi seg hen, tross et par relativt uinteressante spor. (Morten Solli)

Jeff Tweedy: «Love Is The King»

Popklikk liker denne solo-plata fra Wilco-sjefen særdeles godt. Faktisk så godt at vi er villige til å hevde at den kanskje er bedre enn den meget gode «Warm» fra 2018. Kanskje grunnen er at vi blir noe sjarmert av tanken på at den er et familieforetagende blant The Tweedys? Men, det kan også være fordi Tweedy denne gangen har skrevet låter der melodiene er mer åpenbare i låtstrukturene enn de har vært fra han på noen år. Bare hør på country-twangen i «Opaline», «A Robin or A Wren» eller «Natural Disaster»! Nydelige låter alle tre, låter som drar tankene litt mot Wilcos første periode, der country-rocken sto i førersetet. «Gwendolyn» er nok Popklikks favoritt så langt, en fin poprocker der Tweedy først høres nesten uinteressert ut, men så smyger han seg inn i ryggmargen med en catchy hook og frisk solo-gitar. Det er ikke bare Nels Cline som kan få gitarene til å synge i Wilco-land, det kan Jeff Tweedy også! (Espen D.H. Olsen)

John Peter and his Collaborators: «Music From Little Red»

Fortsatt høres ingen andre ut som John Peter and his Collaborators. Musikken har nok røtter i rocken, men derfra tar vi turen ut i sigøynerpreget latinsk musikk, vals og tango. Ja, gjerne hva som helst. Det skjer mye i låtene, så det gjelder å følge med. Det er fire forskjellige vokalister på plata; en skulle tro at resultatet ble sprikende, men nei, resultatet er alltid John Petersk. Men leter du etter en musikalsk referanseramme, er kanskje Howe Gelb og Tom Waits artister som ikke er så langt unna, særlig på de låtene John Peter synger. Kanskje er det bruken av kubjelle, vannflasker og andre originale instrumenter som sender meg i retning av Tom Waits. Skal en dømme etter tekstene på forrige plate, er Leonard Cohen og Velvet Underground også blant inspirasjonskildene. Etter en høst der flere norske album som er hyllet av kritikerne ikke har truffet meg – det trenger ikke være platenes skyld – snakker vi om en plate som sitter. Dette er en innertier fra John Peter and his Collaborators. (Tormod Reiersen)

Matt Berninger: «Serpentine Prison»

«Serpentine Prison» er nemlig et vakkert, lavmælt, melodiøst og inspirerende album. Et album, som sammenlignet med The Nationals siste plater, er litt mer nedpå og slentrende. Som alltid er stemmen til Berninger skapt for tekster om frykten for at ting ikke fungerer, utilstrekkelighet og andre eksistensielle utfordringene som fyller våre liv. Utfordringer som ikke nødvendigvis gir oss verken svar eller lindring, men som likefullt gjør oss til de vi er. Tenker jeg etter å ha hørt tekstene. Produksjonen til legenden Booker T. Jones er utmerket; det dempede lydbildet er fylt med kassegitarer, tangenter, strykere, blåsere og mange små og lekne detaljer. Noe som tilfører plata både dybde og en sjarmerende, sorgmunter og slentrende tøtsj. Alle de 10 låtene forvarer sin plass på plata. Jeg ville ikke vært foruten noen av dem. (Espen A. Amundsen)

2EA5F905-E416-4158-9B69-7D0E97E72FB8

Sweetheart: «Sweetheart»

Musikken på «Sweeheart» er bygd opp rundt enkle melodilinjer, noe som på elegant vis synliggjør låtenes evne til å grave både dypt og møysommelig. Noe som er en aldri så liten bragd, for dette kunne, om man ikke har både teft og store doser musikalsk talent, fort blitt både endimensjonalt og kjedelig. Men det har det ikke blitt, snarer tvert i mot. Musikken treffer nemlig Popklikk rett i sjela. Noe de subtile grepene og de små detaljene i produksjonen skal ha mye av æren for. Hovedårsaken til at Sweetheart lykkes så godt ligger i magien som oppstår når stemmene til John Arne og Anne Mette smelter sammen.  At John Arnes stemme spiller hovedrollen er egentlig underordnet, for uten Anne Mettes vokal hadde resultatet blitt et helt annet. For det er nettopp denne dynamikken som bærer plata framover. To vakre og vare stemmer som sammen bygger et musikalsk univers der det er plass til både ettertenksomhet, tristesse og håp. (EAA)

Elvis Costello: «Hey Clockface»

To år etter det forfriskende comebacket «Look Now!» presterer Elvis Costello et av sine mest springende album – på godt og vondt. Når målestokken er en av de mest kvalitetstunge diskografiene i musikkhistorien, skal det godt gjøres å toppe tidligere høydepunkter. Men det betyr ikke at «Hey Clockface» ikke er verdt en lytt eller fem. Denne anmeldelsen hadde arbeidstittelen «Alle slags Elvis». En real berg- og dalbane av et album, altså – ikke nødvendigvis i kvalitet, men i form av eklektiske musikalske krumspring. Jeg tar meg i å savne en sammenheng som knytter det hele i hop, selv om variasjonen er prisverdig. En enkel konklusjon må bli at de rolige låtene fungerer best, men både «I Do (Zula’s Song)» og «No Flag» er verdt en plass på en musikalsk oppsummering av det merksnodigste året i moderne tid. (MS)

Kevin Morby: «Sundowner»

Grunnuttrykket er som sagt nede, spesielt i platas sentrale del med tittellåta «Sundowner» med en nesten hviskende Morby som drar fram sin indre Cohen, fantastiske «Campfire» der lyden av et brennende bål utgjør et særegent mellomspill og «Don’t Underestimate Midwest American Sun» hvor Morby høres ut som han beskriver forsøket på å leve et normalt liv midt i all galskapen rundt oss. Andre steder drar Morby fram den elektriske gitaren, som på åpningslåta «Valley» og den korte, men effektive Neil Young-rockeren «Wander». På tross av alle disse fine låtene, så synes Popklikk at den atmosfæriske «A Night At The Little Los Angeles» er platas mest iørefallende. Kanskje fordi den er ganske nær deler av «Oh My God», men også gir assosiasjoner til «Singing Saw» som denne anmelderen holder som diskografiens beste. (EDHO)

Thomas & Tvilerne:«Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet»  

«Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet» er album nummer to fra Thomas & Tvilerne. Denne gangen slår de til med et dobbeltalbum som varer én hel time. Og i dette selskapet føles ikke det lenge. Jeg har mer enn én gang latt albumet få enda en runde når jeg er ferdig med den første. Man blir inderlig glad i det persongalleriet som tegnes opp. «Viser med utgangspunkt i litt vindskeive personligheter, brune skjenkesteder og «styrkedrikk» er langt fra noen nyvinning, og vi er naturligvis bevisst på at vi står på kjempers skuldre når vi presenterer vårt eget univers», heter det i presseskrivet, og så oppgis en rekke inspirasjonskilder som for eksempel svenskene Bellman, Vreeswijk og Taube. Selv om Thomas Marthon Engevold er hjernen bak dette, er alle svært sentrale for denne flotte totalopplevelsen. Elskere av gode melodier, flott musikk og sterke historier trenger ikke lete lenger. Thomas og hans tvilere gir deg dette og mer til! Teaterscenen neste? (TR)

E314F754-AF68-4A6F-8C0A-50DDD1996225

Viktor Olsson: «Allt Jag Ville Säga»

Enkelt forklart lager Viktor Olsson popmusikk med stort hjerte. Det er sjelden jeg eksponeres for låter som så til de grader fester seg nesten umiddelbart, for så å nekte og slippe taket. «Allt Jag Ville Säga» består av ni låter jeg ikke gidder å rangere. Alle fungerer nemlig for meg. Vi snakker klassiske poplåter med det lille ekstra som i mitt univers burde vært på alles lepper. Men jeg kommer likevel ikke utenom å nevne «Elin», «Stora ängen», «Liljor &Vin», «Evergreen» og «Du/jag». Fem låter som får lykketermometeret mitt til å gå fullstendig amok. Når det gjelder produksjonen, treffer Olsson og hans medprodusenter blink. Det luftige og elegante lydbildet, der kassegitarer, blåsere, synther, tangenter og strykere får det beste ut av hverandre, tilfører låtene en elegant letthet som løfter lytteren noen centimeter over gulvet. (EAA)

Drive-By Truckers: «The New OK»

Nesten alle låtene har noe ved seg. Jeg liker også godt at lydbildet er ganske rufsete og jordnært og at assosiasjoner til artister som Neil Young og Tom Petty fremdeles er inntakt. Et av platas fineste øyeblikk, «Sarah’s Flame», kunne lett sklidd inn på opptil flere av Pettys album. Bruk av blåsere og tangenter puster dessuten mye soul inn i det ellers må beskrives som et vaskeekte rockalbum. Noe «Though to Let Go» og nevnte «Sarah’s Flame» er fine eksempler på. Om du ønsker drivende rockere er det bare å gi seg i kast med  tittellåta, «The Unraveling» (som ikke passet inn på forgjengeren!) og «The Perilous Night». Platas nestsiste spor, «Watching The Orange Clouds», bæres frem av en ettertenksom tekst og et dvelende og laidback komp. I løpet av 2020 har Drive-By Truckers sluppet to fine album, som ville blitt enda bedre om det beste fra begge hadde blitt samler til ett album. (EAA)

Eric Palmquist: «Hey då»

Eric Palmqwist har med «Hej då» begått både sin solo-debut under eget navn og laget en nær sagt renodlet skilsmisse-plate. Det handler om et kjærlighetsforhold som har gått over ende, en relasjon som virker fortapt, om følelsene som er i spill og refleksjoner over den nye normalen. Palmqwist innleder plata med det sterkeste sporet, gitar-pop’eren «Du og jag mot døden». Det er et herlig driv her, som til dels gjentas på andre låter, men Palmqwist tar det gjerne også nedet hakk eller to, som den akustiske vise-popen i nydelige «Rävarnas hav». Vi har fått enda en svensk favoritt i Popklikk-redaksjonen med dette albumet. Eric Palmqwist føyer seg inn i rekken av gitarpop, indie og rock fra broderfolket som vi gjerne låner øret til. De kan pophåndverket, våre svenske venner. Og kanskje like viktig: de er ikke redde for å bære hjertet utenpå skjorta! (EDHO)

Espen Gunstein: «Herregårdsstasjonsvogn» 

Vi hører at stasjonsvogna bokstavelig talt starter opp, og vi glir over i en låt selveste J.J. Cale verdig. Åpningslåten «A4»er én av mange sterke og suggererende melodier som vokser helt opp i elitedivisjonen ved gjentatte lyttinger. Espen Gunsteins nye album, «Herregårdstasjonsvogn», er et lite skråblikk og hyllest til det helt vanlige livet med barn, stasjonsvogn og takboks, der det ikke alltid skjer så mye ekstraordinært sett med andres øyne. Men er det noe har vist oss, er det at det helt vanlige livet er å foretrekke framfor ganske mye annet. Jeg er selv i omtrent i samme livsfase som Espen Gunstein, og det er ikke så lite her jeg kan nikke gjenkjennende til. Det er mye Øystein Sunde og litt Ole Paus i hvordan låtene fremføres. Og det er også flere porsjoner Øystein Sunde i de mest ordrike tekstene. Espen Gunstein kaller dog ikke på den hysteriske gapskratten; jeg sitter mer med et selvironisk glis rundt munnen. (TR)

Sjekk ut spillelista her