087EEEBF-3BD1-45CA-85AD-9C00B20ECD79Plateanmeldelse: Ron Sexsmith – «Hermitage» (album, 2020)

Tre år etter suverene, «The Last Rider», som mange fryktet skulle være Ron Sexsmiths siste album, dukker han endelig opp med nok et fortryllende album, «Hermitage». At hans siste oppfinnelse holder et skyhøyt nivå, overrasker ingen som har fulgt Sexsmith tett. Han evner nemlig ikke å lage dårlige plater. Han er en sikker vinner – hver gang. Helt fra den selvtitulerte debuten i 1995 har han pøst ut det ene gullalbumet etter det andre. Noe andre artister har bitt seg merke i for både Nick Lowe, Rod Stewart, Feist, Emmylou Harris og Elvis Costello har tatt i bruk låtene hans.

Å plukke ut favorittalbum fra Sexsmihs katalog er derfor en krevende øvelse, men om kniven hvilte på min strupe hadde jeg trolig valgt meg debutskiva (1995), «Whereabouts» (1996), «Cobblestone Runaway» (2002), «Retriever»(2004), «Long Player Late Bloomer» (2011) og «The Last Rider»(2017).

Og etter to uker med «Hermitage» på øret, er jeg ganske sikker på at også den vil snike seg inn på den eksklusive lista. For på «Hermitage» forsetter Sexsmith å lage gylne musikalske øyeblikk i skjæringspunktet pop, rock, soul og americana.

Sexsmith er en mester i å snekre sammen elegante, stilfulle og iørefallende låter som bygger rede i hodet på lytteren. Og på «Hermitage» renner det over av slike sanger. Noe som, nok en gang, får meg til å tenke på eminente låtskrivere som Paul McCartney, Nick Lowe, Ray Davies og Elvis Costello når Sexsmiths særegne og varme stemme strekker seg mot meg. Ja, noen ganger går også tankene til en av mine ungdomshelter, Gilbert O’Sullivan.

Produksjonen på «Hermitage» er særdeles ydmyk, avslappende og tiltalende. Omgitt av lekre detaljer, bøttevis med tangenter, strykere, fuglekvitter og lekne strenger, føres lytteren inn i et varmt og behagelig lydlandskap.

Noen vil kanskje innvende at Sexsmith alt for ofte legger seg for tett på sin egen musikalske oppskrift, at låtene og platene kunne ha godt av litt mer variasjon. Noe jeg kan forstå, men som jeg er dypt uenig i. Så lenge han lager så til de grader gode plater skal Sexsmith bare fortsette i det samme musikalske sporet. Alt annet ville vært latterlig. Noe «Hermitage» er et lysende eksempel på.

At jeg har hørt plata minst 20 ganger den siste uka er ingen overdrivelse. Og for hver gjennomlytting skinner låtene bare mer og mer. Ja, nå er det faktisk blitt sånn at jeg må høre «Hermitage» minst en gang daglig, slik at alle de små og litt sjenerte detaljene også skal få tid til å vise seg fram.

Om jeg har noen favorittlåter? Jeg har ingen favoritter, jeg har bare favoritter. Sånn er det med den saken. God lytting!