36880A14-A7BC-44B4-A7D2-535AC02E5ED1Vi setter på litt musikk. Det er Lester Young som spiller «These Foolish Things» Maten er ikke helt klar ennå. Jeg observerer ett-åringens undring i det lydbølgene treffer kroppen. Det er som om han spør; «hva er dette formløse som berører meg slik?»  

I det øyeblikket har jeg en innsikt. Jeg ser bakover i tid og oppdager at jeg alltid har «tenkt i toner» helt siden jeg hørte musikk for første gang. Musikken er det underliggende språket, som jeg har prøvd å formidle hele livet. Men det var aldri enkelt. For over tonene kom lag på lag med tvil, krav og forventninger som festet seg likt seigt edderkopp-spinn. Men kanskje klarer jeg å snakke musikkens språk igjen, slik ett-åringen opplevde harmonien i tonene mens Lester Young tolket «These Foolish Things».

Musikk treffer oss på en annen måte enn andre kunstuttrykk. I lydens svingninger opprettes en direkte kommunikasjonslinje med det formløse, eller evige om du vil. Slik er musikk mer enn skjønnheten i svingningenes harmoni. I naturen opplever vi til enhver tid den levende musikken. I november sto jeg ved et vann i Sverige og lyttet til musikken fra et lønneblad som løsnet fra en gren. En skogens ballett, med harmoni i finstemt tyngdekraft.

Jeg har savnet det spirituelt frie og søkende elementet i musikken. Kirkemusikken lånte fra de tidligere og østlige musikktradisjonene. Intensjonen var den samme; å uttrykke en hyllest til det Absolutte. Ja, omtrent som lønnebladet.

Den selverklærte spirituelle musikken synes lett å stivne i form, som på ingen måte beveger seg mot det åpne eller intuitive, som er den lette brisen utenfor vinduet, men er mest som en behagelig dyne å brette rundt seg. Med dette utelukkes også det inspirerte – det ukjente man søker gjennom musikken.

Musikk kan manipuleres og programmeres, men kan den miste evnen til å berøre? Jeg tror at musikken fortsette å danse som lysspillet over den fargesprakende himmelen rett før fullmåne. Den lar seg ikke fange. Og så er det oss da. Vi er selv musikk når vi dyrker evnen til å leve gode liv; i harmoni med våre medmennesker og naturen som vi spiller sammen med. Når vi gjør det vakre. Når vi lever som de unike tonene og klangene vi er. Når vi synger sammen som vann, stjerner og slikt – da er vi midt i musikken.

Det sies at da Gud ba sjelen om å tre inn i menneskekroppen, ville ikke sjelen dette. For dens natur er fri og ubunden. Da ba Gud englene om å spille musikk, og mens englene spilte forsto sjelen at musikkens skjønnhet og livets fullhet bare kan erfares gjennom menneskelivets faktiske begrensinger.