sam-cooke-change-total I dag er Den store byttedagen, tredje juledag. Folk flyr beina av seg for å bytte til rett størrelse, rett farge, rett modell, eller rett og slett skaffe seg noen ettertraktede grunker ved å selge presangene, fordi man har brukt alle sparepengene på å kjøpe presanger som uansett blir byttet i noe annet.

Vel, vi kunne ha markert denne dagen ved å spille et musikalsk stykke av den svenske folkemusikkgruppen Swåp. Men det ville vært en gavepakke til alle kritikerne av Popklikk, som heldigvis i seg selv er mangelvare. De (få) ville hevdet at det blir for enkelt å oversette «bytte» til «swap» på engelsk, tilpasse det til en svensk vinkel, og så finne noe musikalsk som passer til temaet. Vi er jo tross alt superfans av Eldkvarn, Thåström, etc.

Derfor tar vi det hele opp ett nivå og definerer bytte til å være endring. Og dét med en viss bakenforliggende mening. For hvor mange er det som ikke sitter igjen med en uggen følelse i kroppen etter å ha handlet haugevis av presanger til folk som overhodet ikke trenger dem.

Det perspektivet har ikke endret seg siden vi fant olje på 70-tallet, og den norske stat i tiårene etter har sørget for at de fleste av oss har kunnet leve som velstående grever og grevinner.

Det er da man egentlig bør spille Dylan-låten «The Times They Are A Changin’» hver dag hele året, og lytte nøye til hva Robert forsøker å formidle. Verden endrer seg rundt oss, mens vi lever som om alle skyene på himmelen passerer langt over boblen vi befinner oss i.

I denne versjonen forsvarer Tracy Chapman definitivt sangens budskap

«I still don’t know what I was waiting for
And my time was running wild
A million dead-end streets
Every time I thought I’d got it made
It seemed the taste was not so sweet
So I turned myself to face me
But I’ve never caught a glimpse
Of how the others must see the faker
I’m much too fast to take that test»

Dette er første vers av David Bowies «Changes». Og selv om vi fortsatt ikke helt kan fatte at han er borte for godt, er det utrolig mye solid arvegods han har etterlatt seg. Derfor burde jeg heller ha brukt juleforberedelsene til å gi meg selv den beste presangen ved å ruste opp min gamle Thorens’ platespiller med en skikkelig pickup og grave frem frem Hunky Dory fra den enorme platehaugen.

Alt er jo slett ikke bare Hunky Dory for tiden, og Bowies tekst gjør det enklere å minne oss på at veien til et rikere liv er fylt med diverse selvransakelser («So I turned myself to face me, But I’ve never caught a glimpse»)

Til og med Justin Bieber kan fremstå selvransakende, hvis man tolker ham utrolig bredt i sangen «Change Me», mens de tyske puddelrockerne i Scorpions forsøkte seg på noen politiske oppsummeringer i powerballaden «Winds of Change» rett etter Sovjetunionens fall i 1991. Popklikk ønsker ikke legge seg ut med den tyske statskanalen ZDFs seere som i 2005 kåret låten til århundrets sang, ei heller skal vi argumentere mot de seks millioner kopiene som ble solgt i et gjenforent Tyskland, eller de over 500 millioner avspillingene av musikkvideoen på YouTube i nyere tid.

Vi bare konstaterer at den musikalske smaken (heldigvis) er forskjellig.

Derfor avslutter vi dette lille utenrikspolitiskfilosofiske innlegget med en Sam Cooke-sang, fra den gang musikk faktisk kunne påvirke samfunnsutviklingen. A Change is Gonna Come skreve han på en buss etter å ha pratet med noen demonstranter i Nord Carolina. Singelen ble gitt ut julen 1964, rett etter at Cooke ble skutt og drept på et motell. Den ble sluppet som B-side på en singel (Shout var hovedsangen) og solgte ikke spesielt mye. Men den ble likevel raskt adoptert av den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen og har i nyere tid nådd svært høyt opp på det amerikanske musikkmagasinet Rolling Stones «500 Greatest Songs of All Time»-liste.

I 2006 ble sangen plukket ut av National Recording Registrys bibliotek (biblioteket til den amerikanske Kongressen), fordi sangen oppfyller vilkårene for å bli regnet som «kulturell, historisk eller estetisk vesentlig»

Vi kan jo i det minste håpe at en del vil endre seg også for oss i årene som kommer.

Her er en nyere versjon av klassikeren, nydelig sunget av far og sønn Thomas og Brian Owens.