529C4389-7ED7-4554-A3D5-475997A8B72DUkens Popklikk-reprise: Lee Bains III + The Glory Fires- «Youth Detention (Nail my feet down to the Southside of Town)» (album, 2017)

(Denne anmeldelsen ble publisert første gang 31. august 2017 og med leses i lys av dette)

VG-journalist og tidligere Beat-redaktør Eirik Mosveen så rockens fremtid og fortid rolled-into-one da han snublet over Alabama-bandet Lee Bains III + The Glory Fires på en svett klubb mens han var avisas USA-korrespondent. Eiriks essay om Bains & co i hans VG-serie, «Notater fra Hells Kitchen», er verdt å lete etter, rock’n’roll-journalistikk av det kaliberet som tar leseren med opp på scena og videre opp i fuzzhimmelen i løpet av noen tusen tegn.

Trøkket i VG-saken resulterte i at Lee Bains III + The Glory Fires ble booket, praktisk talt uhørt, til Norwegian Wood i 2013. Bandet spilte også i Bergen og Halden og konserten i Halden, på Siste Reis, går det fortsatt gjetord om.

Bandets første plate heter There is a bomb in Gilead og gudene skal vite at Lee Bains hadde lykkes med å smugle denne rock’n’rollbomba til Norge.

Bandet dukket opp i Halden dagen før konserten og gjennomførte en uannonsert akustisk konsert på Reis, visstnok deres første noensinne. Den slo fast at bandet hadde låtene og at Lee er en soulsanger av format.

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Da Lee Bains III dagen etter tente lunta og detonerte hele sulamitten, et øspøsende rock’n’rollfyrverkeri som gjorde at vinduene holdt på å sprette ut og svetten fosset langs veggene i det stinne lokalet, var det mange som så lyset, forstod hva rock’n’roll faktisk kan være. I sin pureste form.

Bandet poserte med et fulltallig publikum utenfor Reis for at fotografen skulle sikre alle et bevis for at de faktisk var der. (En grep for å hindre at noen i årenes mulm & mørke skulle kunne skryte på seg at de fikk det med seg, slik tilfellet var etter Sex Pistols-konserten på Pingvin Club i Oslo i 1977).

Lee Bains III + The Glory Fires spiller også punk. Men må likevel ikke oppfattes som et endimensjonalt container-punk-band.

Kvartetten, som også teller Adam og Blake Williamson på bass og trommer, samt gitaristen Eric Wallace, har sugd til seg et vesentlig større spekter influenser, fra pre-metal hardrock til gospel til klassisk sørstatsrock (Les: Lynyrd Skynyrd) til den mest eksosbefengte garasjerocken som tenkes kan. De spiller alt sammen slik jeg tenker at bare de som har vært gjenstand for en sørstatskulturell osmose over mange nok år, kan servere det.

Lee Bains III selv har knapt kontakt med gulvet i den tida konsertene foregår, man tar seg i å stirre for å se om han er hengt opp i noen sterke fiskeliner og at djevelen selv er   dukkemester. Men nærmere etterforskning bringer på det rene at Lee faktisk innimellom er vektløs, han besitter en spenst som muligens bare kan oppnås av noen som ikke drikker alkoholholdig tungtvann.

Bandet har vært på ytterligere et kort norgesbesøk og slapp i 2014 oppfølgeralbumet Dereconstructed på grunge-labelen Sub Pop. Det albumet var en aldri så liten nedtur, i hvert fall for alle som hadde blitt revet over ende av Lee Bains overnaturlige liveshow. Det var lett å tenke at det rett og slett ikke er mulig å få denne energien kanalisert inn på et opptaksmedium. Som å få Cutty Sark med full rigg inn gjennom tuten på en uåpnet miniatyrflaske med Jack Daniels.

Men så klinker Lee Bains III + The Glory Fires til med det i dette perspektivet umulige tredjealbumet, titulert Youth Detention med «Nail my feet down to the southside of Town» som undertittel i parentes.

Der stopper parentesene. Sytten sanger, som med forbilledlig variasjon, gir seg i kast med det som bare kan være musikalsk trolldom. Fange ren, ubesudlet rock´n´roll, uten å jukse med å temme den først.

I den avsluttende «Save my life» synger Lee «..Don´t you tell me «It´s only rock´n´roll»/ when I´ve seen it wrestle truths from noise..»

Da har Lee vrengt ut av seg all vreden han har samlet opp etter en oppvekst som sørstatsmann med moral.

Det innebærer også et opptak av Assata Shakur under et «Black lives Matter» -rally i Atlanta i fjor sommer.

Hva slags sang Lee Bains III kunne ha skrevet etter katastrofen i Charlottsville for et par uker siden, må vi bare gjette på inntil videre.

Lee har til og med lagt med en litteraturliste for å tydeliggjøre hva han gjør når han ikke gjenoppliver rocken på lave scener hver kveld: blant annet ord av Angela Davis, Allen Ginsberg («Howl»), Jean Paul Sartre og Tennessee Williams. Alle som har møtt Lee vet at dette ikke dreier seg om en intellektuell posør. Han er for real.

Det kan meget vel være at han fronter Det Siste Virkelige Rockbandet. Da er det bare å pøse på med mineralvann og holde fast i den vesentlige verdenslitteraturen.