2889D393-42B4-4EF0-B473-F741E7BB72C1Spørsmålet var enkelt; Hvilke plater har gitt mest glede i året som er i ferd med å ebbe ut? Først vil jeg plukke fram dissesom faktisk kom ut i inneværende år; FLOATING POINTS og albumet «Promises» som jeg har skrevet om. STEPHAN MICUS sin flotte «Winters End» på ECM som jeg ikke har skrevet om.

Jeg ble også kjent med to spennende unge instrumentalister. Ja, det er sikkert mange flere; men jeg tenker på perkusjonisten HOUEIDA HEDFI og hennes super-interessante «Fleuves de lÂme». Her krysses sjangre i alle himmelretninger. Jeg tenker også på harpisten NALA SINEPHRO. Lytt til «Space 1.8» og bli kvitt alle fordommer mot harpen eller samtidsjazz. Hvis det ikke funker – så tar jeg ansvaret for det!  

Aller best liker jeg musikk som fristiller seg fra form og forventninger, og åpner mot det intuitive og spirituelleJeg synes det er en fin vei og ferdes i. Men enkelte dager merker jeg abstinens-symptomer og et sug etter elektriske gitarer, bass og trommer. Senest i går kveld. Heldigvis går det som regel fort over. STEVIE WONDER kurerer det meste.

Nå vil jeg at vi tenker oss et festpyntet langbord i en stue, ja, en helt alminnelig stue – der bordet bugner over av musikalsk vellyd. Bordet er merket «2021» For å komme i den rette stemningen – før vi går inn for å se hvem som sitter rundt bordet – hører vi tidlig Roberta Flack som tolker en ballade; slik bare hun kan.

På den ene kortsiden av bordet; troner årets pop-sensasjon. Det er PETE DELLO AND FRIENDS med et femti år gammelt album – som jeg ikke visste om før i høst! Jeg har skrevet begeistret om musikken til Dello tidligere. Skulle jeg gjort det igjen – ville jeg vært enda mer begeistret; omtrent som Berlevåg Mannskor! Kvalitet vil fram; før eller senere. Ved den andre kortsiden av bordet sitter YUSUF/CAT STEVENS. Den lille sangen «The Wind» er min mest spilte enkelt-sang for tredje året på rad. Men i år får «The Wind» selskap med en annen av sangene hans; «Maybethere’s a world» som er av nyere dato.

På den siden av bordet, som fører inn i et tilstøtende rom, der jeg ikke er så godt kjent – spilles sør-indisk Karnatisk musikk. Jeg hører et slektskap og en sammenheng med nordafrikansk musikk, blues – og noe som jeg vil driste meg til å kalle universell folkemusikk. På den andre langsiden av bordet finner vi jazzfolket; YUSEF LATEEF, RAHSAAN ROLAND KIRK og KEITH JARRETT som improviserer og nynner ved flygelet under julegranen. Men det er musikken til JIMMY GIUFFRE og særlig album som «Tangents in Jazz» og «Clarinet» som har gjort mest inntrykk; i dette året som snart har vært. Giuffres musikk er annerledes enn det aller meste; en slags kammermusikk – ikke helt jazz, moderne og ja – tidløst. Men hva er egentlig tidløs musikk?

Den eldste sangen vi kjenner til, er den hurriske hymnen som ble nedtegnet i Syria for 3500 år siden. Transkripsjonen er omstridt. Det er derfor noe usikkerhet rundt hvordan sangen faktiskhøres ut. Men uavhengig av framførelse; virker denne musikken i seg selv ja – tidløs – og selv om bildet er nesten oppløst; kan vi ane stofflighet fra en fjern fortid. Det er som å strekke ut en hånd og røre ved en annen hånd – tre tusen år tilbake i tid. I den nyere musikkhistorien har vi et tydeligere bilde å støtte oss til. 

Titter vi gjennom musikkens speil vil vi oppdage at enhver epokes kulturforståelse og tidsånd fanges gjennom den samtidige musikken. Den tonesetter og reflekterer periodens idealer. Slik er det fortsatti vårt lille øyeblikk i tiden. Men når vi løsner vi fortøyningentil nåtiden – og slipper oss bakover i tid, vil vi også se at menneskene som levde i tidligere tider var akkurat som oss. Brev fra Mesopotamia skrevet på leirtavler er fulle av velkjente utfordringer. Avisartikler og foredrag fra hundre år siden er like aktuelle i dag. Det er kun overflaten som synes annerledes.

I musikkens bevegelser kan vi strekke ut en hånd som sanser og gjenkjenner oss selv i alle tider. Vi både lar oss bevege av – og beveger oss med musikken. Den leder oss; og vi kan la nåtids-hånden møte en hånd som hører hjemme i en annen tid. Vi kan reise så langt vi bare vil; fra musikken jeg vokste opp med, til den tidlige jazzen og videre til Bach og sfærenes musikk – hele veien tilbake til den hurriske hymnen – og se at vi har ikke forandret oss noen ting. Dette er det tidløse.