17AA3293-3C90-47EC-B31B-C964C0E5FD2DPLATEANMELDELSE: Elvis Costello & The Imposters – «Look Now» (album)

Da Elvis Costello gjestet Sentrum Scene i februar 2017, var det med et slags tilbakeskuende roadshow – en sirkus-inspirert diskografisk tidsreise som for alvor anskueliggjorde at vår manns karriere hadde passert 40 år. Kvelden var uforglemmelig – ikke minst alle anekdotene mellom låtene, og særlig fordi denne artisten ikke akkurat har vært kjent for å gi ved dørene hva angår publikumsvennlig pludring. Men dveling ved fortida var det definitivt.

Så hvor gledelig er det ikke at; bare halvannet år seinere, med en lei krefthistorie i mellomtida, Elvis er tilbake i storform – «Look Now» må være hans beste plate på over 20 år! 

Den siste klassikeren, «Painted From Memory», samarbeidet med Burt Bacarach, kom i 1998.  På den nye plata er det tydelige spor tilbake til nettopp dette albumet – to av låtene, «Don’t Look Now» og «Photographs can Lie» er Bacharach-samarbeid som hadde glidd glatt inn på «Painted… », og albumets kanskje aller beste låt ble skrevet sammen med Carole King en gang på nittitallet. 

Nettopp disse referansene er gode markører også for hvor resten av dette albumet befinner seg. Bacharach og Carole King er jo de kanskje ypperste representantene for denne gamle modellen på 1960-tallet, da låtskrivere var leverandører til produsentene som så håndplukket de rette artistene og arrangørene. I Manhattans «låtskriverfabrikk» Brill Building, var King og daværende ektemann Gerry Goffin de fremste låtskrivere. 

På «Look Now» befinner også mange av de låtene som er skrevet av Elvis alene seg i dette tidløse rommet der en utsøkt «sekstitallsk» sans for melodi, harmoni og sanglyrikk står i høysetet. Men låtene er aldri forutsigbare og mange av arrangementene detaljrike og intrikate, omtrent som når Ivor Raymonde arrangerte Burt Bacharach og Hal Davids låter for The Walker Brothers og Dusty Springfield. 

Soulmusikken har preget Elvis siden 1970-tallet. Denne mannen har jo vært innom et utall sjangere, men soul-innflytelsen har vært  ganske konstant – aldri tydeligere enn på «Get Happy» fra 1979, der 20 låter på rundt to minutter hver glir unna i en rendyrket nyveiv-tilnærming til Stax-soundet fra tiåret før, ikledd hyppige Motown-referanser. «Look Now» har en rekke låter med minst halvannet bein trygt planta i Memphis-arven, mens det dels orkestrerte og mangefasseterte lydbildet også kan minne om «Imperial Bedroom» fra 1982 – de lærde strides, men for denne anmelder er dette Costellos definitive mesterverk. 

Mange av albumets låter skal være skrevet rundt en idé om en musikal, men som Tom Waits har vist tidligere: det er ingen som husker en middels vellykket musikal, albumet kan likevel stå som en påle. Åpningssporet «Under Lime» har et spennende og luftig sound som bringer assosiasjoner til nettopp «Imperial Bedroom» – et bass-, gitar- og piano-drevet luftig groove ikke helt fjernt fra «Man out of Time», med tillegg av et markant kor og Beach Boys-tendenser i et av partiene – mens soulmannen Elvis trer fram i outroen. 

Etter den nevnte balladen «Don’t Look Now», følger King-samarbeidet «Burnt Sugar is so Bitter». Jeg vet ikke hvem som har skrevet hva, men det er en særdeles vellykket sammensmelting av C.Kings magnifike melodisans og Elvis’ egne dypdykk i de samme 60-tallsklassiske sjangrene som King spredte sine låter i underveis i det samme vanvittige musikktiåret – en lett disharmonisk saksofon sørger for utsøkt krydder. 

«Stripping Paper» er nok en mid-tempo-ballade med tilhold et sted mellom «Imperial Bedroom» og «Painted from Memory», for å holde oss til Costello-referansene. Var og fin melodi, og om Bacharach hadde vært med på å skrive denne også hadde det ikke vært en bombe. 

«Unwanted Number» følger opp i soulsporet groovemessig og rytmisk – men mest av alt minner den om Costellos tidligere turer i samme farvann, for eksempel på det ofte oversette, men veldig fine albumet «Trust» fra 1981  – et herlig pianotema driver låta framover, teksttemaet er sårt nok: uønsket tenåringsgraviditet fra den ulykksalige jentas ståsted. 

«I Let the Sun Go Down» er en sånn majestetisk og veldig britisk halvrolig låt man kunne ønske Sir Paul fortsatt var i stand til å lage – vi får heller ty til Neil Finn og Elvis Costello. «Mr. and Mrs. Hush» er mer uptempo, tilbake i Elvis’ eget soulland, med call-response-kor, blåsere, kort sagt – full pakke. Og en type mellomparti man føler Elvis kan skrive i halvsøvne. Ikke så sterk melodisk, og bedre innpakning enn låt, strengt tatt.

«Dishonor the Stars» er bygd litt over samme lest som åpningslåta i starten, men vandrer inn i et mer komplisert melodisk terreng. Igjen er innflytelsen fra Bacharach etc. påfallende. «Suspect my Tears» er nok en låt i dette tidløse landskapet der soul møter klassisk-skolert finesse – hadde noen sagt sistnevnte var en cover av en obskur Dionne Warwick-innspilling fra 1967, hadde jeg ikke blunket et øyeblikk. Refrenget er småmagisk: «I’ll cry until you suspect my tears» – sangeren Elvis er på sitt beste her.

«Won’t Heaven Help Me» er litt mer nedpå arrangert; elpiano og kor, men i samme melodiske spor. «He’s Given me Things» avslutter det hele: vart, vakkert og intelligent – som mange av tekstene her er denne skrevet fra et kvinne-perspektiv. 

Over, rundt og under det hele besørger det eminente backingbandet The Imposters groove, rytme og gjennomgående lekker musisering. Elvis hadde i mange år et anspent forhold til bassisten fra The Attractions-tida, Bruce Thomas. Han er erstattet av Davey Faragher, som gjør en glitrende jobb her. De to andre imposterne tilhører Costellos faste våpendragere helt fra andrealbumet: «This Year’s Model», Pete Thomas og tangent-trollman Steve Nieve. Så det er bare bassisten som er forskjellen fra The Attractions, strengt tatt. Litt som i Rolling Stones! Elvis selv spiller en drøss instrumenter, og det er et par titalls bidragsytere på kor, strykere og blåsere. 

Noe sier meg at dette er en av de Costello-platene jeg kommer til å dra fram igjen når det har gått noen år. Det er en ganske høy hylle. «Look Now!» føyer seg inn i den etter hvert sterke rekka av bunnsolide veteranprestasjoner i 2018. Som det sto med veldig små bokstaver på Costellos debut som kom ut i august 1977, omtrent nøyaktig samtidig med at navnebror Presley døde i 1977: Elvis is King!