CAFC64BE-F840-40BD-A3F1-3B85D67FD56ELou Reed – Ny boks med «New York» (1989). Remastret. Alternative versjoner. Live CD og Live DVD.

«You can’t beat 2 guitars, bass, drum.»

 Jeg har skrevet mange ganger om plata «New York» av Lou Reed. Og det blir flere. Som en kunstner som maler samme bilde mange ganger, håper jeg artikkelen blir bra til slutt. Denne gangen blir det først noe om hva som er nytt i denne nye boksen, så om hele plata.

 «New York» fra 1989 er perfekt i seg selv, presis og hardtslående rock-poesi til sterke og renskårne rock-låter. Men Live-CDen og DVD’en som følger med denne nye boksen gir ytterligere dimensjoner til albumet. Nyanseforskjeller i tempo og fraseringer. Ikke mye, men nok til å se låtene på en litt ny måte. Rob Medici gir ny energi på trommer – han spilte ikke på albumet. Mike Rathke og Lou Reed er mer samspilte på gitar enn noen gang; gitarsoloene er lengre, hør på «There’s No Time» – minst like stor grunn til å være utålmodig nå som da.

Og det gis mer rom for kunstneren bak bassen, Rob Wasseman, til å briljere. De alternative versjonene av «Last Great American Whale», «Beginning Of A Great Adventure» og om Vietnamveteranen i «Xmas In February», gir nytt liv tre av de mer neddempede låtene på albumet. «Lou, why don’t you take a walk on the real wild side?», eksploderer det. Jeg måtte finne frem luftgitaren som lå henslengt lengst inne i skapet.

 Ellers følger konsertene låtrekkefølgen på albumet. Sangene som kommer før den sangen du hører nå, er ment å skulle påvirke deg i lyttingen av nettopp den sangen du hører nå, har Lou uttalt. Med dette er han inne på hvorfor noen av oss foretrekker album framfor singler. Konteksten er viktig!

Låten som er inspirert av boka «Jesu Siste Fristelse» og Andy Warhol får nytt liv, «Dime Store Mystery». Også «Hold On» og «Good Morning Mr. Walhdheim» får et gir til. Som jeg elsker de gitarene. Jeg skal ikke si at liveplatene er bedre enn den strammere originalen – fristelsen er stor, men det er vel ikke mulig – men dette er uansett fantastisk og et herlig supplement til én av tidenes beste plater.

CD’en i boksen som er kalt «Work in progress/singles/encore» er nok den minst interessant her. Riktignok er «encores» med de eldre låtene «Sweet Jane» og «Walk On The Wild Side» i solide versjoner et stort pluss. Likeså er det interessant å høre en annen låt som ikke er med på plata, «The Room». Denne i seg selv ikke veldig spennende instrumentallåten, sparket samarbeidet mellom Lou Reed og Mike Rathke i gang. Så er det også ok å få låter på New York i tidlige eller akustiske versjoner, uten at det oppleves nødvendig.

Men tilbake til selve albumet som jo er utgangspunktet for hele herligheten: Lou Reed nærmet seg femti. Han fremstod som mer moden. Kanskje mindre kynisk? Det brukes enkle virkemidler. Få instrumenter. Lou Reeds stemme er langt fremme i lydbildet slik at tekstene kommer tydelig frem. Ingen ting slår to gitarer, bass og tromme som det står på plateomslaget til originalplata. Rob Wasserman (bass), Mike Ratkhe (gitar) og Fred Maher (trommer) er viktige bidragsytere til platas lydbilde, men også flere, som Velvet Undergrounds Maureen Tucker, deltar på albumet.

 «This album is meant to be listened to in one 58 minute (14 songs!) sitting as though it were a book or a movie.»

Også dette skriver Lou Reed omslaget til «New York» og signaliserer at dette er en ambisiøs konseptplate han er svært stolt av. Helt unødvendig å skrive slikt. Hvem klarer å legge fra seg albumet før man er ferdig med det?

 Dette er Lou Reed tilbake i storform etter et noe variabelt 80-tall. Han uttalte at «endelig høres jeg ut som Lou Reed.» Han tar opp miljøproblemer, han herjer nådeløst med politikere og nasjonalsymboler. Statue Of Liberty blir til Statue Of Bigotry (intoleransens statue). Dikt omskrives og blir til sarkasme rettet mot makthaverne:

«Give me your hungry, your tired your poor I’ll piss on ‘em//That’s what the Statue of Bigotry say

 Her er det New York som gjelder. Hverdagsrealisme og storpolitikk går hånd i hånd. På bitende «Dirty Blvd.» og «Endless Cycle» er beina plantet i enkeltskjebner: Den første om å bo i sosialbolig og ønske seg langt bort. Den andre om livets urettferdighet samt alkoholisme og narkomani som går i arv:

 «The bias of the father runs on through the son and leaves him bothered and bewildered».

 Reed har vurdert nasjonens tilstand, og han liker ikke det han ser. Han trenger «A busload of faith to get by»: You can’t depend on any churches, unless it’s real estate you want to buy. Onelinerne hagler. Reed går til angrep på dobbeltmoralisme, og slår hardt i flere retninger. Lista over navn som får sitt pass påskrevet eller i hvert fall nevnes er lang. Kanskje er ikke alle dagsaktuelle nå, men namedroppingen funger likevel også i dag: «Good evening Mr. Waldheim, and Pontiff how are you?». Og i sporet jeg liker aller best og som rocker hardest, «Strawman», heter det: «Does anybody need the sins of Swaggert, part 6,7,8 and 9?». Laila B. Anyone? «Spitting in the wind, comes back to you twice as hard!»

 I «Sick Of You» – en sang Lou syntes det var morsomt å lage, og som jeg synes er morsom å høre –synger han om The Trumps, det gjorde også Woody Guthrie lenge før, men fantastisk å høre Lou synge om Trumps i samme sang som han synger dette:

«They say the President is dead, but no one can find his head, it’s been missing now for weeks, and no one noticed it, he had seemed so fit, and I’m sick of it.» Profet?

 «There’s a downtown crowd fairy singing out «Proud Mary» as she cruises Christopher Street» begynner låten «Halloween Parade», om et årlig karnival med homofile, drag queens etc. som finner sted i New York. Låten handler om alle som går i opptoget. Og enda mer om alle som savnes, Lou er vemodig. Personligheter i Lous verden som Johnny Rio og Rotten Rita er ikke lenger med. AIDS nevnes ikke, men er parentes i tittelen og på konsertfilmen uttaler Lou at sangen er nettopp om AIDS. Da jeg var i New York for 26 år siden, måtte jeg besøke Christopher Street.

 Rock blir ikke stort bedre. Og dette er ikke musikk slik man kanskje skulle forvente mot slutten av 1980-årene. Dette er herlig, tidløs gitardrevet rock! Reeds beinharde stemme og ditto gitararbeid står sentralt. Han er sint. Han er oppgitt. Plata er helhetlig, men samtidig variert. Den engasjerer fra start til slutt. Én time i dette selskapet går fort!

 «This is no time for Celebration//this is no time for Saluting Flags//This is no time for Inner Searchings//the future is at head//This is no time for Phony Rhetoric//this is no time for Political Speech//This is a time for Action//because the future’s Within Reach»