63D1103E-116D-48A7-B68B-3DBE5A224354I dag er det 46 år siden Bob Dylan ga ut mesterverket «Blood on the Tracks» (1975).

Tekst: Martin Johannessen

Dylan var tilbake på Columbia etter to plater på Asylum og turneen med The Band var ferdig. På tide med noe nytt. Det skulle ikke skje uten problemer, utsettelser og impulsive krumspring fra His Bobness.

En som skulle få stor betydning for Dylan var kunstpedagogen Norman Raeben. Dylan var imponert over mannens evne til å analysere Dylan gjennom bildene han malte. Men kanskje enda mer inspirert av Raebens ideer om forståelse av tid som skulle endre måten Dylan skrev tekster på. Dylan forklarer:

«[Raeben] taught me how to see … in a way that allowed me to do consciously what I unconsciously felt … when I started doing it, the first album I made was Blood on the Tracks. Everybody agrees that was pretty different, and what’s different about it is there’s a code in the lyrics, and also there’s no sense of time.»

Da Dylan gikk i studio hadde han 17 sanger klare for den nye plata. Man han kan ikke ha vært enig med seg selv om dette skulle bli en rocke-plate med fullt band eller en mer lavmælt plate. Eller kanskje begge deler.

Dylan tok kontakt med Mike Bloomfield og presenterte låtene sine for ham. Men det gikk tydeligvis fort i svingene og det ble umulig for Bloomfield å følge med:

«They all began to sound the same to me; they were all in the same key; they were all long. It was one of the strangest experiences of my life. He was sort of pissed off that I didn’t pick it up.»

David Crosby, Graham Nash og Stephen Stills var tre andre celebriteter som Dylan presenterte låtene sine for, uten at det imponerte Stephen Stills noe særlig: «He’s a good songwriter … but he’s no musician.»

Plata ble først spilt inn i løpet av av noen september-dager i 1974 i A&R Recording Studios i New York. Lydtekniker Phil Ramone skulle holde styr på det hele, selv om Dylan er oppført som produsent.

Dylans impulsive personlighet og stadige endringer på låtene gjorde det ikke lett verken for musikere eller teknikere. Phil Ramone forklarer:

«Sometimes he will have several bars, and in the next version, he will change his mind about how many bars there should be in between a verse. Or eliminate a verse. Or add a chorus when you don’t expect.»

Men de ble ferdig med innspilling og miksing av plata. Columbia gjorde seg klare til å få ut plata før jul. Så hørte Dylan på en test-pressing sammen med broren sin, David Zimmerman, som gjorde at han ombestemte seg. Broren mente den var for elektrisk, at lydbildet var for «sterkt». Dermed ville ikke Dylan gi den ut likevel.

Så da ble det en ny tur i studio. Denne gangen i Sound 80 i Minneapolis der han spilte inn fem av låtene på nytt i løpet av romjula 1974. Det var David Zimmerman som fant musikerne, en gjeng ganske ukjente folk. Akkurat dét har jeg tenkt mye på. Hvordan det må ha vært å plutselig få tilbud om å spille inn plate med Bob Dylan og så faktisk gjøre det OG så ender det opp med å bli en av verdens beste plater!

Omtrent samtidig som «Blood on the Tracks» ble gitt ut i januar 1975, dukket også bootleg-versjonen med den første innspillingen opp. Senere har vi jo fått «More Blood, More Tracks» (2018) der vi kan høre en nokså komplett versjon av innspillinger, versjoner og kreative krumspring.

Selv om plata blir regnet som en av verdens beste album, var ikke alle kritikerne imponerte, men Nick Kent i NME må ha likt den ganske godt. Han skriver:

«Poesien er noe av det mest potente han har skrevet, stemmen sprekker med en slags forvrengt lidenskap mot dem som har gjort ham vondt. Til tross for noen skavanker har ‘Blood on the Tracks’ ting som fullstendig overskygger alt annet i bransjen, og det i en grad som gjør at det ikke er noen vits i å sammenligne.»

«Blood on the Tracks» blir ofte omtalt som den ultimate break-up-plata og tekstene dreier seg om urolighetene i livet til Dylan, og da spesielt separasjonen fra Sara Dylan. De hadde vært gift siden 1965 og hadde fire barn sammen.

Senere har Dylan sagt at «a lot of people tell me they enjoy that album. It’s hard for me to relate to that. I mean, it, you know, people enjoying the type of pain, you know?»

Les også: Bob Dylan’s ‘Blood On The Tracks’ Turns 45 | Anniversary Retrospective https://www.albumism.com/…/bob-dylan-blood-on-the…

Boktips for nerdene: Andy Gill «A Simple Twist Of Fate: Bob Dylan and The Making of Blood on The Tracks» https://www.amazon.com/Simple-Twist-Fate-Making-Tracks/dp/0306812312/ref=tmm_hrd_swatch_0?_encoding=UTF8&qid=&sr=