David Bowie skiftet stadig stil og image.

David Bowie skiftet stadig stil og image.

«Sjokk…Bowie.», skrev en av mine beste venner søndag.  Jeg skjønte ikke hva han mente. Kompisen min hadde aldri vært spesielt opptatt av David Bowie. Det rykende ferske albumet Blackstar og singelen Lazarus kunne jo ikke være det sjokkerende han siktet til.

Da gikk det opp for meg. Starman var reist!

Kunstneren med de tusen ansikter hadde regissert sin egen død. I en tid hvor alle skal (og som regel klarer å) vite alt om alle, hadde han greit å holde sykdommen skjult. I halvannet år. Og som en grand finale komponerte David Bowie en genial siste sats som vil stå som en påle i rockhistorien og føre til at myten om David Bowie vokser langt inn i nye universer.

Han hadde sluppet et nytt album på 69-årsdagen. Med på den siste ferden var produsent Tony Visconti, som også sparket i gang karrieren hans på det egentlige debutalbumet Space Oddity i 1969. 25 studioalbum og 47 år etter (egentlig var dette det andre albumet, men det første, David Bowie fra 1967, var svært forglemmelig), ringen var sluttet for duoen.

Han hadde gitt streng beskjed om å slippe videoen til Lazarus like før bortgangen og sementerte dermed ettermælet om den overjordiske artisten med full kontroll over egen skjebne helt inn i døden.

Artisten fra Brixton i London ga generelt faen i hva som var populært og skapte heller sine egne trender.  Da han dukket opp på rockscenen i begynnelsen av 70-tallet ga han legitimitet til alle som var annerledes skrudd sammen. Han fremstod som en stjerne som ikke var redd for å vise alle sine farger og ble dermed elsket av tusenvis av musikkinteresserte som ikke gled naturlig  inn i folden.

Han kunne samtidig oppfattes som arrogant, med en viss elegant distanse til det han skapte, samtidig som han sjelden la skjul på nærheten til inspirasjonskildene. For dem var det mange av, og han syntes å suge til seg det meste av det som var innovativt i samtiden. Spesielt i perioden hvor han gikk på litt hardere stoffer.

Ok, så mistet jeg den mest innbitte Bowie-fascinasjonen etter at toppalbumet «Ashes to Ashes» ble gitt ut i 1981 (for noen kostymer og videoer!). Jeg synes mye av det som ble gitt ut senere på 80-tallet var thrash. Men hva spiller det for rolle at JEG/VI synes «Let’s Dance» var dansbar søppel som andre artister mestret langt bedre??!!

Bowie var mystikeren som aldri lot seg styre og alltid gjorde det han følte for. Der og da.

Alltid.

Og han var fremtidsrettet. Langt forut for sin tid, ikke minst gjennom bruk av teknologi. Han forutså på 90-tallet at internett kom til å snu musikkindustrien fullstendig på hodet.

Allerede ved comebacket på 80-tallet med Let’s Dance-albumet og den påfølgende turnéen i 1983 foregikk kommunikasjonen per e-post. I 1988 ble den første nyhetsgruppen med Bowie opprettet og i 1997 kom den første nedlastbare singelen på web. I september 1998 slapp Bowie internett-aksesstjenesten, BowieNet. Her kunne fansen få tilgang til nettet ved å tegne et abonnement hvor han blant annet publiserte låter, intervjuer, videoer og annet som knyttet brukerne tettere til artisten.

Dessuten deltok artisten i chaten under nicket «Sailor». I 1999 fikk han 80.000 nettbrukere til å sende inn forslag til tekster for at de sammen skulle lage en låt som til slutt ble hetende «What’s Really Happening?»

Den 21. september samme år var han den første store artisten som tok grep om sin egen digitale hverdag og slapp et helt album via web i nedlastbart format. Albumet «hours…» ble lagt ut for digital salg to uker før det kom i platebutikkene. Låten fra fansen var med.

Men det var ikke cyber-David vi ble mest fascinert av. Det var musikeren, tekstforfatteren og ikke minst låtsnekreren. Ingen kunne lage fengende popmusikk som David Bowie!

Jeg så ham på en norsk scene kun én gang. I 1990 var han på plass på Jordal Amfi. Med en fantastisk låtliste skulle han si farvel til de gamle klassikerne. 20.000 nordmenn var på plass denne varme august-kvelden. Vi fikk alt hva vi kunne drømme om av låter:
Space Oddity, Rebel Rebel, Ashes To Ashes, Life On Mars, Ziggy Stardust, China Girl, Station To Station, Young Americans, Suffragette City, Changes, White Light White Heat og The Jean Genie/Gloria.

Det var egentlig da jeg innså at jeg var født ti år for sent. Kun fire år gammel da Life On Mars kom ut. Hadde avansert til barneskolen da Ziggy Stardust så dagens lys. Hørte fortsatt Meat Loaf og Queen på storesøsters Maxell-kassetter da Berlin-trilogien ble sluppet fra midten av 70-tallet. Og fikk en oppvåkning i gymnaset (det het gymnaset den gangen). I gymmen. Vi hadde med kassettspiller. En av de kulere damene på trinnet mente vi bare hørte på søppel, helt til «Starman» runget ut. Den fylte rommet i gymsalen hvor vi hadde våre første munn-til-munn opplevelser.

Kvinnen mistet munn og mæle.

Androgyne David skaffet hos oss en åpning hos det annet kjønn. «Rebel rebel, your life is a mess…hot tramp, I love you so!»….«Time takes a cigarette, puts it in your mouth…»….saksofonintroen på «Young Americans». David sviktet sjelden…

bowie-ullevi-1983Men vi var altså egentlig for sent ute. Det var 70-tallet som gjaldt. Med Mick Ronson på gitar. The Man Who Sold the World (1970) – Hunky Dory (1971) – The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (1972) – Aladdin Sane (1973).

For en rekke med album!

Vi dukket først opp foran scenen på stadionkonsert på Nya Ullevi på 80-tallet. Da han spilte den etter sigende legendariske konserten i Ekeberghallen i 1978 var vi kun 12.

I 1983 derimot…det var langhelg. Vi hadde kun billetter til lørdagen etter å ha ligget i milelang kø foran platebutikken Electric Circus i sentrum av Oslo. Stadion-konsertene hadde ennå ikke kommet til Norge. Bowie hadde lagt ut på «Serious Moonlight»-turneen, og det ble faktisk total solformørkelse akkurat denne lørdagen, den 11. juni 1983. Vi måtte over grensen til Sverige.

All glam var som blåst bort, David stilte i gul, moteriktig, vid dress, med moderne hårfrisyre. Ikke bra. Men han fremførte 24 låter foran 45.000 nordiske fans: Star, Heroes, Life on Mars, Scary Monsters, Rebel Rebel, Cracked Actor, Station To Station, Ashes to Ashes, Space Oddity, Young Americans, Hang on to Yourself og The Jean Genie var de beste.

Vi var 18 og skjønte selvsagt at mannen var en legende, til tross for at vi syntes han hadde solgt seg til kommersielle krefter, med filmmusikken til Cat People og Let’s Dance.

Derfor forsøkte vi oss igjen dagen etter. Det var falske billetter i omløp, men vi lot oss ikke lure (les; vi hadde ikke råd til dem). 100 svenske spenn betalte vi til en avisselger for å få tak i identifikasjonskortet han hadde rundt halsen. Vi gikk inn én etter én, etter at inngangskortet ble smuglet gjennom gjerdet, gjemt inne i en avis. Vaktene luktet kanskje lunten etter hvert som det stadig dukket opp nye avisselgere, men de stoppet oss ikke. Vi fikk dermed oppleve Bowie også søndagen, denne gangen med 26 låter.

Begge konserter startet med klassikeren «Star», fra det ultimate albumet Ziggy Stardust:

I could fall asleep at night
as a rock & roll star
I could fall in love all right
as a rock & roll star

Vi fikk en dobbel dose David Bowie on the rocks in Sweden. Og selv om vi var kritiske – vi  skjønte ikke at han tok sjansen på å kaste bort all kreden han hadde bygget opp på 70-tallet – det var vi som forble de unge og naive. Bowie måtte gå mainstream for å overleve. Leve normalt for å komme seg bort fra det gale livet han levde i tiåret før.

Du ante jo aldri hva den godeste David Robert Jones ville mikse i drinkene sine. Det eneste du kunne være sikker på var at det var fargerikt og uventet.

Som regien på utgangen av dette livet. Den siste videoen. Om Lasarus, han som var en venn av Jesus og kjent for sin oppstandelse fra de døde. «Look up here, I’m in Heaven»

Starman har dratt for å finne Life on Mars. Kanskje. Sannsynligvis. Det vet ingen andre enn David selv. Akkurat slik han alltid har villet ha det.