2BBCF926-536C-4B3F-81FE-EAA157B64E4EPlateanmeldelse: Jonathan Wilson: «Dixie Blur» (album, 2020)

Jonathan Wilsons foregående plater har vært en kamp å få under huden for undertegnede. De har strittet i mot, for så, etter mange avspillinger, å fullstendig gølve meg. Wilsons to foregående album, «Fanfare» og «Rare Birds», er definitivt noe av det beste som skjedde i musikkens verden det forrige tiåret.

Greia med de ovennevnte platene er at Wilson hele tiden utfordrer og strekker strikken – ikke bare langt – men i alle retninger. For selv om hans musikalske røtter definitivt befinner seg i amerikansk vestkyst-rock, er han ikke redd for å slenge en sammensatt og kompleks musikalsk cocktail i gryta.

Noe som resulterer i at jeg hører alt fra 10cc, Pink Floyd, Genesis, Supertramp, Wings, Grateful Dead, Crosby, Stills, Nash & Young, Fleetwood Mac mellom rillene. Men ikke nok med det; at Wilson ikke er redd for å slenge inn både synth, steelgitarer, 80-tallets mange utskeielser, hippie-rykninger og lange gitarpartier i miksen, gjør det enda mer utfordrende for lytteren.

Men som sagt; om man bruker tid på Wilsons mange musikalske krumspring vil man oppdage at mannen lager musikk svært få andre er i nærheten av å tangere. Måten han på sine tre første album evnet å blande det melodiøse og det tidvis kompromissløse med vellyd og fenomenale musikalske ferdigheter, er definitivt sjelden vare.

I motsetning til de ovennevnte platene, treffer «Dixie Blur» nesten umiddelbart planken. Etter bare to gjennomlyttinger var jeg nemlig gølva – igjen. Hovedårsaken til dette skyldes trolig at Wilson denne gangen har spilt inn plata i det legendariske studioet til Cowboy Jack Clement, Sound Emporium Studio, i Nashville, noe som har resultert i at låtene for det meste befinner seg i et musikalsk landskap der feler, steelgitarer og kassegitarer ofte dominerer lydbildet. De musikalske krumspringene foregår med andre ord i all hovedsak under den musikalske paraplyen vi i dag kaller americana.

Noe som fungerer aldeles utmerket!

Platas 14 låter glir av gårde  i et behagelig tempo, og melodiene og tekstene er nok et bevis på at Wilson er en suveren låtskriver. Tekstene er ofte personlige og titter rett som det er bakover i det som en gang har vært. Det hører med til sjeldenhetene at jeg liker alle låtene på et album, men på «Dixie Blur» er det bare å strekke hendene over hodet å overgi seg til høyere makter. Joda, man kan selvfølgelig alltid finne noe å pirke på, som for eksempel at låtene tidvis blir litt like og glir over i hverandre, men i dette tilfellet slenger jeg petimeteren i meg rett i skapet.

«Dixie Blur» er så langt unna lo-fi man kommer – vellyden er total. Produksjonen er så myk og detaljrik at man som lytter flyter avgårde på en varm lydbølge. Samtidig oppleves på ingen måte «Dixie Blur» som et flinkis-album, dette er først og fremst et album der særdeles dyktige musikere som Wilson selv, Russ Pahl (steelgitar), Mark O’ Connor (fele) og Jim Hoke (munnspill), utfyller hverandre på utsøkt vis.

Det mest overraskende med skiva er kanskje det faktum at jeg rett som det er tenker på Dire Straits kanonlåt, «Romeo & Juliet. Men det er kanskje bare meg.

Å plukke ut favoritter er vanskelig, men jeg skal innrømme at vemodige, rørende og tilbakeskuende «69 Corvette», gir meg frysninger over hele kroppen hver gang den tråkker forsiktig på gasspedalen. «Golden Apples», som får meg til å tenke på Harry Nilsson og livsbejaende «So Alive», er også mesterstykker. Men som sagt; «Dixie Blur» er og blir en eksepsjonelt fin plate. Vi snakker kvalitet i alle ledd og litt til. God fornøyelse!