12D96EE2-BEC6-4FDB-BAE6-02C28E728AF4Retrokick: Conor Oberst – «Upside Down Mountain» (album, 2014)

«True love, it hides like city stars».

Hørte jeg sommerplate? Jeg skal gi deg plate for alle årstider! Conor Oberst er snart klar med et nytt album sammen med prosjektet hans, Bright Eyes. Men vi venter, hører jeg min favorittplate fra forrige tiår, Conor Obersts «Upside Down Mountain» fra 2014, enda noen ganger. Den beste plata fra forrige tiår? Nei, jeg sa favorittplate. Ei slik plate du ikke bare hører én gang, men gjerne to og tre ganger i slengen når du først setter den på. Jeg hører album fra A til Å, helst uten avbrudd. Men da jeg på en biltur i sommer kom til «Desert Island Questionnaire», måtte låten bare høres fire ganger etter hverandre. Her fungerer både enkeltlåtene og albumet som helhet! Indie? Americana? Ja, takk, begge deler, kanskje.

«Upside Down Mountain» er trolig ikke en gang Conor Obersts beste album om man legger objektive kriterier til grunn—i den grad slike finnes i musikkens verden. Kanskje er fantastiske «I’m Wide Awake, It’s Morning» (2005) med Bright Eyes innehaver av nettopp den tittelen. Conor Oberst har nå rukket å bli 40 år, og ser man tilbake på hans produksjon som soloartist og i ulike prosjekter, er det en ganske imponerende CV han har opparbeidet seg siden han platedebuterte i forrige årtusen. Alt har ikke truffet meg, men du verden så mange gullkorn man kan finne om man leter.

Jeg trenger dog ikke å lete lenger tilbake enn til 2019 for å finne siste utgivelse med Conor Oberst som nådde toppen på en årsbesteliste hos meg. I 2017 så jeg Phoebe Bridgers varme opp for Conor Oberst samt synge en duett med ham på hans «Ruminations/Salutations»-turne —nok et solid prosjekt fra Oberst. I 2019 gav de ut et album under det altfor vanskelige bandnavnet Better Oblivion Community Center. Ei plate som— i likhet med «Upside Down Mountain» — brukte lang tid på å sette seg, men når den først hadde gjort det, viste det seg at Phoebe Bridgers var en fin musikalsk match for Oberst, der hennes flotte stemme stod godt til Obersts, samtidig som Oberst klarte å riste ørlite liv i hennes ofte i overkant forsiktige uttrykk.

Blant annet som følge av sine ordrike låter, fikk Oberst tidlig et lite Dylan-stempel i panna. Samtidig beskyldes jeg fra tid til annen for å være i overkant opptatt av tekster. Så da er det kanskje tekstene som er viktigst for meg på «Upside Down Mountain»? Nei, ikke i det hele tatt. Men løsrevne onelinere var tidlig et krydder til de flotte sangene. Hvis jeg skal lete etter et overordnet tema for plata, er stikkord kanskje de vanskelige valgene som må tas, om å ta vare på seg selv når man for mange er en kjent skikkelse og om å styre unna det overfladiske livet som berømmelse kan by på.

Omslaget til «Upside Down Mountain» er malt av kameraten Ian Felice, kjent fra bandet Felice Brothers, og gir en liten pekepinn på hva som venter oss. Litt kaotisk, hva er dette, jo,dette gir mening! Slik er plata også. Oberst har fått hjelp av Jonathan Wilson til å produsere og mikse albumet, og lydbildet er ikke helt slik jeg kunne ønsket det. Flere av låtene synes overlesset og låter litt følelsesløse. Det grelleste eksemplet er nest siste låt, «Governor’s Ball», den jeg liker minst på det 13 låter lange albumet. Kanskje kunne man spart litt på virkemidlene, trengte man alle de blåserne?

Jeg sa aldri at plata er perfekt, og kanskje bør jeg ikke pirke for mye bort i mindre sympatiske trekk ved albumet. Noe av det som har gjort albumet så tiltrekkende gjennom de seks årene som har gått siden utgivelsen, er at man må høre forbi de tilsynelatende feil og manglene plata måtte ha, for så gradvis å få øye på gullkornene.

Noen ganger har jeg betraktet de tre første låtene på plata som en ren transportetappe. Ikke fordi låtene er dårlige, men fordi de som følger seinere er bedre! Det kan synes risikabelt å plassere tre av albumets kanskje fire svakeste spor helt først, men samtidig er det nok av Conor Oberst-fans som vil være uenig med meg i at de første er av de svakeste. Og første låt «Time Forgot» åpner så bra at påstanden min endog kan synes urimelig. I partier går likevel låten seg noe bort. Låten handler om å ta et skritt tilbake og vurdere hvor man står i livet nå. Som på mange andre låter på albumet, bidrar Jonathan Wilson med gitar og keyboard, mens damene i First Aid Kit korer.

Andre låt, «Zigzagging Toward The Light», er også én av de låtene som har flotte elementer innimellom, mens kaos råder i andre deler av låten. Og akkurat det er i tråd med låtens tittel og tema. Og som på så mange andre låter på albumet, finner jeg her en slående åpningslinje som gjør meg nysgjerrig på fortsettelsen: «I’m blessed with a heart that doesn’t stop». Låtens høydepunkt er Jonathan Wilsons gitarsolo mot slutten av låten; en solo hentet borti Neil Young-land et sted. Den tredje låten, «Houndred Of Ways», ligger tematisk i samme landskap som forgjengeren. Og på samme måte som den låten,vandrer det fine og det litt masete hånd i hånd.

Tre låter ut i albumet allerede, og jeg er ikke mer begeistret? Men herfra og ut blir innvendingene mine færre og færre. «Artifact #1» tar det hele ned, og er en nydelig kjærlighetsballade. «Lonely At The Top» dveler blant annet ved berømmelsen pris. Åpningsstrofen er i så måte genial.Tekstlinjen «It’s lonely at the top of that upside down mountain» får øyeblikkelig tankene i gang. Melodien er sterk, og Obersts særpregede, skjelvende, uttrykksfulle stemme kommer til sin rett. Countryelskerne får servert pedal steel!

«Enola Gay». Enola Gay er flyet som slapp den første atombomben i krig. Tenk å begynne en låt med «He didn’t give you that nickname when he calls you Enola Gay». En frisk og fin låt! «Double Life» tar det hele ned igjen. Spreke og morsomme lyder fra gitarer og keyboard! Og instagram-folket får sitt pass påskrevet: «Camera’s everywhere I look, We’re imitating art».

«Kick» er én av disse låtene som brukte lang tid på å sette seg. En herlig up tempo-låt. Ikke perfekt på den perfekte måten, også denne litt kaotisk i perioder. Den fengende melodien og drivet gjør at jeg glatt tilgir dette. Låten tar utgangspunkt i en samtale Oberst hadde med filmprodusenten Kathleen Kennedy, en del av «Kennedy-klanen». Etter samtalen dikter Oberst opp en historie om Kathleen Kennedys liv. «Dårlig journalistikk, unnskyld», sa Oberst om låten.

Så til de to låtene som gjorde at dette albumet overlevde de startproblemene jeg hadde med det og de låtene som yter minst motstand. Har du noen ganger ligget og vridd deg og bare ikke fått sove? I tankene vokser feilstegene dine, og snart går de ut over alle proporsjoner. Ofte og heldigvis fremstår de igjen mindre dagen etter. Conor Oberst har hatt det slik. Kona gav ham en app mot søvnløshet som heter «Lake Unknown». Det ble en nydelig sang av dette, «Night At The Lake Unknown»:

«When I can’t sleep my mind is a circle
I watched the ceiling fan
I closed my eyes and I feel the wind blow
My bed it turns into a raft
I drift away it’s night at lake unknown, I’m floating
I see it all for what it is
Most anything can be forgiven
With what is left we’ll have to live»

På den nydelige balladen «You Are Your Mother’s Child» får vi Oberst alene med gitaren. En sentimental låt som kanskje ikke passer helt inn på plata, har Oberst uttalt. Bak den vakre sangen skjuler det seg en sårhet; en far som står litt på utsiden av sønnens liv, betrakter uten å kunne delta.

«Governor’s Ball» har jeg omtalt tidligere. En noe pompøs låt der blåserne gjør det de kan for å ta livet av de fine elementene låten måtte skjule. Neida, det er ingen kalkun, dette heller.

Så kommer den låten som er så bra at jeg bare får lyst til å gråte, «Desert Island Questionnaire». Første vers stiller vanskelige spørsmål: «You don’t like this game and you take exception//Who wants all this trouble even hypothetical?” Resten av sangen dveler blant annet ved det kjedelige, overfladiske kjendislivet og meningsløs død. Hvordan alt henger sammen, vet jeg ikke, men samlet gjør de musikalske virkemidlene og teksten et sterkt inntrykk. Og for et refreng —eller er det snarere overgang—som sparkes i gang av Jonathan Wilsons klokkespill! En låt å leve med dette.

Helt til slutt får vi den neddempede og ettertenksomme «Common Knowledge». Musikalsk er kaoset fraværende, men låten og teksten etterlater lytteren med en litt vond klump i magen. En krevende avslutning dette, så kanskje man like gjerne kan sette på «Desert Island Questionnaire» én gang til?

Denne omtalen er delvis skrevet for å avdekke hvorfor jeg setter «Upside Down Mountain» så høyt. Kanskje er både leseren og jeg like forvirret? Men for meg er plata et bevis på at det som ikke fremstår som perfekt når jeg forsøker å sette ord på det, likevel kan være mer enn godt nok. Gi plata tre-fire sjanser, husk:

«True Love, it hides like city stars”.