A956E696-E0FE-4C13-B2CB-33945DD04D76Plateanmeldelse: The Jayhawks – «XOXO» (album, 2020)

Hvordan kan et band som har holdt på i mer enn tre tiår, gitt ut klassiske album, gått gjennom bitre brudd og har vært preget av låtskrivingen til ett eller få medlemmer, holde ting friskt og gjenskape seg selv? Svaret til americana-heltene i The Jayhawks var å kaste om på kortbunken ved å involvere alle medlemmene i så vel låtskriving, som arrangering og produksjon.

Og hvordan ble så utfallet? Den nye plata «XOXO» er The Jayhawksellevte og føyer seg inn i rekken av vellydende alt.country som bandet har sluppet siden midten av 1980-tallet. Det er ikke en ny klassiker som «Hollywood Town Hall» eller «Tomorrow the Green Grass» fra bandets storhetstid på 1990-tallet, men hvem forventer noe sånt? Popklikk gjør i hvert fall ikke det.

Som «statement» kjennes «XOXO» til dels som «Sound of Lies» fra 1997 (bandets første plate etter at Mark Olson forsvant), mens den lydmessig nok er nærmest nydelige «Rainy Day Music» fra 2003.

Med fire låtskrivere er dette en av de mest varierte platene i The Jayhawks-katalogen. Det er færre krønsjete gitarer og Gary Louris-ledete country-rockere. Det mer varierte uttrykket er velkomment fra denne anmelderens perspektiv ettersom The Jayhawks på 2010-tallet har kjentes litt lite inspirert ut, kanskje med unntak av «Back Roads and Abandoned Motels, som var en plate der bander spilte inn låter Gary Louris opprinnelig hadde skrevet for andre artister.

Samarbeidsånden på plata åpenbarer seg allerede i åpningslåta «This Forgotten Town»skrevet av bassist Marc Perlman, trommis Tim O’Reagan og Gary Louris. Det er klassisk The Jayhawks dette, fullspekket med harmonier, svingende piano, pedal steel-gitar og en smittende melodi. Låtskriverne bytter også på vokaljobben og understreker det nye samarbeidsklimaet hos Minnesota-bandet.

Og jaggu slår ikke trommis O’Reagan til med en powerpop-perle i «Dogtown Days». Her hører man nok ekko av Big Stars 70-tallsklassikere samtidig som jeg også tenker litt på et nyere band som Cotton Mather. Det er noe med kombinasjonen av gitartrykket, hooks’ene og vokalen som gjør at dette trolig er platas sterkeste låt. 

O’Reagan bidrar også med mer dempete, introspektive og drømmepopete låter som «Society Pages» og «Looking Up Your Number» der akustiske gitarer får dominere. Elliott Smith ga ut plata «XO» på slutten av 1990-tallet; kan det tenkes at tittelen «XOXO» også er en slags hyllest til folkpop-mesteren?

Tangentspiller Karen Grotberg har vært helt sentral for bandets lydbilde siden 1990-tallet, med drivende piano som hovedgeskjeft i tillegg til fantastiske vokalharmonier. Hennes låter «Ruby» og «Across My Field» er rolige pianoballeder som bryter opp litt i gitarbandet The Jayhawks, uten helt å engasjere denne lytteren spesielt mye. Her mangler det litt på det melodiske, kanskje?

«Down To The Farm» er Perlmans bidrag på plata, nok en dempet affære av den mer folkpop-orienterte sorten. En riktig så fin låt, der akustisk klimpring og mandolin ligger under Perlmans såre vokal og tekst.

Gary Louris er en samarbeidets mann på «XOXO», men vokal- og melodisignaturen hans høres virkelig i klassiske The Jayhawks-låter som «Living in a Bubble» og «Bitter Pill», mens «Little Victories» er en skikkelig blues-rocker.

Tekstmessig handler det som alltid mye om levd hverdagsliv, men bandet kommenterer også den sosiale, politiske og kulturelle ståa i den litt skjøre verdensordenen vi lever i for tiden. I «Homecoming» synger Louris eksplisitt om klimakrisens store generasjons- og kunnskapskløft, mens Perlman synger det jeg tror er en klagesang om USAs sosiale og kulturelle krise i «Down to the Farm».

Med «XOXO» har altså The Jayhawks gjort en liten endring i bandets demokratiske beslutningsprosess. Det gir mer variasjon og pluralisme, slik demokratier gjerne gjør. Ikke alt de tar i her blir til gull, men det er nok av det til å glede fansen og kanskje også noen nye lyttere?

For dere digitale fossiler der ute: XOXO betyr noe sånt som «hugs and kisses». En slags oppfordring i tittelen fra The Jayhawks der altså. De har åpenbart ikke tenkt å gi opp. Og godt er det.