10AB494E-2764-4C36-B266-853B5CABD8A8Plateanmeldelse: Terry Allen & The Panhandle Mystery Band – «Just Like Moby Dick» (album)

Tekst: Tormod Reiersen

Vi har sett det før; alder er ingen hindring for singer/songwritere. 76-åringen Terry Allen har levert en forbløffende god plate. Det er syv år siden forrige plate, men multikunstneren Allen har stadig prosjekter innenfor ulike kunstformer.

Det var med forrige plate, flotte «Bottom Of The World», jeg ble oppmerksom på Allen. Da måtte jeg som seg hør og bør oppsøke outlaw-countryens klassikere, «Juarez» fra 1975 og «Lubbock (On Everything)» fra 1979. To plater som viser en Allen med flere innfall og utfall. Jeg fikk likevel aldri disse platene under huden, så etter tre runder med «Just Like Moby Dick» tenkte jeg at jeg må gjøre hjemmeleksen min og høre på disse igjen. Det gjorde jeg, men til tross for alle kvalitetene disse platene måtte ha, «Just Like Moby Dick» lokket mer. Noen ganger får fortid være fortid, eller jeg får ta dem fram en annen gang.

Terry Allen: “People tell me it’s country music, and I ask, ‘Which country’”.

Terry Allen var en god venn av Guy Clark, og på de siste to platene synes jeg Allen ikke synger så ulikt ham. Tematisk står han nok likevel nærmere artister som John Prine og Randy Newman. Jeg holder den fantastiske, men likefulllt dystre og triste, «The Gift» fra «Bottom Of The World», for å være av forrige tiårs aller beste. Her minner han litt om Randy Newman når Newman setter en vakker melodi til en tragisk historie, jf. for eksempel «Suzanne» og «In Germany Before The War».

Men nå er det «Just Like Moby Dick». Og for en plate det har blitt! I beskrivelsen av platen skriver plateselskapet at forbindelsene til Melvilles mesterverk fra 1851 er metaforisk og unnvikende, like unnvikende som den hvite hvalen. Så om man ikke skjønner sammenhengen med Moby Dick, er det med andre ord ikke så nøye. Allen gir oss historier fra mange perspektiver. Vi møter en Houdini i eksistensiell krise på «Houdini Didn’t Like The Spiritualist», «The Last Stripper», og vi får en historie om vampyrenes by. Allen tar blant annet for seg det tragiske i Irak- og Afganistankrigene i de tre låtene som utgjør sentrum av plata og som har fått samlebetegnelsen «American Childhood». Sangen om skumle og blodtørstige «Pirate Jenny» er en annen favoritt.

Musikalsk er dette vitalt så det holder. Plata er produsert av Terry Allen sammen med Charlie Sexton. Sexton har spilt i bandet til Bob Dylan i en årrekke og spilte Townes Van Zandt i fjorårets film om låtskriveren Blaze Foley. Sammen har Sexton og Allen fått det beste ut av The Pandhandle MysteryBand. Bandet teller elleve personer inkludert Terry Allen, Sexton, Allens kone og mange flere. Gitarer, mandolin, dobro, fiolin, cello, trommer, bass, trekkspill, orgel, piano, gitarer. Det føles aldri overlesset, mye luft likevel, og man kan virkelig nyte de musikalske krumspringene vi blir servert i låter som «Amrican Childhood: Civil Defense» og «City OfThe Vampires» med mange flere. Shannon McNally må nevnes spesielt. Hun synger solo på et par låter og bidrar med flott vokal på flere andre låter.

Så kan man kanskje tro at dette er sprikende? Etter tre gjennomlyttinger syntes jeg dette var bra, men kanskje litt rotete. Nå liker jeg absolutt hver eneste lyd på plata som mer og mer fremstår som et helhetlig – skal jeg ta det ordet i min munn etter bare ei uke med plata, men kanskje – mesterverk.