5310A6BC-2999-47FE-A40E-8CEF5FEF6527RETROKICK: Neil Young And Crazy Horse – «Sleeps with Angels» (album, 1994)

«And all the lights were turned down low
And no one wondered or had to go
Out on the corner the angels say
There is a better life for me someday»

Ingen som kjenner musikksmaken min er overrasket over at flere Neil Young-album havner høyt på lista over tidenes beste album i mi bok. Her skriver jeg om ett av dem, «Sleeps With Angels» (1994).

Etter støyrocken på «Ragged Glory» (1990) og «Weld» (1991)etterfulgt av de nedtonede «Harvest Moon» (1992) og «Unplugged» (1993), møter vi en dyster artist på «Sleeps With Angels», en artist som pløyer dypere, en artist som søker mening med tilværelsen?

Kanskje har sangen han laget til Jonathan Demmes film «Philadelphia» (1993) – en film om en aidssyk homofil advokat spilt av Tom Hanks – satt sine spor. Youngs låt «Philadelphia» kommer helt til slutt i filmen, og du får høre en artist som går innerst i sjelen for å få frem budskapet. Demme hadde sett for seg en støyende gitarrocker i begynnelsen av filmen, men sterkt berørt endret han planene da han fikk høre Youngs låt.

Mens forgjengerne «Ragged Glory» og «Harvest Moon» på mange måter dvelte ved fortiden og var nostalgiske, handler «Sleeps With Angels» om å forstå nåtiden og ruste seg for fremtiden. Musikken og tekstene sett i sammenheng gjør dette til et av Neil Youngs aller mest personlige album, med låter som med et par unntak sjelden blir spilt på konserter.

Igjen har han tatt med seg Crazy Horse, som ifølge Neil hadde skjerpet seg etter at de hadde sett hva Booker T & The MG’skunne levere (blant annet i Oslo sommeren 1993). Dette er et annerledes Crazy Horse-album. Støyrocken er borte.

Jeg opplever dette albumet som ett av Neils mest gjennomarbeidede. Ifølge produsent David Briggs ble de beste sangene til i studio mens musikerne og andre involverte måtte vente, og da låtskrivingen ikke gikk i det sedvanlige Neil Young-tempoet, ble dette en tålmodighetsprøve for alle involverte. Man kunne frykte at alt dette tok bort noe av den spontaniteten og råe energien som har bidratt til tidligere mesterverk. Kanskje det, men det vi fikk var minst like bra.

Tittellåten på «Sleeps With Angels» var den siste sangen som var klar, den ble laget på overtid etter at Young fikk høre om Kurt Cobains selvmord. Som mange vil vite ble Neil sitert i selvmordsbrevet til Kurt: «It’s better to burn out than to fade away».

Neil Young skal ha forsøkt å ringe Kurt Cobain bare dager før selvmordet. Neil som var en slags gudfar for grungen, skal ha vist at Kurt hadde store problemer med tilværelsen samtidig som Neil ønsket et samarbeid. Neil Young unngikk lenge temaet, men har de seinere årene bekreftet historien. Allerede på Bridge-konserten i 1994 spilte han imidlertid først sangen «Sleeps With Angels» for deretter å hente frem «Hey Hey, My My» (sangen Neil Young-sitatet var hentet fra). Opprinnelig var tittellåten 20 minutter, men ble senere skåret til beinet, 3 minutter!

Bakteppet til albumet «Sleeps With Angels» har bidratt til at det ofte trekkes paralleller mellom denne plata og «Tonight’s The Night» (1975). Mens sistnevnte fremstår ganske vindskeiv, er «Sleeps With Angels» i langt større grad et tett og stramt album – en sober versjon av «Tonight’s The Night» har noen uttalt. Men jeg opplever også at det er noe «On The Beach» (1974) over albumet; «I’m deep inside myself, but I’ll get out somehow», sang han da. Nå synger han:

«My Heart, My heart
I gotta keep my heart
It’s not too late, it’s not too late»

Første låten, «My Heart», innledes med et vakkert piano, en nydelig melodi og et enkelt budskap. «Prime of Life» er andre sang ut. Igjen en flott låt, med nydelig musikk og stemning. Her etterfølges ei «sur» fløyte av en sår Neil som nærmest klager frem:

«Are you feeling all right
not feeling too bad myself
Are you feeling all right, my friend?»

Deretter følger «Driveby»—om mord, men også om noe annet? «You will invincible, It’s just a part of life». Igjen trylles en vakker og stemningsfull sang frem. På enkelte Neil Young-plater skyter Neil Young fra hofta med stort hell. Her virker det som hver minste nyanse i vokal og akkompagnement er planlagt ned til minste detalj.

Platas femtespor «Western Hero» må av «opplagte» grunner omtales samtidig med det åttende sporet «Train Of Love». Jeg brukte vel om lag 10 gjennomhøringer på å finne ut at disse sangene har samme melodi. Den nå avdøde, fantastiske, rockskribenten Paul Williams skriver i boka «Love to Burn» at han ikke oppdaget dette før han ble fortalt det! Williams peker på at virkemidler som frasering og nyanser i gitarspillingen bidrar til at sangene låter ganske så ulikt. Jeg vil gjerne få tilføye at selv om de ikke høres like ut, er begge like vakre. Jeg spurte Neil på hans archives-sider om hvorfor han brukte samme melodi på to sanger: «I wrote two sets of lyrics to the same melody and liked them both so I sang them». Klokere?

Den 16 minutter lange «Change Your Mind» er platas midtpunkt. Når man lytter til denne «jam’en», flyr tida av sted. Teksten kan ha paralleller til «Sleeps With Angels». «Er du nedfor, få tankene over på noe annet».

Etterfølgeren «Blue Eden» tar frem igjen deler av teksten fra forgjengeren samt «Driveby» og den etterfølgende «Train of Love». Jeg har allerede omtalt at han bruker samme melodi på to sanger. Her er det særlig teksten som bidrar til at albumet «Sleeps With Angels» (nesten) fremstår som et sømløst hele. Samtidig tar lydcollagen med seg mye av stemningen fra «Change Your Mind».

Når jeg skriver «(nesten)», er det fordi «Piece of Crap», platas nest siste låt, bryter opp stemningen med mer fart. På mange måter føler jeg «Piece of Crap» tar samme rolle som «Motorcycle Mama» på «Comes a Time», «Old King» på «Harvest Moon» og «Dirty Old Man» på «Chrome DreamsII». Dersom jeg tidligere skulle være streng, ville jeg påstå at selve sangen er eh, eh, omtrent det tittelen lover. Fortsatt vil jeg hevde at dette er platas svakeste spor, men den er da ikke så ille!

På «Safeway Cart» og «Trans Am» kommenterer Neil tiden man lever i med bruk av bilder fra både nåtid og fortid («Saviors feet», «TV eyes» og «Before the competion», «ahead of all the rest…», «…There’s good money in it for you and me»). Dette er ganske så monotone låter der Neil er nærmere resitering enn noen gang tidligere og seinere, kanskje med unntak av albumet «On The Beach». Låtene har en unik stemning, Neil har på sitt beste klart å ta lytterne til steder de aldri har vært før, jf. for eksempel «After the Gold Rush», og Neil Young og Daniel Lanois uttalte i forbindelse med «Le Noise» (2010), at dette er noe nytt – det finnes ikke tilsvarende der ute. Dette er en påstand som er minst like gyldig for «Sleeps With Angels», noe de ovenfornevnte låtene er sterke ambassadører for.

Avslutningslåten, «A Dream That Can Last», setter punktum på en verdig måte. På mange måter har Neil kopiert denne halvreligiøse sangen på seinere avslutningslåter («Chrome Dreams II» og «Prairie Wind»), og Young har i intervjuer uttalt at han har en slags spirituell forståelse av tilværelsen, som dog ikke er forenlig med mer tradisjonelle religioner. Selv om alle låtene på plata fremstår som helhetlige med en visjon, peker låten særlig tilbake til «My Heart» og «Prime Of Life».

Leserne har vel skjønt det: I likhet med Sigbjørn Johnsen i hans anmeldelse av plata i musikkbladet Beat må jeg gi toppkarakter. Dette er et mesterverk der helheten fremstår som enda bedre enn summen av delene.

Neil Young fortsatte samarbeidet med filmskaperen Jonathan Demme som lagde en knappe 30 minutters film med Neil og hestene der fire låter fra dette albumet presenteres, «The Complex Sessions». Neil, som hverken turnerte eller markedsførte «Sleeps With Angels», fikk spørsmål om han hadde ombestemt seg siden han nå lagde videoer: «Nei, dette er ikke videoer, det er en fremføring».

«Sleeps With Angels» ble siste albumet David Briggs produserte for Neil Young And Crazy Horse. Han døde året etter av kreft. Briggs var en mann som utfordret Neil og disiplinerte ham. Briggs mente selv at albumene med Young som han ikke produserte, var svake. David Crosby og Joni Mitchell på den annen side var ikke noen fan av Neil Young and Crazy Horse-albumene – Crosby har dog seinere uttalt at han aldri hatet Crazy Horse. Uansett: Det er nok noen seinere Neil Young-album som kunne trengt en David Briggs.