For noen få dager siden var det 45 år siden Lou Reed ga ut “Coney Island Baby” (1976) i England. Den hadde kommet ut i desember året før i USA.
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Mediasound Studios i New York City med Lou Reed og Godfrey Diamond som produsenter. Godfrey Diamond var ansatt i Mediasound, og var bare 21 år da han ble med og produserte “Coney Island Baby”. Senere jobbet han med artister som Aerosmith, Frank Sinatra, Etta James og en rekke andre.
Lou Reed hadde full kontroll på denne plata. Han har senere sagt at “Coney Island Baby” var hans “first album whose production I’ve been able to control completely.”
Det er den allsidige Bob Kulick som spiller gitar på plata. Bruce Yaw spiller bass for første gang. Han blir med både på scenen og i studio på et par plater fremover. Trommis er Michael Suchorsky, også han blir med fremover.
Året før hadde Lou Reed gitt ut “Metal Machine Music” (1975) til manges fortvilelse. En time med støy ble for mye for de fleste. Det var derfor spenning knyttet til hva han ville finne på denne gangen.
Men denne gangen ble det altså noe helt annet; en happy, men introvert kjærlighetsplate. Lou Reed hadde et forhold med transen Rachel Humphreys på denne tiden og det meste av plata er dedikert til eller inspirert av henne.
I følge Aidan Levy, forfatteren av boka “Dirty Blvd.: The Life and Music of Lou Reed” (2015), er plata et kjærlighetsbrev både til Rachel og til Coney Island: «as much a love letter to Rachel as it was to the nostalgic Coney Island of the mind.»
«I’d like to send this one out to Lou and Rachel, and all the kids at P.S. 192” synger Reed på tittellåta som avslutter den åtte låter lange plata.
Både “Charley’s Girl” og “Crazy Feeling” ble gitt ut på single, men ingen av dem fikk særlig oppmerksomhet. Begge er strålende låter i mine ører. Det er enkle rettfram-rockelåter. Få grep og og ikke noe fiks-faks.
“She’s My Best Friend” hadde blitt spilt inn av Velvet Underground allerede i 1969, men den versjonen så ikke dagens lys før på outtakes-plata “VU” i 1985.
“Kicks” er en kongelåt, akkurat så sløy som Lou Reed er på sitt aller beste: “Hey man, what’s your style / How you get your kicks for living”. Det er vel den låta som er mest Velvet-sk.
“I’m just a gift to the women of this world / I’m just a gift to the women of this world” synger han på “Gift”. Tekstene til Lou Reed er alltid interessante. Hva han mener er egentlig ikke så viktig. Teksten kler låta og det er det som er viktigst.
“Coney Island Baby” avslutter plata er helt klar det store høydepunktet. Merkelig nok ble den ikke gitt ut på single. Kanskje den var for lang? Med over seks minutter er den blant platas lengste låter. Den kunne gjerne vært lenger for min del. Nydelig låt!
“Saying ‘I’m a Coney Island baby’ at the end of that song is like saying I haven’t backed off an inch,” sa Lou Reed senere.
Plata fikk god omtale da den kom ut. Og det skulle bare mangle, men kan jo som kjent aldri være sikker.
Rolling Stone skrev at den var superb: «For the eight superb songs on Coney Island Baby, Reed assembled the best band he has performed with since the Velvet Underground. Michael Suchorsky’s versatile, controlled drumming is especially praiseworthy, and Reed himself has even managed to rekindle his intense, individualistic guitar playing of the late Sixties.”
Billboard skrev at den var morsom: “Basic fun rock and, in a few cases, even humor.»
Plata kom på 41. plass i USA og 52. plass i England. Gratulerer så meget!
