D1396FFE-2792-4679-B087-1A4E75367B1EPlateanmeldelse: Courtney Marie Andrews— «Old Flowers» (album, 2020)

Jeg har nylig sett den irske serien «Normal People». En intens og gripende historie om to personer og hvordan det alltid kommer noe i veien for kjærlighetsforholdet deres. Som seer håper du hele tiden at de skal lykkes. Jeg får noe av den samme følelsen når jeg lytter til Courtney Marie Andrews’ nye album «Old Flowers». På plata synger Andrews om veien ut av et forhold som hadde vart i ni år. Det er så mye kjærlighet og følelser her, måtte forholdet virkelig ta slutt? På et av høydepunktene på albumet, «Together Or Alone», synger Andrews: «In some other lifetime, would you pick me out again?//Would I have chosen to stay and see us through until the end?»

Courtney Marie Andrews er en amerikansk singer-songwritermed beina som oftest plantet i countrylandskapet. Hun er 29 år gammel, og mange trekker frem hennes forrige album, «May Your Kindness Remain» fra 2018, som hennes beste hittil. Det er ei plate som tematisk ikke ligger så veldig langt unna årets. Det musikalske uttrykket var dog mer honky-tonk og rocka, ikke minst på min favoritt på den plata, «Two Cold Nights In Buffalo». Albumet «Old Flowers» er mer nedpå. Ellers må jeg innrømme at Andrews er en artist jeg så langt ikke har brukt mye tid på. Jeg hadde tenkt å høre meg opp foran årets Oslo Americana-festival der hun skulle spilt. Etter planen skal hun spille på festivalen i 2021.

På mange måter er «Old Flowers» den samme gamle historien om igjen. Artister har alltid sunget om den vanskelige kjærligheten. Selv om Bob Dylan har benektet at albumet «Blood On The Tracks» handler om forholdet til kona Sara og samlivsbruddet med henne samtidig som albumet er mer komplekst enn som så, er det av blant mange blitt sett på som selve gullstandarden for album som samlivsterapi og album om samlivsbrudd. Ulf Lundells «Den Vassa Eggen» fulgte sterkt opp ti år seinere. Nå skal jeg ikke trekke sammenlikningen med disse albumene for langt. «Old Flowers» mangler nemlig den dosen med bitterhet som vi finner på disse albumene.

På «Old Flowers» beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre på en måte som mange enten vil kjenne seg igjen i, eller i hvert fall kunne relatere til.  «Old Flowers» er upolert, intim og hudløs. Den er aldri platt eller fylt med klisjeer. Det musikalske uttrykket er dempet.

Plata er produsert av Andrew Sarlo. Andrews spiller selv piano og gitar. Hun har med seg James Krivchenia på slaginstrumenter og Matthew Davidson på blant annet bass og diverse tangentinstrumenter. Stemmen til Andrews er i sentrum. Og hvilken stemme hun har å spille på! Hør hvordan følelsene hennes uttrykkes; noen ganger nesten på gråten, andre ganger friskere. Ofte sammen med et nakent piano. Andre ganger lager Davidson og Krivchenia mer uro i lydbildet. Et høydepunkt på plata er «Carnival Dream». Slaginstrumentene til Krivchenias og Andrews’ gjentagende «I may never let love in» gjør sterkt inntrykk.

På første halvdel av albumet stiger kvaliteten på låtene jevnt og trutt. Åpningslåten «Burlap String» og låt nummer to,«Guilty», er begge veldig fine, men det hele strammes til enda et hakk med nydelige «If I Told», der Davidsons tangenter setter et tydelig preg på låta. Som en bisetning kan jeg legge til at da sønnen min hørte denne låten og dens «uhuujuhu» for femte gang på ferietur, utbrøt han: «Jeg hater den låten!», så det er litt ulike synspunkter ute og går her. Deretter følger de to nevnte høydepunktene «Together or Alone» og «Carnival Dream». Også andre halvdel av albumet er solid, og her vil jeg særlig trekke frem «How You Get Hurt». Andre vil kanskje ha andre favoritter som for eksempel kuttet med mest trøkk i, «It Must Be Someone Else’s Fault».

I Norge har forfattere som Karl Ove Knausgård, Herbjørg Wassmo og Vigdis Hjort skapt debatt om hvor langt forfattere kan gå i å beskrive andre personers liv i sine romaner.  Dette har vært særlig aktuelt når forfatterne stiller identifiserbare personer i et mindre bra lys. Innenfor musikkens verden har det vært mindre av denne debatten, noe som trolig har sammenheng med at det er nettopp musikken som ofte er det sentrale, ikke tekstene.

Men det er nok å ta av. Ett eksempel er Bob Dylans «Ballad In Plain D» der han beskriver forholdet til og omgivelsene rundt kjæresten Suze Rotolo, og der blant annet søsteren til Suze får gjennomgå: «For her parasite sister, I had no respect//Bound by her boredom, her pride to protect». Nå er det liten grunn til at Courtney Marie Andrews’ «Old Flowers» skal skape debatt. Jeg har ingen forutsetninger for å vite hvordan platen blir mottatt av eks-kjæresten, men kanskje er albumet snarere også en hyllest til ham?

Det er dog en eim av utlevering på den siste og oppsummerende låten «Ship In The Night». Først og fremst leser jeg imidlertid låten som et oppriktig ønske om det beste for den andre parten:

«Hope you laugh, hope you care
Hope your days are even better than the ones that we shared
And I hope that you find love, settle down somewhere new
And I hope that this world sees who I see in you»

Jeg hørte Courtney Marie Andrews’ «Old Flowers» flere ganger før den satt for alvor. Slik er det ofte med gode plater. Andrews forlanger din fulle oppmerksomhet. Det er ikke nok å høre, du må lytte! Etter hvert gir investeringen i albumetavkastning i rikt monn. Dette er ei intens plate som blir å se på mange lister over årets beste album.

Foto: Promobilde