king-crimson-revSENTRUM SCENE: Alene. Alene på konsert. Helt ensom, uten en sjel å diskutere tingenes tilstand med. Det er selvsagt andre til stede, men ingen jeg kjenner. Så vidt jeg vet.

Heldigvis er det mørkt. Ingen kan se at jeg er dyp rød. Kongerød. Sent ute. Som vanlig sent ute. Bandet har startet 20.15. 20.15? Hvem starter så fordømt tidlig!

Husker en Chuck Berry-konsert på Rockefeller for mange år siden. Da fikk jeg med meg de to siste låtene etter et laaangt vorspiel. Chuck spilte med New Jordal Swingers, så det var vel like greit.

Men dette er ingen rockekonsert. Det er mer et ensemble av eldre menn som fremfører kompliserte sammenstillinger av toner på et skyhøyt musikals nivå. Et progensemble styrt av orkesterleder Robert Fripp. Han har vært med siden slutten av 60-tallet og står til høyre for oss, altså til høyre på scenen. Så han har kontroll på gitaren, kontrollpanelet, pedalene, lyden og resten av medlemmene.

king-crimson-2

Men før jeg er innenfor står jeg utenfor. Utenfor inngangsdøra til konsertlokalet Sentrum Scene. Altså ikke ute ute, men foran døren til selve lokalet. Ganske irriterende. En allerede ganske møkkings fan bommer en slurk øl av meg, Enda mer irriterende. Tapet av øl kan jeg tåle, men vi får ikke slippe inn før den første låten er ferdig. Jeg må slite med prog-fanen som svever rundt, tørst som faen.

Akkurat som på en klassisk konsert blir man stengt ute av det gode selskap hvis man ikke følger spillereglene. Det er til og med ikke lov å ta bilder og video underveis. Derfor heter den musikkformen jeg liker best i livet rock’n’ roll. Fiskeboll. Jeg er nok en karikatur som følger reglene på aller beste besteborgerlige vis. Det er for få som tør å la være å følge reglene. Publikum sitter føyelig, med endestykket flatt ned på stolene. Det er nesten bare menn til stede. Noen unge, mest gamle. Som jeg selv. Som forventet.

Jeg hater selvbekreftende myter!

Har jo egentlig ikke noe forhold til bandet. Kjøpte 80-tallstrioen, «Discipline» (1981), «Beat» (1982) og «Three of a Perfect Pair» (1984), uten at jeg spilte dem i stykker. Ti kroner på Ringstrøms, kanskje 20. Maks.

Adrian Belew (Talking Heads, David Bowie) gjorde bandet mer tilgjengelig,  popete, nesten litt hippe.

Men jeg lyttet ikke noe mer til albumene av den grunn. Later derfor som jeg skal få med meg et progband jeg har lengtet etter å se siden brakdebuten i 1969. Det er i tilfelle bare bløff. Da var jeg bare fire år og eide ingen plater. Jeg var i grunnen langt mer lykkelig den gangen. Uten gods og gull, og annet tull.

Jeg har vel har knapt kategorisert King Crimson som vesentlige artister. Er bare nysgjerrig på et band som har baller nok til å sette opp tre konserter på rappen på Sentrum scene. Dessuten er det en snakkis på Finn Bjelke-quizzen. «Skal du…», etc) Tre utsolgte konserter. Vi eldre er redde for å gå glipp av noe, inkludert viktige samtaleemner i lunsjen.

Det er noe med halvskallede menn, 40 årskrise og det som var. Alt var ikke bare bedre før. Alt var før. Rett og slett. Lite er nå. Og ingenting kommer til å overgå det som har vært. Noe som forsåvidt er noe sprøyt (legg merke til at jeg nøler)

Så hva er spesielt med akkurat dette bandet, King Crimson? Art rock. Symfonisk rock. Prog.

De inspirerte Genesis og Yes med symfonisk mellotron melodiøs rock. Til og med kanadiske Rush og grungeheltene i Nirvana nevner Crimson som inspirasjonskilde. Bassist og vokalist i den tidligste perioden, Greg Lake, sang på debutalbumet «In The Court Of The Crimson King» (1969), en udiskutabel progrock-klassiker. Både tittelsangen og  «Epitaph» er svært sterke låter.

Han var også med på oppfølgeren «In The Wake Of Poseidon» (1970). Til gjengjeld fikk han med seg sanganlegget da han etter to album forlot skuta og dannet sitt nye band, Emerson, Lake & Palmer. Bassistene og vokalistene forsvant i det hele tatt ganske kjapt: John Wetton havnet etter hvert i superbandet Asia, mens Boz Burrell fikk en lengre karriere i Bad Company, der vokalkongen Paul Rogers regjerte.

Men det er Robert Fripp som er mannen i King Crimson. Det er hans orkester, og det har det vært i 47 år. Han synes å ha full kontroll, der han står vendt mot resten av bandet. Vi ser bare siden av ham fra tredje bakerste rad. Til gjengjeld strømmer det svært vakkert gitarspill ut av Fripps instrument. Men noen ganger blir det for eksentrisk, for jazzete, for langdrygt, for sært.

Jeg dupper faktisk bittelitegranne av i de lengre partiene mot slutten av første sett. Mannen til venstre for meg, dulter meg i siden og lurer på om jeg vil ha noen chilinøtter. Han redder meg fra å slå nesen i nakkepartiet til mannen foran, og han kjenner bare tidlig Crimson. Han har nesten like flaks som jeg, det er mye tidlig King Crimson på repertoaret.

Bandet spiller strøkent. Det er utrolig presist og i front danner tre trommeslagere en vegg av lyd, med til tider svært intrikate rytmebilder. Det blir en konsert i konserten. Men det er Fripp som styrer. Alt går etter programmet. Og, som på en skikkelig klassisk konsert, er det lagt inn en 20 minutters pause.

Jeg får lyst til å bælje: It’s Frippin’ pompous, mate!, med fare for å bli kastet ut. Man gjør da ikke slikt – man sitter stille og lytter. Alt funker jo som det skal i tre timer. Det er fete riff. og mange gjentakelser. Åpningstonene til «Starless» (1974) for eksempel. Fantastisk første halvdel, men etter hver glir den ut i en eneste lang masse. Kompromissløst og kunstnerisk, men musikken må snakke med hjertet mitt. Finne en vei inn.

Bassisten Tony Levin er bunnsolid og har spilt med det som er av storheter innen rocken (Peter Gabriel, Yes, Pink Floyd, John Lennon, Dire Straits, Joan Armatrading, Alice Cooper, David Bowie, Carly Simon, Paul Simon, etc). Han ga i 2004 ut fotoboken «Crimson Chronicles vol 1», som inneholder svart/hvite bilder fra King Crimsons aktive periode på 1980-tallet.

Mel Collins på blåseinstrumenter har ikke vært noe mindre aktiv i studio enn Levin (10cc, Alexis Korner, Eric Clapton, Bad Company, Dire Straits, Bryan Ferry, Roger Chapman, Marianne Faithfull, The Rolling Stones, Roger Waters, Camel, Caravan, Uriah Heep Small Faces, etc, etc)

Det er utrolig dyktige musikere som knapt gjør noen feil. Likevel føler jeg meg malplassert. Som jeg står utenfor og ser inn. Kikker gjennom nøkkelhullet på noe viktig som andre er langt mer kvalifisert for å mene noe om. Men, i det minste kan jeg fortelle gutta på quizlaget at jeg var til stede. Og krysse av for noen legender til i konsertboken. Den skal ikke undervurderes,  den lille seieren der.

Kanskje er det jeg som er «21st Century Schizoid Man»…

 

Her er låtlisten fra den første av tre konserter på Sentrum Scene (mandag 26. september 2016)

Del 1:

Walk On: Monk Morph Chamber Music
Hell Hounds of Krim
Larks’ Tongues in Aspic, Part One
Pictures of a City
The Court of the Crimson King
Fracture
Cirkus
Interlude
The Letters
Sailor’s Tale
The Talking Drum
Larks’ Tongues in Aspic

(20 min pause)

Del 2:
Devil Dogs of Tessellation Row
Suitable Grounds for the Blues
Lizard
(Dawn Song)
Level Five
Epitaph
Meltdown
Easy Money
Red
Starless

Ekstra:
Banshee Legs Bell Hassle
21st Century Schizoid Man