Fine greier

Fine greier

Om noen for 25 år siden hadde fortalt meg at jeg på midten av 2000-tallet ville begynne å digge band som The Feeling, Future Island og Passion Pit, hadde jeg garantert kastet opp blod.

Det hadde rett og slett vært en klin umulig tanke.

I dag, delvis løsrevet fra cowboyhatt, lisseslips, gyngestol, sorte jeans og røde Converse, er det lett å le av seg selv da man var ung og firkanta. Samtidig er det viktig ikke å glemme at alt som handlet om musikk var blodig alvor den gang da. Det var enten/eller, sort/hvitt, innafor/utafor.

Noe det fremdeles til en viss grad er. Jeg har for eksempel liten tro på at jeg noen gang i dette livet kommer til å bli blodfan av artister som Madonna, Justin Timberlake eller Modern Talking.

Den siste uka har jeg tilbrakt mye tid med den nye skiva til Passion Pit, ”Kindred”. Hvilket innebærer både autotune, programmering og synth. Og det er helt greit, selv om det nå og rykker litt i protestgenet.

Men ær’e så nøya a?

Neida! Det viktigste er at Passion Pit nok en gang har laget en plate med mange svært fengende låter i popens tegn. Låter man blir glad av og som er veldig fin å ha i bakhånd når alle venninnene til dama begynner å mase om noe dansbart på slutten av kvelden.

Det finnes fremdeles kompiser av meg som kaster opp blod og ramler ut av gyngestolen når de hører låter som ”Lifted Up (1985)”, ”Where The Sky Hangs”, ”All I Want”, ”Looks Like Rain” og ”Five Foot Ten”. Jeg derimot trekker på smilebåndet, spretter nok en Prosecco og lar det stå til. Livet er rett og slett for kort til å være firkanta og kategorisk. Eller for å si det med litt swung: Jeg ville mye heller gått på tur med Nietzsche i fjellet enn å ruslet rundt med Kant i Köningsberg.