76101E53-2D2E-42C5-92E3-8BDAE69F1E1ARetrokick: The Velvet Underground – «White Light/White Heat» (album, 1968)

Det er skrevet en million spaltemeter om Velvets debutalbum med banan-coveret. Det er en brilliant plate og en mega-klassiker, men dette skal heller handle om Velvet Undergrounds desidert “slemmeste”, oppfølgeren “White Light/White Heat” .

Vi snakker 1968, men lenger unna hippie-romantikk kom ikke rocken det året. Dette er i stedet arnestenen for drone-rock, representert særlig ved den 17 minutter lange støyorgien “Sister Ray”.

Tittellåta er reinspika protopunk, med noe av det mest maniske drivet rocken har sett. “Lady Godiva’s Operation” duver i et roligere dronemodus.

“I Heard her Call my Name” er en av de tøffeste uptempo Velvet-låtene ever – komplett med flere spinnville, overstyrte gitarsoli av typen Ron Asheton i Stooges gjorde til sin trademarkgreie kort tid etterpå (John Cale produserte Stooges-debuten i 1969). Bak kjører Maureen Tucker, Sterling Morrison og John Cale på som et insisterende lokomotiv fullstendig av sporet.

“The Gift” er den absurde kjærlighet noir-novellen, stemningsfullt lest av waliser John Cale, om mannen som sender seg selv i posten, med en slags Roald Dahl-aktig tekstmessig dramaturgi. Droneorkesteret driver på i bakgrunnen.

“Sister Ray” avslutter støyorgien med 17 minutter i kakafoni-helvete: den begynner i et relativt moderat driv som viser hvor Jonathan Richman hentet inspirasjonen til “Roadrunner”. Repeterende og suggerende. Dylans «Highway 61″ i marerittomgivelser – forvrengte orgler og gitarer omkranset av improvisert, dundrende skrangling på alle kanter – monotoni som kunst, speedrock uten sperrer. Etter hvert tar det helt av, enda mer, på helt uforlignelig vis – ingenting verken før eller siden har vært helt DER.

Hvorfor gitar-viktig? Jo, fordi denne plata sprenger grensene for hva slags friheter en gitar kan anvendes til. Ingen LÆRER å spille sånn gitar – i stedet utforsker Lou og Sterling de soniske mulighetene til å smadre lytteren – det er kakafoni, villskap. Lyden av innsiden av hodet til en en nervøs schizo-pasient på rømmen. Kaos, men frihet!

“White Light/White Heat” er helt latterlig innovativ: plata predaterer Stooges’ protopunk med et år, punk med 8 år og Sonic Youth (de gitar-eksperimentalistisk grenseløshet) med 15;. Suicide (orgelfrihet + monotoni) med 10.

Det er ingen “Sunday Morning” eller “Femme Fatale” her – ingen vakre, myke kontraster til Lou Reeds heroin- og amfetamin-influerte helvetesøkter. Selv de rolige låtene er dystre og mørke. WL/WH er støyrock, droning og kaosgitar som ingenting annet.