Lilllebjørn Nilsen (til h.) og Trio Seresta på Norwegian Wood 2017

Lilllebjørn Nilsen (til h.) og Trio Seresta på Norwegian Wood 2017

NORWEGIAN WOOD 2017: Lillebjørn Nilsen og sommer i Oslo. Det er en perfekt match, ikke minst i Frognerbadet hvor han definitivt hører hjemme. Det vi ikke visste før konserten (men som vi vet nå), er at mannen er en legende også på Færøyene.

Hvis jeg i oppveksten skrudde på P1 i juni, gikk det ikke mer enn ti minutter før en eller annen hilsen fra Nilsen strømmet ut av høytalerne.

Det kunne være «Bysommer» (Oslo 3), det var ganske ofte «Alexander Kiellands plass» (Hilsen Nilsen), det var garantert i løpet av én time «Tanta til Beate» (Original Nilsen), hvis ikke radiofolka på Marienlyst vendte tilbake til Oslo 3 fra 1979 og «Stilleste gutt på sovesal 1» igjen.

Fem Spellemannpriser, Oslo Bys Kunstnerpris og Oslo bys Kulturpris og en gitarlærebok som snart passerer 200.000 eks. i opplag, Han er oslopoet og kongen av norsk visekunst.

Som oslogutt oppvokst på beste vestkant er han liksom min artist. Men når du går på konsert og tar med barna dine, oppdager du plutselig at dette er artisten til døtrene dine også. Spesielt eldstemann, som ikke fant noe annet lyttbart enn Lillebjørn Nilsens dobbelalbum «40 spor» i cd-bunken hjemme hos besteforeldrene. Hun kan alle tekstene og synger av full hals fra den litt for glisne bakken ned mot scenen.

Det var litt glissent i amfiet da Lillebjørn Nilsen spilte. Men heldigvis var det flott vær...

Det var litt glissent i amfiet da Lillebjørn Nilsen spilte. Men heldigvis var det flott vær…

Lillebjørn Nilsen har gått på klokken 15.00 en lørdag ettermiddag som første artist den tredje og siste på Norwegian Wood 2017, og settet hans varer knapt én time. I kjent, slentrende stil kjører trubaduren og hans dyktige akkompagnatører i Trio Seresta (Stevje Sandlie, Ketil Aasen og Marius Graff) gjennom et usedvanlig sterkt repertoar. Det meste sitter som støpt.

Norwegian Wood er blitt 25 år, overlevde så vidt fjoråret, har fått ny festivalsjef etter at Jørgen Roll har trukket seg helt ut, og festivalen er i år helnorsk.

Raga, Oslo Ess, Susanne Sundfør, Klovner i kamp, mange storheter har allerede vært i aksjon de to første dagene, mens denne dagen er kuppet av erketypiske oslobeboere (Lillebjørn og de Lillos) pluss to nordlendinger (Kari Bremnes og Anneli Drecker). Og Lillebjørn leverer, selv om han er litt andpusten underveis og sliter litt i de høyere tonelagene.

Det er som historieforteller og samfunnsengasjert borger han kanskje fungerer best. Alle som har vært på julikonsertene på Rockefeller har fått høre hvordan han stadig har telefonert med sin mentor og gode venn «Over there», Pete Seeger. Nå er den amerikanske protestsangeren gått bort, men Lillebjørn holder arven i hevd. I Norges kanskje aller største allsang-sang, «Barn av regnbuen», har han lagt norsk tekst på Pete Seegers «My Rainbow Race» og som vanlig lar han den naturlig gli over i «We Shall Overcome», som han gjorde i forbindelse med minnekonserten etter 22 juli.

Da overtalte hans gode venn Seeger en tvilende Lillebjørn til å stille på Youngstorget etter rosetoget. Den amerikanske legenden mente at som kunstner måtte han synge for folket. Og slik ble det.

Undertegnede tenker litt beskjemmet tilbake på hvordan jeg som ung student i USA snek meg med på amerikanernes protest mot Irak-krigen i 1990. Det var protestcamp på campus og allsang («We Shall Overcome») rundt bålet, mens man holdt hender. Etter hvert ble det også demonstrasjonstog i gatene. Vi var definitivt sterkt imot den amerikanske invasjonen, men det var litt som om vi priviligerte nord-europeere drev med gatecrashing av ren nysgjerrighet, for å se om hippiekulturen fortsatt levde ved amerikanske universiteter. For hva var det nå egentlig vi nordmenn skulle overcome…?

Lillebjørn Nilsen fremfører den aller første sangen han noen gang komponerte, «Danse nå ikke gråte»

Lillebjørn Nilsen fremfører den aller første sangen han noen gang komponerte, «Danse nå ikke gråte»

Men det kanskje aller morsomste ved konserten er når Lillebjørn forteller at han er en legende også på Færøyene. Hans første sang noensinne, «Danse nå ikke gråte» som han fremfører strålende kun med fløyte og vokal, er gjengitt i en skolesangbok på Færøyene. Dette oppdaget han etter en konsert på øyene hvor en jente var overrasket over at han ikke var død. Alle som hadde sanger i skolesangboka måtte jo være over tusen år gamle. Etter en liten stund, kanskje med noen samtaler og litt betenkningstid imellom, kom hun tilbake og fortalte at «Lillebjørn Nilsen, du er en legende!»

Og det stemmer jo. En levende legende som forhåpentligvis greier å holde koken i flere år fremover.